Det har vært en del kritisk oppmerksomhet rundt NIFAB igjen i det siste. Det begynte med saken vi omtalte her, hvor det viser seg at initiativet til å undersøke ikke kom fra NIFAB selv (dessverre), men som resultat av en langt krassere kritikk fra Preben Aavitsland. Som på ingen måte syntes sluttresultatet var prisverdig, og skrev en kritisk kronikk i Dagbladet.

Dette ble fulgt opp av en grundig og like kritisk historisk gjennomgang hos Christer Gulbrandsen, før Fri tanke lot redaktør Lillenes forsvare seg.

Det gjorde han med den samme gamle visen at mandatet deres var slik, og at de måtte være nøytrale. Siden det så langt i denne historikken har betydd at de har vært «nøytrale» om det er vitenskap eller pseudovitenskap som skal telle, har jeg tittet litt på hva som er skjedd, et år etter bekymringsbrevet til departementet.

Vi har etterhvert skrevet en del om NIFAB. Sist vi hørte noe ordentlig her på bloggen, var det at Helsedirektoratet ville ha en liten gjennomgang. Hva skjedde så?

Det som later til å være konklusjonen på det hele, er at NAFKAM og NIFAB har fått et fagråd med eksterne medlemmer som skal bistå med råd. Styre skal de ikke. Og det er kanskje like greit.

For hvem er det som sitter i rådet?

Fagrådet er sammensatt av personer med en variert bakgrunn. Ikke bare er det et internasjonalt råd med medlemmer fra Norge, Danmark og USA; representantene er hentet fra alternative behandlingsorganisasjoner, skolemedisinen, kreftforeningen, informasjonsbransjen, i tillegg til forskere innen alternativ medisin.

Interesseorganisasjonen SABORG er tungt inne, og lederen for rådet er sosiologen og homøopaten Aslak Steinsbekk, tidligere leder for Norske Homeopaters Landsforbund.

Nå er ikke det nødvendigvis så galt. Både Edzard Ernst og Willem Betz har bakgrunn som alternativbehandlere. Og selv om Steinsbekk var grunnleggende apologetisk på en intellektuelt uforsvarlig måte den éne gangen jeg hørte ham snakke om homøopati, så er han mer enn skarp nok til å kunne innse det uforsvarlige. Om han vil. Dessuten er alternativbehandlerne, på tross av at det ikke finnes noen eksplisitt skeptiske røster representert, ikke alene i rådet. Og rådet skal uansett ikke styre.

Men noe veldig godt svar på bekymringsbrevet kan man knapt si at det er. Å sette ned et råd tungt befestet med forkjempere for å bøte på en apologetisk, anti-vitenskapelig praksis befestet i en belastet forhistorie og institusjonell egenlogikk skaper ikke de helt store forventningene til forbedringer.

Så jeg har tatt en liten titt, med nokså lunkne forventninger, på tross av at jeg som tidligere nevnt, har hatt et middels positivt inntrykk av redaktør Lillenes arbeid før. Og konklusjonen etter en liten runde er klar:

NIFAB er blitt bedre. Klart bedre.

Det er min konklusjon etter å ha sett gjennom noen av sidene etter at de har fått tid på seg til å fikse på ting. Noe er blitt mye bedre, annet ikke fullt så mye. Men det er blitt

-tydeligere når det er alternativbehandlernes ideologi som snakker, og når det er noe annet
-tydeligere forskjeller mellom ulike teoretiske posisjoner internt i de samme behandlermiljøene
-klarere presentasjoner av at behandlingene ikke har dokumentert effekt, og denne informasjonen er lettere tilgjengelig
-klarere, bedre og mer tilgjengelige fremstillinger av bivirkninger og skader
-tydeligere at man bør forholde seg primært til legen sin
-mer forskningsorientert holdning når det gjelder hva som skal presenteres som kunnskap.

Det er fortsatt et stykke igjen å gå.

Ullenheter, apologetisk språk (og tvetydigheter som kan leses slik), og det jeg vil mene er direkte feil, finnes fortsatt. Men det er gjort helt klare fremskritt.

Ikke minst liker jeg planene om hvordan de skal gå gjennom og angi hva forskning sier om graden av dokumentert effekt av ulike behandlinger for ulike tilstander. Fortsatt er det for mye nærsynt referansevirksomhet til marginale norske publikasjoner i referansene, men denne planlagte oversikten skal baseres på bedømmelsen hos Cochrane-basen eller Natural Standard-basen. (Litt om den siste her.)

Jeg synes det er grunn til å bli ørlite grann glad. Og til å gratulere: Lillenes og staben har i løpet av et drøyt år forbedret nettstedet og informasjonen en god del. Utgangspunktet var riktignok svært dårlig, men det betyr ikke at de ikke skal roses for de forbedringer som er gjort.

Ytterligere opprenskninger, presiseringer og forbehold trenges, for all del. Og med dertil noen forbedringer i mandatet (eller snarere «mandattolkningen») og institusjonell tilknytning kunne det bli enda bedre.

Kanskje til og med bra nok for et så alvorlig felt. Uten at det er noen grunn til å ikke holde trykket oppe. Snarere tvertimot.