Fungerende redaktør for min lokale universitetsavis, Tore Oksholen, kalte tidligere i uken akademikere til kamp for rasjonaliteten i det som er igjen av snåsete debatter.
Begrunnelsen kan virke kjent (om bedre formulert) for herværende lesere:
I ”Bestialitetens historie” beskriver Jens Bjørneboe menneskehetens sårbare tilværelse – hvor vi lever ut våre liv på en appelsinskalltykk jordskorpe, med en brennende ildsmørje under oss og et uendelig, iskaldt tomrom over oss. Bjørneboe bruker dette som et bilde på hvor skjør og heroisk den er, vår kamp mot mørket og barbariet.
Dette bildet synes anvendelig til å illustrere den vitenskapelige rasjonalitetens utsatte posisjon mellom tro og overtro. Veien er kort tilbake til førmoderne tankesystemer, hvor overtro og vilkårlighet hersket. Historisk har utviklingen av vitenskapelig rasjonalitet, og utviklingen av demokrati og rettssikkerhet, gått hånd i hånd.
Samme uke har han fått svar på tiltale, gjennom to gode avisinnlegg jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på.
Det første er en kronikk skrevet av NTNU-kollega Asbjørn Støylen fra medisin: Hvordan virker healing? Innholdet kan nok også her fort virke kjent, men det er poengtert og godt forklart:
Det som er uomtvistelig er at svært mange har opplevd at det virker, og følt seg hjulpet. Dette må tas på alvor. Subjektiv opplevelse er gyldig for den enkelte. Likevel vil disse opplevelsene kunne forklares. Og det dreier seg om mye mer enn bare placeboeffekt, det er mange momenter som både virker sammen, og som til sammen kan være svært overbevisende. Likevel er dette ikke det samme som objektiv dokumentasjon, og det er viktig å forstå forskjellene.
Deretter går han løs på nettopp å si noe kort, forståelig og velformulert om forskjellene og fellene: skjevrapportering, regresjonseffekt (her kalt «ønskekvist-effekt» i en snedig vending), demping av angst og stress – samt placebo.
Det siste er som vanlig ikke forklart i noen videre detalj. Nevrofysiologen Terje Lømo har derimot i Aftenposten-innlegget I den virkelige verden gått inn på de mer ubehandlete sidene ved placebo:
Hvordan kan så placeboeffekten forklares? Parkinsons sykdom skyldes økende tap av en gruppe nerveceller i hjernestammen som produserer dopamin, en av mange signalsubstanser for regulering av impulsoverføringen mellom nerveceller i hjernen. Hos mange av disse pasientene vil injeksjon av saltvann (placebo) ha samme virkning som det aktive medikament (dopamin). Pasienten føler seg bedre, bevegelsesforstyrrelsene blir målbart mindre, målinger viser økt dopaminfrigjøring fra gjenværende nerveceller og normalisering av impulsaktivitet i affiserte nettverk i hjernen. I lignende forsøk på pasienter med smerter stimulerer placebo nerveceller til å frigjøre signalsubstanser av typen opiater som vi vet lindrer smerter. Injiseres et motstoff som hindrer opiater i å påvirke nervecellene, forsvinner placeboeffekten. Placeboeffekten skyldes derfor reelle biologiske prosesser i hjernen som alene troen på eller forventningen om at en behandling virker, kan utløse.
… placeboskapte forventninger, enten de skyldes piller eller en situasjon der en god terapeut inngir trygghet og tro på bedring, påvirker også den del av nervesystemet som sender sine utløpere ut i kroppen for regulering av immunsystem, blodsirkulasjon og hormonproduksjon (det autonome nervesystem).
Det er fort gjort å lese hele, og det kan man godt gjøre.
Det viktigste er kort fortalt at medisinerne har entret arenaen og forteller om forskningsmetodikk og forskningsfunn, hvordan vi skiller mellom ulike sider ved fenomen, og hva vi tror vi vet om hva som skjer. Og det er flere av dem som deltar enn på lenge. Det er usigelig velkomment.
For som Tore Oksholen understreker er tilliten til og troen på «vitenskapelig rasjonalitet … ingen selvfølge, og det er en kamp som må føres kontinuerlig.» Og de som har ekspertisen og kan formidle kunnskapen er bedre egnet til å føre debatten videre. For som Støylen avslutter, i et forsvar for institusjonalisert instrumentell rasjonalitet i helsevesentet:
De som skal styre helsevesenet, og bestemme bruk av offentlige midler, må forholde seg til det allmenngyldige, altså den objektive dokumentasjonen. I denne sammenhengen blir deres subjektive opplevelser lite interessante.
Det er lite som tyder på at subjektive tolkninger av egne opplevelser skulle påvirke drift av helsevesenet – ennå. Men det er ingen grunn til å ikke imøtegå slett belagte påstander i offentlig samtale. Og jeg gleder meg over hver ny deltager som gjør det.