«Veldig bra (du har vel ikke tittet)» sto det ofte på ulike quiz i blader og den slags tidligere. Det var nok ikke helt uten grunn. Det er heller ikke uten grunn at Richard Feynman fortalte unge studenter at vitenskapelig integritet startet slik:
The first principle is that you must not fool yourself–and you are the easiest person to fool. So you have to be very careful about that. After you’ve not fooled yourself, it’s easy not to fool other scientists. You just have to be honest in a conventional way after that.
Selvbedrag er enkelt, enten det nå er «confirmation bias», etterpåklokskap eller tusen andre kilder til feil i ønsket retning. Men det kan også se ut til at første og siste ledd hos Feynman kan være relatert. Det ser ut til å være resultatet av en serie forsøk som blir publisert i PNAS nå.
Abstractet forteller at:
Researchers have documented many cases in which individuals rationalize their regrettable actions. Four experiments examine situations in which people go beyond merely explaining away their misconduct to actively deceiving themselves. We find that those who exploit opportunities to cheat on tests are likely to engage in self-deception, inferring that their elevated performance is a sign of intelligence. This short-term psychological benefit of self-deception, however, can come with longer-term costs: when predicting future performance, participants expect to perform equally well—a lack of awareness that persists even when these inflated expectations prove costly. We show that although people expect to cheat, they do not foresee self-deception, and that factors that reinforce the benefits of cheating enhance self-deception. More broadly, the findings of these experiments offer evidence that debates about the relative costs and benefits of self-deception are informed by adopting a temporal view that assesses the cumulative impact of self-deception over time.
Fusk gjorde at forsøkspersonene gjorde det bedre på tester. Men de betraktet tydeligvis resultatet likevel som en pålitelig pekepinn på hva slags resultat de fortjente. Dermed lurte de seg selv til å tro at resultatet ikke bare var fortjent på grunn av evner, men også at det ville vise seg i fremtidige situasjoner. Faktisk gjorde de det tilstrekkelig til at de var villige til å satse penger på det. Hva mer er, belønning for godt resultat i den fuskende runden gjorde det hele verre (i størst grad for dem som var mest tilbøyelig til selvbedrag).
Hva er dette relevant for? Ed Young kommenterer at det nyanserer bildet mange har av fuskende mennesker som selvbevisst manipulerende. Det er mer komplisert enn som så:
This tells us a little about the mindset of people who fake their research, who build careers on plagiarised work or who wave around spurious credentials. There’s a tendency to think that these people know full well what they’re doing and go through life with a sort of Machiavellian glee. But the outlook from Chance’s study is subtler.
She showed that even though people know that they occasionally behave dishonestly, they don’t know that they can convincingly lie to themselves to gloss over these misdeeds. Their scam is so convincing that they don’t know that they’re doing it. As she writes, “Our findings show that people not only fail to judge themselves harshly for unethical behaviour, but can even use the positive results of such behaviour to see themselves as better than ever.”
Forskningsfusk er bare én empirisk side av saken. Siden én av medforfatterne er atferdsøkonomen Dan Ariely ville det ikke forundre noen om han har noe å si om finansbransjen i denne sammenhengen.
Jeg for min del lurer på i hvilken grad dette også er en medvirkende faktor i alternativbransjens mer selvbedragerske områder. Spesielt det at «high self-deceivers» var spesielt tilbøyelige til å ta æren for svar de hadde fått ved fusk får det til å ringe svakt i en bjelle. At man i tillegg har en subkultur som tar lett på periodisk fusk og sjelden utfordrer selvbedrag burde bare gjøre det enklere.
(Forøvrig synes jeg du skal lese Gunnar Tjomlids tilbakevisning av et annet stykke selvbedrag, nemlig homøopat etc Gro Lystads vrøvl om vaksiner. Her på bloggen kommer vi etterhvert tilbake til anti-vaksinasjonsgalskapen i forbindelse med et par nye bokutgivelser.)