Hvordan var stemningen i Europa forut for inngangen til år 1000? Dirret mennesker av frykt, slik 1800-tallets historikere mente? Eller passerte det hele upåaktet hen, slik den etablerte oppfatning var opp gjennom 1900-tallet?
Av Jan Ingar Thon (publisert 27.04.2006)
«En fryktelig latter ville stige opp mellom tårene, stige opp fra fangehullet, fra plogfuren i skyggen av det uhellsvangre tårn, fra stillheten og askesen i klosteret.»
Slik beskrev den franske historiker J. Michelet, rundt midten av forrige århundre, stemningen i Europa like etter inngangen til år 1000. Og denne beskrivelse er på mange måter typisk for 1800-tallets romantiske oppfatning av tusenårsskiftet: En hel verdensdel preget av ubeskrivelig lettelse etter å ha vært lammet av skrekk i vente på år 1000, men som nå «[…] hadde ristet av seg århundrers støv og dekket seg med en hvit kappe av kirker», slik kronikøren Rodolfus Glaber skrev på begynnelsen av 1000-tallet.
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kom det så en reaksjon mot denne oppfatningen. Det var ikke lenger comme il faut å snakke om år 1000 som et årstall med noen spesiell betydning. Tvert imot, ble det sagt, år 1000 fortonet seg for middelalderens mennesker som et hvilket som helst annet år, de fleste var neppe engang klar over at det var et årtusenskifte. Det fantes jo dessuten ingen indikasjoner i kristne tekster på at år 1000 ble tillagt noen eskatologisk betydning og svært få pålitelige kilder fra slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet som nevnte årtusenskiftet.
Dette har vært det aksepterte syn helt siden århundreskiftet og det har vært så til de grader akseptert at det først er i de siste årene at en del middelalderforskere har begynt å se på materialet på nytt. Og det er et svært spennende og annerledes bilde vi nå begynner å få av Europa rundt år 1000. Det er et bilde som ligger langt unna romantikkens fremstilling av et Europa lammet av frykt, men det er minst like fjernt fra tanken om at årtusenskiftet kom og gikk uten at noen la merke til det.
Apokalypse
Begynnelsen til de kristne oppfatningene om endetiden og Dommens dag finner vi i det Nye Testamente. Det er i hovedsak tre tekstgrupper hvor vi støter på disse ideene: den Lille Apokalypse hos Markus, Matteus og Lukas, Pauli 2. brev til tessalonikerne og Johannes Åpenbaring.
Bildet av de siste tider som tegnes i evangeliene kan sammenfattes omtrent slik: De vil innvarsles av en rekke ulykker og katastrofer; det vil være kriger og rykter om krig, folk vil stå mot folk og rike mot rike. En rekke naturkatastrofer vil ramme verden – jordskjelv nevnes særlig ofte i det Nye Testamente – og menneskene vil rammes av hungersnød. Og ikke minst vil det dukke opp tallrike falske profeter og lærere som forfører folket, og mange troende vil la seg villede og falle fra. At de som holder fast ved sin tro skal forfølges og drepes, er også et tegn på at endetiden er nær. Men dette er likevel bare begynnelsen på fødselsriene, sier evangelistene.
Klimaks kommer først når den ødeleggende skjensel, Kristi og kristenhetens motstander Antikrist, står frem, legger hele Jorden under seg og hersker med stor grusomhet. Men også Antikrists tyranni får en slutt og Kristus vender tilbake: De skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor kraft og herlighet.
Paulus beretter om de siste tider i sitt 2. brev til tessalonikerne. Også han er opptatt av den skremmende skikkelsen som skal kjempe mot de kristne i de siste tider. Paulus kaller ham lovløshetens mann og fortapelsens sønn og beskriver hvordan han skal sette seg i Guds tempel og gi seg ut for å være Gud. Men før dette kunne skje, skrev Paulus, før Antikrist kunne komme, måtte «det som holder igjen» ryddes av veien. Paulus ble aldri noe mer konkret enn dette, og hva dette mystiske som holdt igjen var skulle bli gjenstand for en rekke spekulasjoner opp gjennom århundrene, noe jeg skal komme tilbake til senere.
