Som nevnt for et par dager siden har jeg tilbragt litt tid med Ivan Strenskis forfatterskap i det siste. Nå sist med noe av det han er best til, nemlig faghistorie i kontekst. Denne gang har han tatt for seg antropologen og historikeren Louis Dumont (1911-1998).

Dumont er best kjent for religionshistorikere som forfatter av den monumentale Homo Hierarchicus om religion og samfunn i India. Mindre kjent for oss (e.g. meg) er at han også forfattet to historiske bind om Homo aeqalius, mest fordi de kom med helt annen tittel på engelsk enn fransk. Det er flere baktepper til dette, hvorav noe er internt knyttet til Dumonts forfatterskap og logikken i tenkningen hans, og noe er knyttet til resepsjonen av Homo Hierarchicus.

Da det HH utkom, forteller Strenski, fikk den ikke bare positiv oppmerksomhet for sin indologi og sine teoretiske observasjoner, den fikk også en del negativ oppmerksomhet fordi mange syntes Dumont i praksis bedrev en slags anbefaling av kastesamfunnet. Forskjell fremfor likhet kunne nok ha solide indiske ideologiske røtter, men en tanke om organisk helhet med tydelige forskjeller i stabile, nedarvede hierarki lød ikke godt mot republikkens «frihet, likhet, brorskap». Spesielt ikke i etterkrigstiden. Fraværet av noen distanse mellom skildring og analyse på den ene side og noe som lignet personlige synspunkt på den annen, ble dermed kjølig mottatt i viktige kretser. Noe som var med på å kanalisere Dumonts historiske interesse i retning av en tilsvarende undersøkelse av likheten og det separate individets fremtog i Vestens historie, fra tidlige kristne røtter og med fokus på økonomi, politikk og ideologi.

Den andre siden av interessen som førte dithen lå allerede i Dumonts form for strukturalisme. Som elev av Marcel Mauss og tidlig leser av Lévi-Strauss manus utviklet han idéer om hierarki som i vår tid tidvis virker svært kjent: en hierarkisk relasjon mellom to klassifikasjoner være slik at den éne er priviligert over den andre, og i praksis inkorporerer den, i den forstand at den priviligerte del kan omfatte den upriviligerte mens det motsatte aldri er tilfelle. «Homo hierarchicus» inkorporerer dermed individet i en helhet som er «holistisk», men hvor individet er mindre synlig fordi det priviligerte er gruppen og rangrelasjoner. Men vi er ikke uten hierarkier i en individualistisk kultur heller. Hverken av den banale sorten (noen er «likere enn andre»), eller av Dumonts sort: Når individet fremheves skyves det kollektive i bakgrunnen. Vi får spørsmålsstillinger om hvordan i all verden «samfunn» kan ha oppstått og teorier om «frie sammenslutninger» og «samfunnskontrakter». Selvsagt ikke løsrevet fra sosiale og økonomiske endringer som gjør dette rimelig.

Forteller Strenski. Sammen med betraktninger om Dumonts «transgressive» side som gjør at på samme måte som han virket sympatisk overfor indisk kaste- (varna) og klassesystem (jati), så virker han kritisk til vestlig individualisme og likhetstankegang. Det er her jeg begynner å bli vagt interessert i noe som virker å være en manglende dimensjon i fremstillingen. Strenski forklarer «sympatien» med India med en «maussiansk» transgressivitet (Dumont tilhørte samme krets som Bataille) og antropologisk sensitivitet. Og anfører arbeidet hos Evans-Pritchard i Oxford på 1950-tallet i den retning.

Men det finnes en annen forklaring, én som Strenski avviser uten videre, og i lett provosert stil. I yngre dager var nemlig Dumont tydelig og ekspressivt involvert med mystikeren og tradisjonalisten René Guénons idéer. Og Roland Lardinois har argumentert veldig klart og for mange overbevisende om at det er dette tankesettet vi ser videreført gjennom Dumonts karriere. Det avviser Strenski, men diskusjonen er alt annet enn overbevisende. Dumonts valg av felt og synspunkter som blir formidlet gjennom hele Strenskis tekst er svært kompatible med en «soft» tradisjonalisme (om enn i en litt annen versjon enn hos Mircea Eliade, som har det felles med Dumont at han ikke gir referanser til Guénon). For det andre var det flere som adapterte Guénon og tradisjonalismen i både fransk og amerikansk akademia på samme tid, noe Mark Sedgwick har skrevet utmerket om i Against the Modern World, ikke minst blant dem som lik Dumont hadde falt for Guénon i yngre år.

Strenski ser ut til å se bort fra Guénons innflytelse fordi Dumont ikke ville snakke med ham om det, og fordi de ulike andre, kjente innflytelseskildene – primært kretsen rundt Mauss – kan forklare mye av det samme. At det ikke er noen motsetning her nevnes ikke, og det bredere intellektuelle miljøet av tradisjonalister Sedgwick omtaler er (i likhet med boken hans) ikke berørt. Det tydelige ubehag ved moderniteten tekstens Dumont formidlet settes ikke i noen forbindelse, hvilket er litt uvant kost fra Strenski.

Det komparative prosjektet til Dumont blir også omtalt i noe detalj, med enkelte tidvis interessante, bredere betraktninger om ulike måter å bedrive sammenligning i teori og empirisk forskning. Først og fremst vektlegger Strenski det antropologiske, om det komparatives nødvendighet for å fremmedgjøres fra det nære, og muligheten til å stille grunnleggende spørsmål om universaliseringer fra egen kultur. Både Dumont selv og Strenski fremhever f.eks. Evans-Pritchards demontering av universalen «politikk» gjennom studiet av asefale samfunn som Nuer.

Dette er altså også tema i Strenskis nyeste bok, der det er ett av eksemplene som brukes til å «stille spørsmål» til kategorien «politikk». Men som nevnt i forrige omtale er det Dumont Strenski valgte å referere til som mest vesentlig kilde for sine idéer om autoritet og makt. Da hadde jeg også forventet å se mer om Dumonts utvikling av begrepet auctoritas, men bortsett fra bortgjemte antydninger der Strenski skriver om hierarki og individualisme, er det ikke nevnt i det hele tatt.

Men det er fort lest, og selv om jeg sitter igjen med flere spørsmål etter boken enn før, er akkurat det knapt noen kritikk. Strenski skriver kort, flytende og bredt om Dumonts bidrag til studiet av religion, om biografi, arbeidsoppgaver og oppfatninger. Og det er, i motsetning til Dumont selv, lett å lese.

Ivan Strenski
Louis Dumont. Difference, Comparison, Transgression
Equinox Publishing 2008, 150s.