sphinx.jpg Graham Hancocks kultarkeologiske bøker er blitt bestselgere. I denne andre installasjonen av artikkelen «Fra Arken til Orion» tar Bjørn Are Davidsen et kritisk blikk på enda noen av Hancocks sentrale antagelser.

Av Bjørn Are Davidsen (publisert 23.06.2006)

I første installasjon av denne artikkelen oppsummerte vi Graham Hancocks forfatterskap i seks punkter:
1. De gamle egyptere nådde et langt høyere teknologisk nivå enn dagens historikere hevder, og vi ser dette spesielt godt hos deres store elev Moses.
2. Kopier av antikke sjøkart påviser klart kjennskap til Sør-Amerika og omrisset av et isfritt Antarktis, lenge før oppdagelsesreisende og forskning kjente til dette.
3. Imponerende byggverk i Søramerika – som Tiahuanaco i Bolivia – stammer fra 15 000 f.Kr. og er blant fingeravtrykkene fra en glemt sivilisasjon.
4. Pyramidene er plassert i samme forhold til hverandre og Nilen nøyaktig som stjernene i Orions belte var plassert i forhold til hverandre og melkeveien i år 10 500 f.Kr.
5. Sfinxens plassering viser at den egentlig er tilpasset stjernehimmelen i 10 500 f.Kr.
6. Skulpturer og pyramider på Mars bekrefter eksistensen av avanserte sivilisasjoner i fortiden.

Forrige artikkel konsentrerte seg om de første to punktene. I denne runden ser vi nærmere på punktene 3 til 6.

Mening med livet

Som så mange alternative har Graham Hancock også et religiøst ærend. Han vil gi håp i en verden full av ondskap og grusomhet, der vi er ”blitt til ved en tilfeldighet”. Han ønsker å hjelpe alle som lengter etter ”sjel” og en ”hensikt” med livet. Dette er på mange måter nobelt. Men det er kanskje ikke fullt så nobelt, eller forlokkende, hvis håpet ligger i den type kreativ kildebruk og tendensiøse tolkninger han stadig viser. Det er vanskelig å fri seg fra at dette mer ligner en som er ute etter å utnytte andres behov enn en seriøs forsker.

Og det blir ikke mindre pussig når han på sitt hjemmeområde på nettet sier at vi ”har nok respekt for vår egen intelligens” til ikke å akseptere naturvitenskapens ”overbevisende og velbegrunnede argumenter” i ”blind tro”. Riktignok er det ganske oppfinnsomt å snu så mye på flisa at leserne tror (blindt eller ei) at han selv taler mer til vår intelligens. Men han kunne godt brukt sin egen til å forklare hvorfor det er blind tro å akseptere velbegrunnet vitenskap, og hvorfor hans egne – noe mindre velbegrunnede – teser, ikke er blind tro. Særlig når realiteten er at ingen av dem handler om blindhet, men om hypoteser og tolkninger med (for å si det mildt) ulik grad av testbarhet og forklaringsstyrke.

For Hancock er svaret en ”moden og fornuftig tenkning”, som vi har fragmenter av fra de få som overlevde katastrofen for 12 500 år siden. Vi finner dette i gamle religiøse skrifter og monumenter som de fikk bygget. Her kan vi lære en ”vitenskap om udødelighet som søkte å frigjøre sjelen fra materiens klamme omfavnelse”. Hancock går imidlertid lite inn på hvor sikre vi kan være på rekonstruksjonen av fragmentene, eller hvordan vi kan vite at denne ”vitenskapen” er sann eller god. Vi får anta han mener at selv ikke folk fra Atlantis er ufeilbarlige, eller at vi ukritisk bør akseptere deres overbevisninger . Selv om de sannelig kunne trenge en slik vitenskap når kontinentet plutselig havnet over Sydpolen.

Tokt til Tiahuanaco

Hancock har dermed atskillig med seg i bagasjen på sine reiser verden rundt etter fragmenter og fingeravtrykk. Likevel er det befriende at når Hancock i”Fingerprints of The Gods” drar til Sør-Amerika, er det ikke den alternativarkeologisk klassiske Nascasletten som lokker mest. Selv om han ikke kan dy seg for å besøke dette og andre mystiske steder, går han for alvor inn for landing ved Titicacasjøen i Bolivia. Herfra fører han oss noen kilometer videre opp i fjellene, til Tiahuanaco[1]. Drøyt 4000 m.o.h. finner vi store kunstige hauger, vegger av enorme steinblokker, store porter og svære gudestatuer. Hancock lar seg med rette imponere, og ser dette som et nytt tegn fra gudene. Selv om det for flere av oss stadig er uklart hvorfor avanserte sivilisasjoner (enten de nå er inspirert av rommet eller Atlantis) alltid velger å bygge i stein, og ikke armert betong, rustfritt stål eller andre mer avanserte og varige materialer.

