Noen ganger er det fristende å bli ekstra retorisk og polemisk når man skriver. Selv når man skriver i vitenskapelige tidsskrift. Det gjelder kanskje spesielt når det er tema som påkaller litt større bokstaver og fetere typer enn vanlig. Og den nær synske som bedriver «gjerningsmannsprofiler» i et tusentalls kriminalfortellinger nær deg, kan friste hvem som helst over evne.

Sånt slipper sjelden gjennom, men det finnes akademiske varianter som gjør og sier det samme. Og til glede for oss lesere som liker klartekst og drepende uttalelser har ikke Criminal Justice and Behavior tuklet for mye med teksten til Brent Snook et.als artikkel The Criminal Profiling Illusion: What’s Behind the Smoke and Mirrors?.

Vi har tidligere vært innom hvordan «profilers» ligner forbløffende på de innbilt synske i sin arbeidsmåte, der «cold reading»-elementer dukker opp som paddehatter. Det var og er beskrevet i svært leselig og godt fortalt variant i magasinet New Yorker. Nå finnes det altså også en svært leselig variant i Criminal Justice and Behavior.

Her begynner forfatterne friskt med å stadfeste at profilering

is being utilized by police agencies around the world despite no compelling scientific evidence that it is reliable, valid, or useful (Snook, Eastwood, Gendreau, Goggin, & Cullen, 2007). This disparity between
the use and the lack of empirical support leads one to consider the question Why do people believe CP works despite the lack of evidence?

Derfra er det en tradisjonell skeptikerartikkel fra start til mål: Først beskrives fenomenet og forskningen som munner ut i konklusjonen de starter med å fortelle om, deretter ser vi en gjennomgang av hvorfor politifolk tror like mye på «weird things» som andre mennesker. Med en avsluttende appell til en virkelig kritisk innstilling i feltet, som kan lære av det som finnes av forskning og som er villig til å teste forutsetninger og praksis – ordentlig.

Ut fra beskrivelsen av omfanget, ser det ut til at profileringen brer seg med spredningen av fenomenet i kriminallitteratur og fjernsynsserier. Populære selvbiografier av kjente «profilers» og legitimeringseffekten ved inkludering hos FBI har bidratt til begge deler. Etableringen i ulike lands apparat virker likeledes legitimerende og skaper ny etterspørsel hos dem som ikke har. Og et overfladisk blikk på publisert litteratur mer enn antyder at det skulle være virksomt.

Et av mange problem med denne litteraturen er at den ofte er basert på anekdoter, det Snook et.al. med et genialt uttrykk jeg håper å kunne stjele til senere anledninger: «The power of n=1». Her gjennomgår de både de åpenbare problemene med å slutte noe fra «n=1» og mange av de for de fleste mindre åpenbare problemene med at det også er fortellinger basert på et utvalg på én:

Personal stories about exceptional incidents and experiences can be very seductive because they are concrete, vivid, and memorable (Borgida & Nisbett, 1977; Stanovich, 1992). However, their seductiveness has no relation to their credibility. A cornerstone of the scientific method is that conclusions should not be drawn from anecdotes that have no way of being replicated or understood in a way that permits generalization (Fearon, 2003; Wallston, 1983). Yet because anecdotes hold appeal in their concrete example and because most people are not trained to seek objective facts and reliable evidence (Carroll, 2003; Gilovich, 1991; Sagan, 1996; Shermer, 2003), people may automatically allow information obtained from anecdotes to form the foundation of their beliefs.

Amen. Og gjentagelse av slike ukontrollerte og uverifiserte, oftest uverifiserbare, fortellinger befester ytterligere inntrykket av at det virker.

Forskningen sier derimot noe annet. Det er heller tvilsomt om profilering gir noe bedre data enn hva et godt kjennskap til hva forskningslitteraturen sier generelt og statistisk om gjerningsmenn:

In sum, there is no compelling scientific evidence to support the positive view of CP that dominates popular opinion. Far from cutting edge science, CP approaches are based on typologies that lack empirical support and are often based on an outdated understanding of human behavior. In addition, professional profilers often produce predictions that are not significantly more accurate than nonprofilers.

Det er kanskje ikke så rart at det ikke blir så veldig bra, selv på sitt bedre. Mye av teorien rundt profilering, skriver Snook et.al., er alt for fokusert på personlighetstrekk og ser bort fra situasjonsbestemte faktorer. Hvilket skaper problemer:

This importance of situational factors is apparent when one actually considers the empirical research in the profiling domain. For example, some studies report that offenders exhibit a reasonable degree of consistency across their crimes, but typically this is only found for a specific subset of behavior. In Bennell and Canter’s (2002) study of serial commercial burglary, very low levels of consistency were observed for behaviors related to items stolen and entry methods (two domains that are heavily dependent on situational factors). However, a high level of consistency was found for crime site selection choices.

Vel, det er nå så sin sak med innbrudd. Men det er nå en gang det nokså sjeldne fenomenet «seriemordere» som først og fremst er forbundet med profilering for oss utenforstående. Da er det kanskje like greit å vite at

even when using liberal definitions of consistency and multiple methods for classifying and analyzing behaviors, Bateman and Salfati (2007) found no evidence of consistency across the crimes committed by serial killers. This finding is particularly alarming considering the frequency with which profiling is used in such cases (Snook, Haines, Taylor, & Bennell, 2007; Trager & Brewster, 2001).

Den fantastiske gjennomgangen av personlig historie som i fortellingen (men ikke i virkeligheten) typisk hjelper etterforskningen på vei mot oppdagelsen av gjerningsmannen er like misvisende:

A similar picture emerges when evaluating the degree to which offenders exhibit consistency across their crimes and other aspects of their lives. At best, small pockets of psychologically meaningful consistency have been identified, whereby a specific crime scene behavior is found to relate to a specific background characteristic.

Kort sagt er det ikke så mye som skulle tale for at man adopterte gjerningsmannsprofilering i etterforskninger. Slik de er nå. For det er ikke det samme som å si at det nødvendigivis være ubrukelig. Men forkjemperkretsene har forsøkt å unndra seg kritisk testing, unnlatt å la seg informere av nærliggende forskning, og en del av det som kanskje kunne hjulpet ekstra har vært ignorert. Med forutsigbare resultat:

despite a massive effort to identify predictors of consistency in offender samples, within community and prison settings, research has failed to turn up anything of value to criminal profilers. Although it is possible to make reasonably accurate predictions of criminal behavior (with respect to recidivism) across a range of contexts (e.g., Andrews & Bonta, 2006; Andrews, Bonta, & Wormith, 2006; Gendreau, Little, & Goggin, 1996; Hanson & Morton-Bourgon, 2005), these predictions do not inform profiling practices. Indeed, well-established predictors of criminal behavior (e.g., antisocial attitudes and cognition) are quite unrelated to the sorts of variables typically focused on by profilers (e.g., crime scene behaviors and offender demographics). Unfortunately, instead of heeding this research, profilers continue to make predictions that have no basis in empirical research.

Hvilket unektelig virker nokså bortkastet. Og nok forklarer hvorfor et av nøkkelordene for artikkelen er «pseudo-science».

(Oppdaget via Biososials artikkel om en dypt problematisk norsk anvendelse.)