Den tredje sentrale dommedagstekst i det Nye Testamente er Johannes Åpenbaring, den mest berømte og innflytelsesrike av alle kristne, apokalyptiske tekster. Åpenbaringen er beslektet med de andre apokalyptiske tekstene i det Nye Testamente. Den beskriver hva som skal vederfares menneskeheten i de siste tider, og akkurat som evangeliene og Pauli brev legger den vekt på at Jorden skal hjemsøkes av jordskjelv og andre naturkatastrofer, av hungersnød og krig, før kristenhetens mytiske motstander står frem og får verdensherredømme.
Det er måten disse hendelsene skildres på som gjør Åpenbaringsboken så unik og nyskapende. Hendelsene skildres ikke som i evangeliene i nøkterne toner, men i et dramatisk, symbolmettet språk, fullt av skremmende bilder og dramatiske litterære virkemidler. De fire apokalyptiske rytterne tordner over himmelen, engler blåser i basuner og heller skåler fulle av Guds vrede ut over Jorden og skremmende monstre stiger opp fra havet og fra avgrunnen.
Men ondskapen beseires etter det endelige slaget mellom mørkets og lysets krefter ved Armageddon. Og Johannes beskriver den nye himmel og den nye jord som skal oppstå etter at den gamle er ødelagt. Han beskriver også Tusenårsriket; et paradisisk rike på Jorden hvor de troende skal få nyte fruktene av sin rettroenhet i en periode på 1000 år, etter at Antikrist er blitt beseiret, men før det endelige Dommedagsslaget ved Armageddon:
«Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. […] Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år.»
Antikkens kirkefedre videreutviklet og utbroderte de eskatologiske forventningene de fant i det Nye Testamente. Særlig later legenden om Antikrist til å ha hatt appell for teologer, eksegeter og kristne legfolk, for legenden ble beskrevet i talløse tekster fra antikken og opp gjennom århundrene. Det samme var tilfelle med dette mystiske Paulus omtalte som det som holdt Antikrist tilbake. Det ble etterhvert en mer og mer utbredt holdning blant de kristne menigheter at dette var Romerriket, en holdning som kan synes noe underlig tatt i betraktning det noe anstrengte forhold som innledningsvis hadde rådet mellom urkirken og det romersk riket. Dette til tross, allerede på 200-tallet omtalte kirkefaderen Tertullian Romerriket som et bolverk mot Antikrist, og han forteller at de kristne menighetene ba for de romerske keiserne – som på dette tidspunkt fortsatt var ikke-kristne – siden Romerrikets fortsatte eksistens holdt Dommedag på avstand.
I løpet av 3- og 400-tallet tydet stadig flere tegn på at Romerriket ikke ville kunne spille rollen som «det som holder igjen» særlig mye lenger. Stadige angrep fra nord og øst av forskjellige barbarfolk og en økende politisk uro og splittelse innen selve riket bidrog til at Romerriket ble mer og mer svekket. Det er derfor ikke underlig at mange kristne tok til å forsøke å regne seg frem til konkrete årstall for når de siste tider ville komme, tiden for Antikrists komme, Kristi tilbakekomst og den endelige Dommens dag.
Eskatologiske utregninger
Vi finner få eller ingen eksempler på at konkrete datoer eller tidspunkter knyttes til de siste tider i de kanoniske kristne skrifter. Johannes Åpenbaring, den mest sentrale av de apokalyptiske tekster i det Nye Testamente, opererer i god apokalyptisk tradisjon ikke med runde årstall, men i et symbolspråk som benytter begivenheter som tidsangivelser: Når så og så er skjedd, da skal Kristus vende tilbake… Det samme gjelder for de andre apokalyptiske tekster i det Nye Testamente. Tvert imot finner vi i det Nye Testamente en streng formaning om ikke å beskjeftige seg med den slags utregninger. I Apostlenes Gjerninger 1:7 spør apostlene Jesus: «Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? Han svarer dem: ”Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt.» (Apg. 1:6-7). Dette sitatet skulle få stor betydning for kirkens holdning til apokalyptiske forventninger, noe jeg skal komme tilbake til senere.