Denne gang henter Hancock frem den østerrikske ingeniøren Arthur Ponanskys teorier om at dette er de eldste ruiner i Amerika. Bakgrunnen er det som kalles ”astronomisk datering”, en yndet sport blant alternativtenkere siden forrige århundre – og ikke så lite av et gjennomgangstema i Hancocks bøker.

Posnansky mente at sentrale bygg som Kalasasayatempler opprinnelig hadde vist retningen til solen ved vinter- og sommersolverv. Ettersom jordaksen endrer seg i forhold til stjernene over noen tusen år, utvikler det seg gradvis en skjevhet i orienteringen. Men fordi endringen er rimelig konstant regnet Posnansky ut at tempelet ville vært riktig plassert omtrent 15 000 f.Kr. Tyske astronomer sjekket dette på 1920-tallet og bekreftet beregningene.

Tesen ble støttet av relieffer som fremstiller bl.a. en toxodon, et dyr som døde ut for over ti tusen år siden. Posnansky mente også at han hadde funnet spor etter et havneområde som nå ligger høyt over Titicacasjoen, og hevdet at dette bekreftet at byen måtte stamme fra en fjern fortid der sjøen lå langt høyere enn i dag. Videre mente han – på bakgrunn av massive skjelettfunn og vannslipte småstein – at en katastrofe hadde ødelagt byen rundt 10 000 f.Kr.

Det er ikke uventet at Hancock omfavner denne teorien. Den passer som hånd i hanske med hans dateringer av katastrofer og tapte sivilisasjoner. For å være sikre på at noen ville bli oppdaget og tolket, bare menneskeheten ble moden nok, hadde vismenn fra Antarktis etterlatt seg spor også her.

Igjen møter vi en grei teori. Det hadde vært ganske spennende å finne en slik gammel sivilisasjon. Jeg skulle virkelig ønske noen hadde gjort det, etter å ha lest atskillig fengslende romaner om etterkommere fra Atlantis i Sør-Amerika. Men dessverre faller nok en gang teorien gjennom når vi ser nærmere etter.

Selv om Hancock ikke akkurat gjør et poeng av det, har det faktisk vært gjort atskillig forskning på stedet etter Posnansky. Vi ser igjen at Hancock ikke er oppdatert. For omfattende utgravninger og undersøkelser de seneste førti årene har vist at det her antagelig ble etablert en landsby omtrent 400 f.Kr. Fra 100-tallet e.Kr. utviklet dette seg til en by. Og alt skjedde såpass lenge før inkaene fikk kontroll over området, at hverken de eller andre stammer visste hvor gammel byen var, da spanjolene ankom på 1500-tallet.

Posnanskys datering av byen bygget på forestillingen om at sentrale bygg var orientert etter stjernene. Dessverre er det ingenting som tyder på at Kalasasaytemplet var noe arnested for astronomiske observasjoner. Flere av byggene i byen kan være plassert slik at de passer med sola eller stjerner, men dette er ikke gjort så presist at det kan brukes til dateringer. Stort sett er de fleste større strukturer i bykjernen rettet mot omtrent 4,5 grader vest. Dette betyr at de er orientert etter soloppgang og solnedgang, sett fra byen – idag.

De ”utdødde dyrene” forklares også bedre ut fra hvordan innbyggerne generelt fremstilte dyr og mennesker. Dette handler i liten grad om fotografiske gjengivelser, men om noe som viste det man oppfattet som tingenes essens. Der Posnansky ser en toxodon ser arkeologene en stilisert puma.

Skjelettene man fant bar lite preg av å stamme fra druknede. I stedet viste de klare tegn på å være resultat av ofringer for å blidgjøre lokale guder. Vi får i hvertfall håpe at Hancock ikke ser dette som et utslag av noen ”vitenskap” fra Atlantis som vi bør ta etter. Og småsteinene var del av fyllmasse man brukte i konstruksjonen av symbolske fjell. Den styrket ikke Posnansky at den såkalte ”havnen” viste seg også å være noe annet. Det ble funnet hus så tett rundt hele området at det ikke kan ha vært noen sjø der. At Hancock unnlater å nevne disse funnene viser hvor lite hjemmelekser han har gjort.

Tilsvarende er det heller ikke vanskelig å finne ut hvordan ”primitive” mennesker kunne ha oppført steinkonstruksjonene i området. I ettertid kan noen og enhver bli imponert av hva som kan gjøres med smarte teknikker og masse svette – uten bruk av antigravitasjon eller moderne heisekraner. Det er ikke bare Hancock som beviser at vi er fundamentalt kreative vesener.

