pentagram.jpegJeg forsøker å motivere meg for å ta opp igjen problemet med konspiranoide psykoterapeuter og de som ukritisk gjør bruk av dem.

Derfor gikk jeg for en tid tilbake til anskaffelse av én av satanismepanikkbøkene jeg ikke klarte å skaffe på 90-tallet: Tim Tates Children for the Devil. Jeg kunne sverget på forhånd på at jeg ikke hadde lest den, men etter en kort runde gjennom er jeg neimen ikke sikker lenger. Innhold og stil er fryktelig velkjent og like hjernedødt nå som før. Muligens overbevisende for dem som ikke kjenner til empirien, horribelt for den som gjør det.

Boken ble kjøpt fra antikvariat, og det er ikke bare lukten som er muggen. Det er mer som river i både nese og hode. «The stupid, it burns.» Allerede i løpet av de første få sidene blir man introdusert til en blanding av halvsannheter, direkte løgner, forvridende utelatelser og overdrivelser. Det hele blir utfylt med en serie overtolkninger der forfatteren hopper fra syltynne (ofte også misforståtte og forvrengte) data til bastante konklusjoner. I øvelsen «jumping to conclusions» fremstår Tate i likhet med andre konspiranoide som et talent, her forkledd i en noe mer tilforlatelig stil av «undersøkende journalistikk».

Jeg orker ikke gjenfortelle eller kritisere vrøvlet i detalj her – det er dekket nokså godt av Jean La Fontaine i boken som blir omtalt i lenken.

Derimot kan jeg ta noen highlights fra «historiekapittelet».

Jepp, Tate var én av de mange som mente satanisme var et omfattende og langvarig fenomen, med stor utbredning i internasjonale eliter gjennom århundrene. Og da må han leke religionshistoriker for å få det til å gå opp:

– Han finner «Satan» overalt, fra Loke (som han også gjør til ildgud) til Horus (dog først og fremst Apep) og Mictlantecutli. Hvis det hadde noe på et eller annet vis med noe ubehagelig å gjøre, gjør han skam på sin teologiske utdannelse og synonymiserer det. Ikke alltid helt, men for langt.

– For å få historien til å bli mer satanisk, må han til vår kulturkrets. Da er det først og fremst – du gjettet riktig – tempelridderne og katarene som er synderne. Han mener nemlig at det «må ha vært noe i» anklagene, og gjør deler av disse til satandyrkere (og underveis klarer han også å insistere på at Eliphas Levis Baphomet er helt identisk med tempelriddernes angivelige, samt en rekke andre minst like store tåpeligheter).

– Fra sataniske katarer til Catharina Medici spredte satanismen seg videre, og dukket opp en rekke steder. «The usual suspects» er med andre ord alle til stede: Guibourg og Mme Montespan, Gilles de Rais, Francis Dashwood og Aleister Crowley. Jada – med den samme arrogant tåpelige mislesningen av Magick in Theory and Practice og påstander om systematisk menneskeofring. Og mer enn antydning om at sånn holder de på ennå. Og at alt er «nøyaktig likt» det «barna forteller».

– Flere? Joda. Taxils spøk blir tatt på alvor: «Dr. Batailles» Djevelen i det nittende århundre leses som dokumentasjon. Det samme gjør han selvfølgelig med Huysmanns La-Bas, hvilket tilsier at selv om han hadde visst at fortellingene han sprer om Dashwoods Monks of Memenham kommer fra en langt senere roman, ville det ikke spilt noen rolle.

– Og han bruker Margaret Murrays håpløse teori om «Europas opprinnelige religion» som redskap for å skrive historie. Og da er det kanskje ikke så overraskende at han bruker heksejegernes demonologiske skrifter når det passer, eller at han tror på alle anklager mot Urbain Grandier heller?

Boken er i det hele tatt den samme oppvisningen i dårlig dømmekraft, luftig spekulasjon og tvilsom redelighet som preget mesteparten av panikklitteraturen.

Akkurat denne versjonen av idiotiet ble trukket tilbake av forlaget etter en injuriesak og oppsummeringen her kunne med fordel vært anvendt på hele innholdet:

The Curse of the Satanic Child Abuse Myth has consumed its most active promoter. Tim Tate, the man who unveiled the ‘threat’ of Satanic Abuse to the British Public in the Cook Report’s DEVIL’S WORK, has admitted in the High Court that allegations contained in his book, CHILDREN FOR THE DEVIL, were ‘utterly without foundation’ and agreed to pay out ‘very substantial damages’.

In Tate’s compulsion to validate the obsessive belief of social workers involved in Britain’s first alleged Satanic Child Abuse Case, his book had included ‘very grave allegations’ which in his court retraction he admitted were ‘unfounded and should never have been published.’

Nei, boken er et makkverk som burde ha gått mangfoldige runder med konsulenter før den en gang ble vurdert til refusering.

Hvilket altså ikke hindrer at NKVTS fortsatt, nå etter å ha blitt gjort oppmerksom på hvor tvilsomme kilder deres forfattere bygger på, synes den er helt OK å bygge teorier og behandlinger på.