Røttene til ideen om at visse årstall og datoer, eller «tider og timer», skulle ha en spesiell eskatologisk betydning finner vi altså ikke i det Nye Testamente, selv om Jesu svar til apostlene kan tyde på at det allerede den gang var en interesse for den slags utregninger. Det er hos senantikkens eksegeter og teologer vi først finner ideen om eskatologiske årstall og også en annen viktig idé i den sammenhengen: den kosmiske uke. Denne idé var utledet fra en tolkning av salme 90: «For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten.» Utfra dette kom man frem til følgende tolkning: Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den syvende; derfor vil verden bestå i 7000 år, hvorav de siste 1000 skal være verdens hviledag, det paradisiske 1000-årsriket på Jorden. Det 6. årtusenet ville være et mørkt årtusen fullt av prøvelser, og mot slutten av perioden ville den grusomste av alle kristenhetens fiender stå frem: Antikrist.
Helt frem til middelalderen var det for øvrig regelen at man brukte Annus mundi, verdens år, som tidsregning. Altså antall år fra verdens skapelse. Det var først på 6-700-tallet det ble mer vanlig å bruke betegnelsen Anno Domini, Herrens år – altså etter Kristi fødsel.
Vi kan ikke med sikkerhet si når tanken om Verdensuken oppstod eller hvem som var opphavsmannen, men vi kan gå ut fra at denne og andre ideer om eskatologiske dateringer var nokså utbredt da antikkens største teolog, Augustin, var aktiv på 400-tallet. Augustin tok nemlig sterkt avstand fra overdreven opptatthet av eskatologi og apokalyptikk – og særlig fra forsøk på å regne seg frem til når Endetiden skulle komme. Augustins holdning, som delvis baserer seg på sitatet fra Apostlenes Gjerninger og som særlig kommer til uttrykk i hans hovedverk «Gudsstaten», var at opprettelsen av den jordiske kirke var begynnelsen på det usynlige Tusenårsriket på Jorden. Man skulle derfor ikke bry seg om millenaristiske spekulasjoner. Men denne strenge holdningen avskaffet ikke interessen for datoer med eskatologisk betydning. Tvert imot.
Dersom Augustin hadde rett og det usynlige Tusenårsrike begynte med Kristi fødsel – eller død – ville år 1000 eller 1033 markere slutten på Tusenårsriket. Og, som alle visste, etter 1000-årsriket kom Armageddon – den endelige kosmiske kamp mellom godt og ondt. Slik ble grunnen for eskatologiske spekulasjoner rundt år 1000 lagt allerede i senantikken, og det, ironisk nok, av den teologen som sterkest tok avstand fra nettopp slike ideer.
Ifølge ideen om den 7000-årige verdensuken ville altså begynnelsen på Tusenårsriket komme i år 6000 etter verdens skapelse. Avhengig av når man daterte verdens skapelse til, ble år 6000 vanligvis lagt til år 500 eller år 801 Anno Domini. Men begge disse årene, i tillegg til noen andre datoer, kom og gikk uten hhverken den store trengselen, Antikrist eller Tusenårsriket. Hvordan forholdt man seg til dette problemet? Mye tyder på at man benyttet seg av samme løsning som apokalyptiske bevegelser har gjort til alle tider, også i vår egen, man gjorde nye kalkyler og omdaterte den store begivenheten. Og det finnes tegn som tyder på at Herrens Dag plasseres i år 1000 AD allerede få etter år 801.
Annus mundi og Anno Domini
Jeg nevnte bruken av Annus mundi som tidsangivelse i stedet for Anno Domini i den tidligere del av middelalderen, og dette bringer oss over til et interessant tema i forbindelse med år 1000: Visste menneskene på slutten av 900-tallet at de nærmet seg et årtusenskifte? Konservative forskere som avviser enhver sammenheng mellom apokalyptikk og tusenårsskiftet har hevdet at de aller fleste ikke var klar over dette, fordi betegnelsen Anno Domini ikke var i alminnelig bruk.