Den nye egyptologien

Hancock stanser ikke ferden i Tiahuanaco. Etter grundig å ha oversett nyere forskning på flere ”mystiske” steder i Sør-Amerika, lander han i Egypt og trekker inn bl.a. Robert Bauvals teorier. Denne stod, sammen med Adrian Gilbert, bak ”The Orion Mystery” (1994), hvor de hevder at de tre store pyramidene i Giza har samme relative størrelse og plassering på bakken som de tre stjernene i Orions belte. Og de var oppført slik at Nilen ble et bilde på melkeveien. Man ser, visstnok, dette særlig godt av at både den minste pyramiden og den minste stjernen lå litt lenger bort og til venstre i forhold til en rett linje mellom de to andre.

Bauval tok deretter fatt i de øvrige pyramidene i området og mente å se at to til matchet stjerner i Orion, til sammen hadde han da funnet fem av syv. De to som manglet måtte i følge Bauval enten ikke være bygget, eller var blitt ødelagt eller borte under sanden. For teorien måtte jo stemme.

I det hele tatt er det vokst frem en stor alternativ ”egyptologi” de seneste år. De reiser rundt og holder foredrag, arrangerer jevnlige konferanser og gir stadig ut mer eller mindre spekulative bøker for å forklare hvordan tingene egentlig kan henge sammen i Egypt[2]. Med såpass mange underlige teorier og selvbestaltet ekspertise er det ikke underlig at mer ortodokse arkeologer til tider har oppført seg litt bryskt. Dermed er alternativbøkene etter hvert også fulle av konspirasjonsteorier og eksempler på vrangvilje fra det de ser som et tilstivnet og engstelig fagmiljø. Når fagfolk ikke aksepterer ens teori er det jo utenkelig at grunnen kan være at det kan være noe galt med teorien.

Men bortsett fra muligheten for at noen skulle ødelegge ruiner og fortidslevninger er det liten grunn til bekymring fra faglig hold. Hancock truer få teorier eller noen særlig faglig prestisje. Selv om han kan ha rett i at noen av pyramidene er plassert i forhold til Orions belte (en klart synlig konstellasjon på himmelen over Egypt), faller teorien som helhet fort. Undersøker vi dette nærmere ser vi at ingen av pyramidene – ut over de tre første – kan sies å være i nærheten av å stemme med stjernene i Orion[3].

”Robert Bauval og Adrian Gilbert lykkes aldri med å få mer enn tre pyramider til samtidig å stemme med tre stjerner. Fordi det er nesten tretti pyramider mellom Abu Ruwash og Dashur er denne antatte tilpasning feil og kan tilskrives tilfeldighet fremfor noen større plan fra de gamle egyptere i det fjerde dynasti. At man får ti prosent av pyramidene til å stemme med tusener av synlige stjerner, gir ingen holdbar korrelasjon mellom pyramider og stjerner. Når vi kjenner de gamle egypternes praktiske evner er det ganske sikkert at hadde de ønsket å få pyramidene til å stemme med bestemte stjerner, ville de gjort en svært mye bedre jobb”[4], skriver Robert Chadwick.

Men Hancock har sjelden latt seg skremme av slikt. Han allierte seg i stedet med Bauval og Gilbert, noe som gjorde kreativiteten enda større. De nøyde seg ikke med å lovprise det fjerde dynastis byggekunst og eventuelle hemmelige teknologier. Nei, pyramidene var posisjonert så presist at man kunne finne ut nøyaktig når de var planlagt. Og det var ikke overraskende ganske mye tidligere enn ”skolevitenskapen” mente, som la det til Kheops rundt 2500 f.Kr .

Pyramidene fra 10500 f.Kr.?

Pyramidene er og blir imponerende byggverk. De gir noen og enhver av oss bakoversveis. Og de har ført til atskillige spekulasjoner om hvordan og hvorfor de ble bygget – i tillegg til hva man kan få ut av plassering på jordkloden, størrelser og geometri. Forskerne har sine svar og begrunnelser. Alternativtenkerne har andre teorier – som stort sett står i motsetning til både forskerne og hverandre. Spørsmålet om hva pyramidene egentlig ble brukt til er muligens ikke endelig løst, selv om det aller meste fortsatt taler for at de først og fremst var ment som mausoleer[5]. Dette utelukker selvsagt ikke at de også kan ha hatt andre funksjoner. Noen har gått så langt som å hevde at meningen lå i selve konstruksjonsarbeidet, som en slags sysselsetningspolitikk.

Men de seneste årene har mange stilt spørsmål ved når pyramidene egentlig er oppført. Bauval og Hancock har fått slippe til på Discovery Channel med sine ganske så alternative dateringer. Igjen handler dette om astronomi. Kort sagt ser man på vinkelen mellom de tre store pyramidene og Nilen, i forhold til vinkelen mellom stjernene i Orions belte og Melkeveien. Konstellasjonen beveger seg over årtusenene, men ”avanserte datasimuleringer” viser størst samsvar mellom vinklene i 10 500 f.Kr. Dette falt tilfeldigvis sammen med Hancocks datering av konstruksjoner i Søramerika, med når Antarktis havnet i polområdet – og med tidspunktet Platon hadde for Atlantis’ undergang. For Hancock var dette det endelige tegn på at Kabalen gikk opp. Vi var nå kommet så langt at vi kunne se konsekvente spor av den glemte sivilisasjonen. Dermed burde vi så avgjort lytte til hva de hadde å si oss.

