denialism De siste årene er begrepet ’denialism’ løftet ut av Holocaust-konteksten. Vanlige retoriske og kognitive strategier i Holocaust-fornektelse er identifisert i andre retoriske praksiser med tildels like sterke, om andre, ideologiske føringer. De fremste til å utvikle begrepet i den retning har, etter at Michael Shermer påpekte likhetene i Denying History, vært forskningsbloggerne Mark og Chris Hoofnagle, hvis bruk av ’denialism’ ga Seth Kalichmann godt verktøy til analysen av HIV-AIDS-fornektelse i Denying AIDS (2009).

Fornektelse er i denne forstand et vesentlig element i konspirasjonskultur (og omvendt), så det var med stor interesse jeg plukket opp Michael Specters bok med nettopp tittelen Denialism.

Det viste seg å være feil tanke. Fornektelse er mer et bakteppe enn noe som blir analysert som praksis. Da er undertittelen mer talende: How Irrational Thinking Hinders Scientific Progress, Harms the Planet, and Threatens Our Lives. Det er et ikke ubetydelig tema, med et prosjekt vi har en «naturlig» sympati for her på bloggen. For boken er mer enn noe annet et lidenskapelig forsvar for vitenskap som middel til å finne approksimate sannheter og dermed gode løsninger på store samtidsproblem.

Som konsekvens er den også et like lidenskapelig og snerrende oppgjør med det dessverre alt for vage feltet han identifiserer med fornektelse.

Grovt sett innbefatter det alt han ser som anti-vitenskapelige holdninger og obskurantisme, og fordeler seg grovt sett på tema innenfor mat og medisin. Fornektelsen eksemplifiseres også herfra, med blant annet afrikanske regjeringer som nektet å motta matforsyninger fordi de var genmodifiserte, eller nektet AIDS-medisin eller vaksiner. Alt ble ansett som del av en destruktiv vestlig konspirasjon. Delvis inspirert av vestlig ”alternativt” tankegods.

Om håpløs naturromantikk og konspirative verdensbilder sjelden dreper her, kan det bli verre i andre kontekster. Mye verre.

Boken begynner likevel et annet sted, med bidrag forskningsfusk og industri gir til allmenn mistillit. Nærmere bestemt ved Vioxx-skandalen, hvor legemiddelgiganten Merck måtte ut med store erstatninger etter å ha ”underkommunisert” skadelige bivirkninger. Og hvor kritiske forskerstemmer ikke akkurat ble generøst behandlet, selv av egne ledere.

Flere eksempler på snarveier og tvilsomme grep følger deretter.

Det er nok ikke slikt som er hovedårsakene til fornektelse, men de er retorisk opportune for fornektere. Dypere årsaker kommer likevel Specter sjelden inn på annet enn i forbifarten, mens han tar for seg anti-vaksinasjonsholdninger versus vaksiners udiskutable gode sider, naturlighetsromantisering versus fordelene med et optimalisert jordbruk.

Han benytter også anledningen til å problematisere kosttilskuddsindustrien og alternativbehandlinger. Blant annet. Kunnskap presenteres i boken generelt som ønskelig, uavhengig av felt.

Det kan man kanskje være enig i. Derimot er det ikke alltid man stoler like mye på forfatterens egen kunnskap, som skjemmes av en del enkle feil. Teorien bak homøopatiske remedier er nok tøvete, men Specters fremstilling av den er også tøv. Panikken rundt GMO er dypt beklagelig, men det er sannelig den den ikke helt forskningsvennlige innstillingen i sentrale selskaper også. Om Specters kritikk av romantisk tøv om «økologisk» jordbruk til alle er velformulert, er selskapenes en innstilling som etterlater rom for tvil om det er fullt så mye en redning for verden som han kanskje antyder.

Boken lider kanskje også en del under at endeløse eksempler tar det systematiske argumentets plass. Vi druknes i vitenskapens fordeler mot irrasjonalismens ulemper.

Hvilket vi generelt finner å være utmerket som innstilling, og det er for all del godt og tidvis ikke bare engasjert men engasjerende fortalt. Skulle bare mangle for en rutinert forskningsjournalist for New Yorker.

Men for oss som var nokså enige fra før gir det Specter har å bidra med i høyden starten på spesifikke argument til bruk i selskapslivet og lunch-diskusjoner. Og undertittelens sterke, lett panikkartede påstander blir vel ikke tilstrekkelig underbygget i teksten for noen av oss heller. Det kan skyldes at han ikke argumenterer godt nok. Det kan også skyldes at han ikke har en god nok sak, eller at han utelukker potensielt svært tunge tema, slik som klimaendringsfornektelse. (Nei, jeg har ikke tenkt til å gjøre det til noe sentralt tema her på bloggen. Det lille jeg kan gjøre, gjør andre mye bedre, og naturviterne her kan bære den tyngre børa om de orker.)

De som ikke befinner seg i menigheten, blir neppe solgt av at han bruker deres egne teknikker – anekdotene – så systematisk mot dem.

Boken er som sagt velskrevet og tidvis engasjerende. Og det er mulig at den kan overbevise noen i enkeltsaker de ikke hadde tenkt på før, eller vekke noen som ikke ser noe problem. For eksempel noen som ikke er så overlesset med lignende litteratur som undertegnede. Og det er utvilsomt tema den dekker som ikke er så godt dekket fra før, selv om selv jeg har vært innom dypere litteratur på de fleste av områdene.

Selv om det ikke på noen måte er en dårlig bok, er det nok min oppfatning at de aller, aller fleste med fordel kan lese en av de mange andre bøkene som er et par hakk bedre. For det finnes langt mer innsiktsfulle, om mindre lettleste, bøker som gir mer om det samme. For eksempel vil de fleste lese Ben Goldacres Bad Science (2008) (om igjen) med atskillig større utbytte. De spesifikke temaene er også for det meste bedre dekket av andre, om man er saksinteressert.

Hvilket er litt kjedelig. Det er fint at det kommer mange bøker som tar opp fornektertematikk og anti-vitenskapelige holdninger. Jeg sympatiserer med Specter, jeg liker prosjektet, og jeg skulle virkelig ønske at jeg likte boken bedre. På den annen side skulle jeg nok mer ønske at Specter hadde skrevet en bok det var lettere å lære av, og dermed lettere å like.

Michael Specter
Denialism. How Irrational Thinking Hinders Scientific Progress, Harms the Planet, and Threatens Our Lives.
Penguin Press 2009. 294s.