Det foregår stadig bittesmå trefninger i den såkalte skyttergravskrigen mellom fag som sysler med human atferd (ofte med en selvoppfatning som «humaniora») og naturvitenskapelige forskere som mener å ha noe å si om human atferd de også.
Jeg blir ofte ille berørt av hvordan mine fakultært sett nærmeste kolleger opptrer i slike sammenhenger. Det blir også min amerikanske religionsvitenskapskollega Edward Slingerland. Såpass mye at han har lagt en del av sine sinologiske studier til side for et par bøker som Creating Consilience og den herværende What Science Offers the Humanities. Integrating Body and Culture.
Budskapet i boken er forsøkt positivt formet: hva har naturvitenskapene å tilby såkalt humanistiske fag. Med undertittelens vekt på integrasjon mellom kropp og kultur, er scenen satt. Men siden Slingerland også føler han må legitimere prosjektet, finnes det noen innledende øvelser som kan interessere flere (og andre) enn dem som deler hans øvrige interesse.
Boken har omtrent følgende struktur: Først beskrives behovet, i form av at en praktisk dualisme mellom «kropp» og «ånd», kultur og biologi, rår i humaniora. Så beskrives i en del detalj hva som er problemet med dette, deretter følger en kritikk av «postmodernisme» og epistemisk relativisme, samtidig som Slingerland forsøker å ta med seg noen av de vesentlige poengene fra de posisjoner han kritiserer (e.g. Latour, Bourdieu, Rorty). («Objektivisme» i vitenskapsfilosofisk forstand får også sitt pass påskrevet, men primært fra perspektivet med «embodied cognition».)
Deretter følger en gjennomgang og eksemplifisering av hva det vil si å gjøre studiet av kultur med basis i at det er et ord for noe mennesker gjør, preget av at de er biologiske kropper, med en utviklingshistorie som viser seg i alt vi gjør. Hvis du lurer på sluttresultatet og navn som Gilles Fauconnier, Mark Turner, George Lakoff, Mark Johnson, Steven Pinker og Daniel Kahneman betyr noe konkret for deg, er du allerede langt på vei.
Slingerland er dyktig, skriver klart, og gjør noen veldig gode illustrasjoner av «conceptual blend»-analyser. Kritikken hans av «postmodernisme» har jeg lest bedre før, selv om det alltid er noe nytt å lære av så reflekterte diskusjoner, og «Darwin’s Dangerous Idea» er bedre forklart av Dennet selv. Kritikken av den har andre også gjort mer interessant. Men samlet sett er det en god appell til humaniorastudenter med en svak interesse for å reflektere over hva det betyr at mennesker skaper kultur med basis i kropper som er resultat av prosesser andre har studert grundigere enn humanioraforskerne.
Edward Slingerland
What Science Offers the Humanities. Integrating Body and Culture
Cambridge Univesity Press 2008, 369s.