Dette syntes også å bekrefte andres teorier om at den store pyramiden ikke kunne være oppført på Kheops’ tid. Den lenge mest lysende stjernen på alternativhimmelen – Zecharia Sitchin – har i en serie bøker presentert en Däniken-lignende teori om at vi i en fjern fortid ble genemanipulert av vesner fra verdensrommet, kalt Annunaki i Mesopotamia og Nefilim i Bibelen[6]. Sitchin er (i motsetning til Däniken) av de som virker svært så skolert – så lenge man ikke selv er ekspert på fagfeltene han berører. Så hadde da også ”Alternativt Nettverk” en ganske ukritisk presentasjon av hans teser i nummer 5 og 6/1999[7].

Sitchin er spesielt blitt kjent for å ha ”avslørt en svindel” med Kheopspyramiden. Saken er at de tre store pyramidene, i motsetning til egyptiske templer og andre gravkamre, stort sett mangler tegninger og skrifttegn innvendig. Det har dermed ikke vært enkelt å datere dem sikkert. Måten de og andre pyramider er bygget på, plasseringen av bygg og templer rundt samt opplysninger fra hellenistiske historieskrivere har gjort at man med stor sannsynlighet kan si at Kheopspyramiden er oppført rundt år 2500 f.Kr[8]. Dette ble tilsynelatende bekreftet av engelskmannen Howard Vyse, som i 1837 fant byggearbeidernes graffiti, med blant annet navnet Kheops (i sin egentlige form, Khufu), på steiner i de små avlastningskamrene over kongekammeret. Men Sitchin mener å kunne vise at Vyse rett og slett forfalsket dette for å bli berømt[9]. Han hevder at tegnene først ble sett etter at Vyse hadde vært alene i kammeret, at de inneholder grammatiske feil og at enkelte av tegnene ikke stemmer med hvordan hieroglyfene ble tegnet i samtiden. Denne ”avsløringen” har dannet basis for atskillige spekulasjoner[10], men er dessverre for spekulantene rett og slett feil[11].

Hancock går rett i fella og nevner Sitchins teori i ”Fingerprints”. Han tar den for alvor som støtte til sine egne konklusjoner i ”Keeper of the Genesis: A Quest for the Hidden Legacy of Mankind” (1996, skrevet sammen med Bauval). De står her med brask og bram frem for å vise at Vyse forfalsket skrifttegnene. Avsnittet synes skrevet av Hancock, og er fult av den type feil og forvanskninger man så ofte finner hos ham. Når jeg ikke går mer inn på dette er det rett og slett fordi Hancock sympatisk nok etterpå har forstått at akkurat dette er tøv. Etter i 1997 selv å ha vært inne i pyramiden og sett tegnene (ikke minst at de fortsetter bak noen tonn store steiner og ikke kan være skrevet etterpå) har han innsett at han har tatt feil – akkurat her. Dette påpekes i et ”Position Statement” 22. juli 1998, der han blant annet sier at ”Jeg er med rette blitt satt på plass for ukritisk å ha støttet Zechariah Sitchins forfalskningsteori… Som forfatter og forsker håper jeg at mitt verk alltid vil være ’underveis’ og aldri avsluttet eller meislet inn i stein. Når jeg kommer over nye bevis som sår tvil om teorier jeg tidligere har støttet, er jeg rede til å endre syn og vedgå mine feil”[12]. Hancock gjør da også dette i sin bok i 1998, ”Heaven’s Mirror”.

Han ender imidlertid med å si at ”Til syvende og sist står eller faller imidlertid ikke vår hypotese med akkurat når de enkelte monumenter er bygget. En symbolsk arkitektonisk modell av himmelområdet som det senest så ut i 10 500 f.Kr. kunne teoretisk sett ha vært designet i hvilken som helst epoke (jeg gjentar, i hvilken som helst) av hvilken som helst kultur med tilstrekkelig kjennskap til de astronomiske sykler og hvordan dette endrer stjernehimmelen over lengre tidsrom… Kort sagt er vi mer interessert i hvorfor en slik modell var laget enn når… Jeg tror at Khufu virkelig bygget den store pyramiden – eller i hvert fall det meste av den (muligens kan det underjordiske kammeret og noen andre klippebaserte deler av strukturen være eldre)… Jeg tror ikke at Khufu bygget pyramiden som sin grav”.

