Seth Kalichman er en sint mann. Ikke alltid, men i innledningen til og store deler av boken om fornektere av forbindelsen HIV-AIDS er engasjementet tydelig drevet av et visst temperament.
Det er det også god grunn til, noe Kalichman får veldig klart frem i boken. Få pseudovitenskapelige, konspirasjonsteoribefengte fornektelsesfelt dreper og skader så mange så direkte. Og som psykologiprofessor med AIDS-tiltak som sentralt felt og redaktør for et tidsskrift med samme fokus (AIDS and Behavior) får han ikke bare skadene til seg gjentatte ganger gjennom jobben, men gjennom vennskap og bekjentskap får han også føle dem for hver bekjent som dør.
Sånt kan fort skape engasjement som både driver og skader en tekst. I boken Denying AIDS. Conspiracy Theories, Pseudoscience, and Human Tragedy er resultatet først og fremst det første.
Det finnes enkelte svakheter, som nok primært stammer fra en følelse av at det haster. For dette er både en viktig bok, med godt forklart og enkelt fortalt gjennomgang av viktige sider og personligheter i HIV/AIDS-fornektelsen, hvordan fenomenet forholder seg til «denialism» mer generelt. Men innimellom, noen få ganger, sitter man med følelsen av at det er en bittelitt forhastet utgivelse.
Jeg kan ta det siste først. Det er tre små problemer som er lett å hekte seg opp i når man leser sånt på sengen.
Det minste av dem er korrekturlesing og språkvask. I enkelte partier er det litt for mange setninger som blir meningsløse før man kutter ut det ordet som språkvask og korrektur burde renset vekk. Heldigvis er det meste av teksten nokså fritt for slikt. Det klumper seg opp på enkelte steder. Men sammen med problem to – litt for hastig gjennomgang av forklaringer, spesielt av immunologi – tyder det på at forlaget godt kunne ha gjort en litt bedre jobb med manuset. Kalichman er god til å forklare, men her går det iblant for fort og det burde forlaget ha plukket opp på vegne av oss som ikke arbeider med sånt til daglig. For det er oss som er det beregnede publikum.
Bare ett problem ligger først og fremst hos forfatter. Den teoretiske gjennomgangen av pseudovitenskap vs vitenskap er vel lettvint. Det er ikke nok å lese Shermer når man skriver bok av denne typen. Her er forarbeidet ikke godt nok. Til gjengjeld er den skjematiske gjennomgangen av kjennetegn på pseudovitenskap og «denialism» både klar og fruktbar, med god bruk av eksempler.
Kalichman er i det hele tatt god til å peke ut spesifikke problemfelt og bruk av illustrerende eksempler. Og på tross av det temperamentet han åpner boken med å fortelle om, har han brukt atskillig tid både med og på HIV-AIDS-fornektere fra Duesberg til Manto Tshabalala-Msimang (tidligere helseminister i Sør-Afrika). Selv om han tydelig er noe sjarmert av Duesberg som person, får det ham ikke til å trekke noe av kraften i kritikken, snarere tvertimot. Kalichman er, som sagt, sint. Og det hjelper ikke å være «sjarmerende» når konsekvensene er så store, eller man fordreier vitenskap så kraftig som Kalichmann påpeker at Duesberg og andre gjør for å forsvare en uforsvarbar posisjon.
Det er det siste som gjør dem til fornektere. Der andre tidlige kritikere har endret oppfatning i takt med utviklingen av en konsensus på feltet, henger fornekterne igjen og griper til alle de vanlige verktøyene i fornekternes verktøykasse. De er kort oppsummert av gutta på denialism-bloggen slik:
5 general tactics are used by denialists to sow confusion. They are conspiracy, selectivity (cherry-picking), fake experts, impossible expectations (also known as moving goalposts), and general fallacies of logic.
Når de går i detalj, ligner det på samme måte som reell praksis man kan observere hvorsomhelst på nett og i mediedebatter enda litt mer på dette oppslaget i The Onion.
Kalichman er noe mer tilbakeholden språklig, men innholdsmessig slår det like hardt. Og igjen er eksemplene hans gode og talende på en slik måte at det skal godt gjøres å ikke gjenkjenne det generelle i fornekteropptreden. I tillegg har han en spesifisering av «cherry picking» i forbindelse med HIV-AIDS som også virker i forhold til annen fornektelse: «The Single Study- fallacy». Plukk ut én bit fra en studie med en konklusjon som ligner noe du liker. Gi blaffen i alt annet. Det er bare konstruert av «big pharma»-konspirasjonen i alle tilfelle.
Boken er langt på vei strukturert etter mønsteret «fornekterne påstår Y, virkeligheten er X, slik forvrenger fornekterne verden for å få ønsket resultat, og dette er de psykologiske og sosiopolitiske bakgrunnene for fornekternes motstand mot å ta virkeligheten innover seg. Med andre ord er det en typisk skeptikertekst. Inkludert, selvsagt det etterhvert nokså obligatoriske momentet: «dette er skadevirkningene.»
De er enkle å få øye på når det gjelder fornektelse av HIV/AIDS: Gal diagnose, gal behandling, gale preventive tiltak gir flere smittede og flere døde. Og andre former for skade i tillegg. Mens noen er flinke til å profittere på feil mistanke. AIDS-kvakksalveri står ikke i fokus for boken, men Matthias Rath og Hulda Regehr Clark får sine pass påskrevet sammen med diverse andre. Kalichman legger ikke fingrene imellom, og det er det da heller ingen grunn til.
Denying AIDS er god både på det spesifikke når det gjelder HIV/AIDS og generelle tema knyttet til for eksempel konspirasjonstenkning og pseudovitenskap som ledd i fornektelse. Det er en kort og fyndig bok man vanskelig kan lese uten å lære noe viktig, og ikke minst uten å ha med seg verktøy man kan bruke på annen fornektervirksomhet i etterkant. Når boken også er billig og alle royalties fra boken går direkte HIV-medisin i Afrika er det bare en ting å si: Kjøp! Og les.
(For denialism-blogger Mark Hoofnagles mer kapittel for kapittel-anmeldelse av boken, se her. Og Seth Kalichmann blogger på denyingaids.blogspot.com.)
Seth Kalichman
Denying AIDS. Conspiracy Theories, Pseudoscience, and Human Tragedy
Copernicus Books 2009, 205s.
ISBN: 978-0-387-79475-4