Hancock og Bauval står da igjen med at designet er fra omtrent 10 500 f.Kr. – mens byggingen har skjedd 8 000 år senere. Hvordan denne svært presise kunnskapen og klare intensjonen er blitt bevart i denne ganske så lange tidsperioden er ikke enkelt å svare på. Det er heller ikke lett å forklare hvorfor denne gamle sivilisasjon valgte å formidle sin kunnskap på en så usikker og mangetydig måte. Og når vi ser alt hva pyramidene er blitt utlagt til å skulle fortelle oss, er det ikke rart om man er litt skeptisk til nye forslag. Det hjelper ikke saken spesielt mye at de bygger på så mange sviktende premisser.

For heller ikke tilpasningen til stjernehimmelen i 10 450 f.Kr. stemmer ved nærmere etterprøving[13]. Selv om akkurat det blir vanskelig nok når vinkelen på ulike tidspunkter for Orions belte veksler i diagrammene fra bok til bok. Så er da selve ideen om at vinkelen til de tre pyramidene ”presist og kirurgisk” passer med en bestemt astronomisk epoke svært søkt. Ikke minst når egypterne ikke en gang synes i stand til å tegne – eller ville tegne – den vanlige Orionfiguren særlig nøyaktig[14].

Inspirert av Edgar Cayce?

For seriøse arkeologer fremmer det heller ikke Hancocks sak at han så til de grader ender med konklusjoner som støtter den synske Edgar Cayce (1877-1945) sine syner om Atlantis og Egypt. At egypterne skal ha kunnet brukt radioaktivtet – slik Hancock hevder i boken om Paktens Ark – er nok basert på Cayces påstander om et Atlantis med alt fra fly og ubåter til røntgen og fjernsyn. Synene viste også at atlanterne misbrukte sin store visdom og teknikk og at de derfor gjennomgikk en serie katastrofer, fra 50 000 f.Kr. og utover.

Den seneste katastrofen faller da også tilfeldigvis sammen med Hancocks ”oppdagelser”. I det hele tatt stemmer Hancocks opplegg mistenkelig med Cayces skildringer fra 20- og 30-tallet. Cayce var ikke den første som gav slike tanker til kjenne (man finner for eksempel dette hos Madame Blavatsky en generasjon tidligere), men han ga dem en ny legitimitet og popularitet. Ikke minst galdt dette hans skildringer av sitt tidligere liv som presten Ra Ta, som forutså katastrofen og i 10 500 f.Kr. instruerte noen fra sitt folk til å reise til Egypt. Der bygget de pyramidene – og Sfinxen. Og fra en av Sfinxen poter laget de en hemmelig gang ned til et stort underjordisk ”riksarkiv” (”Hall of Records”) de hadde konstruert for å huse Atlantis’ visdom[15].

Hancock står dermed i en klar esoterisk tradisjon. Han driver i liten grad vitenskap. Ser vi etter oppdager vi at han i forbløffende grad leter på stedene Cayce ”så”, og så vrir på dataene slik at de stemmer. Mistanken styrkes av at Hancock bare omtaler Cayce én gang i ”Fingerprints”, og da i en annen sammenheng. Cayce er en så kjent størrelse – og så mye av en foregangsmann på området – at Hancock i det minste burde ha nikket anerkjennende til ham. Når han ikke gjør det, føyer det seg inn i en lang rekke av tilfeller der han unngår å nevne forhold som setter hans egen teori i et uheldig lys.

Sfinxen furet værbitt?

Inspirert av Cayce nøyer dermed ikke Hancock seg med å flytte pyramidene – eller designet for dem – bakover i tid. Han trekker også inn Sfinxens mysterier. Ser man nærmere etter ligner for eksempel ikke ansiktet på en kjent fremstilling av faraoen Khefren (Kheops etterfølger), som i følge dagens teorier skal ha stått modell rundt år 2500 f.Kr. Inspirert av amatøregyptologen John Anthony West og geologen Robert Schoch hevder Hancock videre at erosjonsmønstrene på Sfinxen tydelig viser at den må være langt eldre enn tidligere antatt. Det er kraftige spor etter regn og vann, og det i et område som har vært svært tørt i mange tusen år. Schoch mener vi minst må gå tilbake til 7000 f.Kr. for å forklare erosjonen, mens Hancock ikke helt overraskende foretrekker å gå enda et par tusen år tilbake. Han hevder at han med ”avansert datautstyr” har påvist at omtrent 10 450 f.Kr. vil – på vårsolhvervs morgen – stjernebildet Løven ha steget opp i øst rett foran sfinxen. Konklusjonen er klar. Sfinxen er bygget på den tiden for å henvise til denne store astronomiske begivenhet[16]. Også dette er nå lagt frem av Hancock i så mange TV-programmer og bøker at det er blitt en selvfølgelig sannhet for mange som vil ”tenke selv”.

Og det ville helt klart bety at det tusener av år før ethvert annet spor av mennesker og sivilisasjon i Egypt eksisterte noen som var velstående og organiserte nok til å oppføre slike monumenter. Hvis den nye dateringen av sfinxen stemmer er det nok bare å bøye seg for det. Kanskje har vi her likevel et spor av noen fra Atlantis eller tilsvarende?

Igjen viser det seg, dessverre, at de romantiske drømmene om glemte sivilisasjoner sprekker ved nærmere undersøkelser. West og Hancock hevder ofte at geologer stort sett er enige med professor Schochs vurderinger av sfinxen. Dette er nok litt overdrevet. Selv om de på en større konferanse i oktober 1992 fikk en slags støtte hos ”flere hundre geologer”, handler nok dette mer om høflig interesse for en av utstillerne (Schoch hadde med en plakat som viste hans funn), enn om seriøst fundert faglig samtykke eller etterprøving. Så har da heller ingen av disse ”mange hundre” geologene stått frem med navn[17].

Igjen finner vi denne tendensiøse formen for presentasjon. For eksempel nevner Schoch i en artikkel om ”uvitenskapelige” reaksjoner på hans arbeider fra 1995[18] at den ”prominente egyptologen” professor K. Lal Gauri, fra Universitet i Louisville i Kentucky, er uenig. Leserne får ikke vite at Dr. Gauri er geolog og ekspert på steinerosjon. Eller at det til og med er han som var ansvarlig for den første observasjonen av stein fra Sfinxen og andre monumenter i området, og som etterpå ble brukt av Schoch. I stedet sitter man igjen med inntrykk av en egyptolog som er gått ut over sin kompetanse når han har innvendinger mot Schoch.

Det snakkes heller ikke særlig høyt om at Schoch, da han la frem sine resultater i 1992[19], ble imøtegått av geologiprofessoren James Harrel fra universitet i Toledo[20]. Harrel påpekte at sfinxen – som historisk kjent – har ligget begravet i sand i lange perioder. Han hadde selv under utgravninger i området oppdaget at sanden var forbausende fuktig få centimeter under overflaten. Det er dermed sannsynlig at sfinxen har vært under fuktig sand i lang tid, noe som kan ha skapt en slags kjemisk erosjon. Harrel spurte derfor Schoch rett ut om denne hadde vurdert slike muligheter.

Andre muligheter Schoch i liten grad har vurdert er hvorvidt det fortsatt var kraftige regnskyll i området så sent som 2300 f.Kr.[21] og om egypternes begeistring for kunstige sjøer kunne ha gjort at tidligere herskere laget et vannbasseng rundt sfinxen, slik Robert Temple sannsynliggjør[22]. Temple går så langt som å antyde at Sfinxen rett og slett var ment i stor grad å ligge under vann. Det er også mulig at sfinxen kan være noen hundre år eldre enn antatt i dag og at det ikke er Kheops som er modell. I tillegg kan vi trekke frem at vanlig steinsalt (som er i den type stein sfinxen er laget av) kan krystalliseres i revner og porer og gi en klar erosjonseffekt.

Uansett hvor mye som er i dette er det påtagelig at alternative forklaringer – og seriøse imøtegåelser – får så liten plass hos Hancock og kollegaer.

Som egyptologen Mark Lehner stadig understreker handler ikke denne debatten om geologer som støtter Schoch og arkeologer som går i mot ham. Det handler om arkeologer og geologer mot en eneste geolog – Robert Schoch”[23].

Viser stjernene vei?

Etter hvert som man forsøker å sette seg inn i Hancocks verden, og etterprøve den, er det rett og slett litt overraskende – og kjedelig – hvor dårlig fundert det hele er, uansett hvor spennende bøkene hans måtte være. Ikke minst bli man slått av at disse alternative tenkerne i så liten grad ser etter alternative forklaringer enn sine egne – eller er villige til virkelig å sette seg inn i mer faglige forklaringer. Selv om jeg som pasjonert SF-leser synes det ville vært flott å finne spor etter utenomjordiske eller glemte sivilisasjoner, klarer jeg ikke helt å fri meg fra å se etter om påståtte funn vitner om en viss realitetssans.

Det vil rett og slett ta for lang tid å gå inn på alle områdene og ”bevisene” Hancock legger frem over flere tusen sider og fotnoter. Vi rekker likevel et par til. En av bæresøylene i hans konstruksjon er de astronomiske beregningene tolket ut fra dyrekretsen vi er kjent med i dag. Men hverken Orion eller Løven var tegn egypterne nødvendigvis kjente til eller brukte. Ut fra tusener av synlige stjerner er det bare fantasien som setter grenser for hva slags figurer og vesener man kan finne på natthimmelen. Dyrekretsen stammer fra Babylonia, atskillige mil lenger øst – og selv der er det ingen eldre spor enn 1500 f.Kr.[24] Dette er tusen år etter den etablerte dateringen av Kheopspyramiden og 9000 år etter at Hancock mener Sfinxen er bygget (i forhold til ”Løvens tegn”) og planen for pyramidene (i forhold til ”Orions belte”) er laget. Dyrekretsen ble ikke tatt opp i andre kulturer før over tusen år senere – da Alexander den store samlet det greske, persiske og egyptiske rike og skapte den ”hellenistiske tid”. Den tidligste fremstillingen av dyrekretsen i Egypt finner vi i taket på Denderahs tempel, rundt 200 f.Kr. Det er overhodet ingen ting som tyder på at egypterne har kjent til dette særlig før.

I tillegg vil enhver større forflytning av jordskorpen (som altså Hancock baserer seg på for å forklare ”Atlantis’” undergang) kullkaste tidligere tradisjoner om – og beregninger basert på – hvilke stjernetegn som står opp hvor i forhold til horisont og årstider, også sett fra Egypt.

I det hele tatt viser jakten på ”fingeravtrykkene etter gudene” at dette mer er som guttunger som leker detektiver – og ser røvere under hver busk. Og budskapet fra Atlantis kan man trygt ta med ro. Jordskorpen kommer ikke til å forskyve seg i 2012.

Ansikt på Mars?

Etter hvert har Hancock blitt stadig mindre jordnær, og kanskje litt desperat i sin jakt etter beviser. Hans teorier bygger nå også på det såkalte ansiktet på Mars og forholdet mellom det han oppfatter som ulike ”konstruksjoner” i området rundt. Dette ble oppdaget av en romsonde for en del år siden og siden sjekket av en ny noen år senere (denne viste pussig nok et mindre tydelig ansikt, men en ganske så geometrisk formet ”base” for konstruksjonen). Det er fortsatt litt rom for tvil om hvorvidt dette er skyggespill eller bevisste oppføringer, selv om sannsynligheten klart taler for rene tilfeldigheter (for eksempel er det også oppdaget steinformasjoner som viser muppetfrosken Kermit). I et område på noen millioner kvadratkilometer med tilfeldige formasjoner vil sikkert noen ligne på et eller annet kjent, omtrent som når man ser på skyene en sommerdag.

Hancock mener i hvert fall å se pyramider og bygg der størrelser og vinkler igjen vitner om både det ene og det andre. Hvis hans teorier til vanlig synes luftige, kan man si at de nå nærmer seg vakuum. Uansett kan vi trygt roe oss ned inntil området er nærmere utforsket ved satellitter, fjernstyrte kjøretøyer eller bemannede ekspedisjoner – og det kan ta noen år. Det hadde vært spennende om dette hadde vært ekte konstruksjoner. Det er morsomt og utviklende å tenke kreativt på slike muligheter. Men som Hancock viser er det fort å gå seg bort når man lar det bikke over i fikse ideer.

(Bjørn Are Davidsen, september 2000)

Noter

[1] Peter James og Nick Thorpes ”Ancient Mysteries” (Ballantine Books, 1999) bygger et solid underlag for diskusjonen av Tiahuanaco, på s. 231-244

[2] De som vil følge med på dette kan sjekke http://dailygrail.com/

[3] Og heller ikke disse stemmer så godt som Bauval og co vil ha det til. Størrelsesforholdene matcher ikke spesielt godt (fra 15 til 60 % avvik) enten vi ser på relativ lysstyrke i forhold til relative pyramidehøyder, volumer eller arealer. Se F. Doernburgs ”Orion in Giza”, http://ourwordl.compuserve.com/homepages/Fdoernenburg/Oriond2.htm.

[4] Historikeren Robert Chadwick som sitert i ”Ancient Mysteries”, s. 133.

[5] En grundig og oversiktlig gjennomgang av pyramidenes historie, alder, hensikt, byggemåte og dagens alternative teorier om mye av dette, er gitt av Ian Lawtons og Chris Ogilve-Heralds i ”GIZA – THE TRUTH” (revidert utgave på Virgin, 2000).

[6] Se hans serie ”The Earth Chronicles” som startet med ”The Twelfth Planet” (Stein & Day, 1976).

[7] Interessant nok gis etter hvert kritikk, men på litt perifere områder. Først ergrer man seg over Sitchins evne til å gjenta seg fra bok til bok og koke suppe på en spiker. Deretter angriper de hans livssyn (og ikke teoriene) fordi han ”røper sin identitet som fundamentalistisk jøde” hvis ”egentlige motivasjon er å forherlige det han oppfatter som jødenes ’ærerike’ historie” (Gudmund Vindland og Roald Pettersen i AN 6/99, s.19). Rett nok undrer de seg også over at han (uten dokumentasjon) påstår Columbus egentlig var jøde – og at finsk ligner på sumerisk. Men det er symptomatisk at de nesten blir sinte når de nevner at Sitchin i 1990 gikk tilbake på påstanden fra 1976 om at ”elohim” (brukt om Gud i skapelsesberetningen) bare kan tolkes som ”guder” (og med det svekkes et hovedargument for at vi er skapt av utenomjordiske). Og at Sitchin i senere bøker beholder Javhe som skaperguden, får AN til å si at ”stort mer henført av sin egen etniske og religiøse fortreffelighet går det vel knapt an å bli” (s.20). Så gjenstår å se om man lar denne tiraden følges av at man neste gang også tør kritisere det som ikke støtter Vindlands og Pettersens eget livssyn.

[8] ”GIZA – THE TRUTH” gir en nøye gjennomgang av dette.

[9] Se Zecharia Sitchins ”Stairway to Heaven” (Avon 1980)

[10] Colin Wilsons ”From Atlantis to the Sphinx” er et spennende eksempel på en som har tatt dette for god fisk og bruker det til å fremme sitt Nietzsche/Bernard Shaw-orienterte syn på neste steg i menneskets evolusjon i sine visjoner om ”overmennesket”, noe han har vært opptatt av i mange tiår. Tilsvarende bygger SF-filmen ”Stargate” fra 1994 på at pyramidene er eldre og har en annen opprinnelse (og ikke minst funksjon) enn ”skolevitenskapen” antar, med atskillige nikk til Sitchin. Populærkulturen synes nå å ta dette for god fisk og sjekker ikke med forskere som kan fortelle hva dette egentlig lukter.

[11] De som vil gå nærmere inn på dette henvises til Martin Stowers hjemmeside: ”A Certain Smell” (http://martins.castlelink.co.uk/pyramid/forging/fingerprinys.html) og ”Hancock, Bauval and ’intelectual chicanery’” (http://martins.castlelink.co.uk/pyramid/forging/kogenesis.html). Lawton og Ogilvie-Herald tar også opp andre faglige avvisninger av Sitchin i ”GIZA – THE TRUTH”, s. 95-108. Sitchin har i det hele tatt møtt atskillig motbør i det siste. Ikke minst må det ha vekket ettertanke når en så begeistret elev som Alan F. Alford begynner å etterprøve selv – og fort innser at Sitchin bommer grovt flere steder. Dette skjedde imidlertid først etter at han skrev ”Gods of The New Millenium – Scientific Proofs of Flesh & Blood Gods” (som altså er ”The shattering truth of human origins”) i 1996. I det hele tatt er hypen så stor om slike bøker – denne er i følge blurbet ”resultat av ti års forskning” (sannheten er (som Alford senere har innrømmet) at dette stort sett har bestått av å lese Sitchin og besøke noen av stedene han omtaler) – at det vekker undring når så få reagerer på at forfatterne selv avviser dem rett etterpå. Alford er fortsatt ganske ”alternativ”, men tror nå at egyptiske og sumeriske skrifter heller handler om meteorer enn utenomjordiske når gudene åpenbarer seg i røyk og ild. Se hans ”A Message to Zechariah Sitchin Fans” på http://www2.eridu.co.uk/eridu/Author/Ancient_Astronauts/AAS…/sitchin_message.htm

[12] http://martins.castlelink.co.uk/pyramid/forging/hancockps.html

[13] Ref. forsøkene til professor A.P. Fairall (Dept of Astronomy, University of Cape Town, Rondebosch, South Africa, 7700) på å etterprøve dette. Han finner flere feil og usikkerheter i Bauval og Hancocks målinger, både for pyramidene og for sfinxen, se ”Procession and the layout of the Ancient Egyptian pyramids” på http://users.iafraca.com/m/mi/mikeyb/Orion_Fairall.html

[14] ”Ancient Mysteries”, s. 134

[15] Bl.a. gir ”GIZA – THE TRUTH” atskillig tankevekkende stoff om dette – også utover Cayce – på s. 223-263.

[16] For eksempel ”Fingerprints”, s.480-484

[17] ”Ancient Mysteries”, s. 223

[18] Robert Schoch ”The Great Sphinx Controversy”, Fortean Times 79, 1995, s. 35-39 og hans leserinnlegg ”Sphinx Linx” i ”Archaelogy 48 (Jan/Feb 1995), s. 10-12.

[19] R.M. Schoch i ”Redating the Great Sphinx”, KMT 3:2, s.53-70

[20] ”Ancient Mysteries”, s. 223

[21] ”Ancient Mysteries” s. 231

[22] Robert Temple i ”The Sirius Mystery” (2. utgave, London 1998). Riktignok ser Temple dette som et flott sted for amfibielignede utenomjordiske, men selv mennesker kan ha hatt glede av et basseng rundt sfinxen

[23] ”Ancient Mysteries”, s. 225. En mer utførlig geologisk kritikk er gitt av August Matthusen i ”Age of the Sphinx” på http://www.intersurf.com/~heinrich/sphinx1.html

[24] ”Ancient Mysteries”. s. 228