Den angelsaksiske kirkes største skikkelse i den tidlige middelalder var utvilsomt Beda Venerabilis, som ble født i 674 og vokste opp i benediktinerklosteret Wearmouth i nordøst-England, der byen Sunderland ligger i dag. Omkring 724 utarbeidet Beda de s.k. påsketabellene for å kunne regne ut når påsken ville inntreffe fra år til år. Disse tabellene brukte Anno Domini som tidsangivelse og enhver geistlig institusjon av en viss størrelse var i besittelse av en kopi av disse. Det er altså hevet over enhver tvil at visse grupper i samfunnet var klar over hvilket år man befant seg i i henhold til Anno Domini-kalenderen. Disse tabellene ble fra ca 750 tatt i bruk i hele det karolingiske riket, og karolingerne, med sin forkjærlighet for ensretting og uniformering, sørget også for at Bedas anno Domini-tidsregning ble tatt i bruk innenfor historieskrivning, tidsutregning og, delvis, innen diplomatiet.
Så svaret på spørsmålet om hvorvidt 900-tallets mennesker visste at de nærmet seg tusenårsskiftet er utvilsomt at svært mange var klar over det. I alle geistlige institusjoner av en viss størrelse befant et eksemplar av Bedas påsketabeller seg, og alle som var knyttet til administrasjon, militærvesen eller lignende i det karolingiske riket var også klar over det.
Når det gjelder hvorvidt vanlige mennesker kjente til denne dateringen, er det, på grunn av et svært begrenset kildemateriale, mye vanskeligere å gi et godt svar. Bønders liv og levnet var ikke blant de skrivende klassers hovedinteresse i middelalderen, men det var intet vanntett skott mellom den geistlige klasse og samfunnet rundt dem. Det ville ikke være hverken umulig eller vanskelig for en bonde eller håndverker på 900-tallet å få vite hvilket år det var dersom han ønsket det. Den tidligere nevnte Beda beklaget seg faktisk over alle rustici – bønder – som maste på ham for å få vite hvor mange år som var igjen av tusenåret. Hvorvidt datidens lavere klasser hadde noen interesse av å få vite det er derimot et helt annet spørsmål.
Tusenårsskumringen
I år 970 falt Bebudelsesdagen og Langfredag – Kristi unnfangelse og død – på samme dag: 25. mars. Ifølge tradisjonen ble dessuten Adam skapt på den samme dagen og det var også dagen da Isak foretok sitt offer og Moses og israelittene krysset Rødehavet. Og ifølge en utbredt spådom, med utspring i Lothringen, ville dagen hvor bebudelsen og pasjonen falt sammen være begynnelsen på Dommedag.
Omtrent på samme tid talte en predikant i Paris for en stor menneskemengde og erklærte at Dommedag ikke ville komme denne gangen, men i år 1000 AD. Blant tilhørerne var en ung munk, Abbo fra Fleury, som nedtegnet begivenheten i sin dagbok, hvor han skrev: «[…] som ung hørte jeg en preken i en kirke i Paris [hvor man sa] at så snart tallet tusen år skulle komme, ville Antikrist komme, og ikke lenge etter ville den endelige dom følge; jeg motsatte meg denne prekenen med all min styrke fra evangeliene og åpenbaringen og Daniels bok.»
Spådommen fra Lothringen var ikke det første forsøk i den tidlige middelalder på å datere Dommedag. Vi så ovenfor hvordan år 801 AD, år 6000 etter verdens skapelse, ble betraktet som året hvor Antikrist skulle komme. I år 847 stod profetinnen Thiota frem i Mainz og hevdet at verden ville gå under i 848 og hun fikk ifølge samtidige kilder tilhengere både blant allmuen og blant geistligheten. I 970 falt altså bebudelsen og pasjonen på samme dag og dette gjentok seg i 981 og 992. Men alle profetiene slo feil og det kan synes som om fokus mer og mer ble rettet mot det neste store apokalyptiske år: 1000 AD.
Dette bringer oss over på et viktig spørsmål: Hvorfor år 1000 AD? Det finnes ingen omtale av år 1000 som apokalyptisk i de kanoniske skrifter. Riktignok snakker Johannes i Åpenbaringsboken om Tusenårsriket, men det er jo, som vi har sett, noe annet. Innen kristen tradisjon er det derimot eksempler på at år 1000 ble tillagt en spesiell betydning, som Augustins nevnte lære om det usynlige jordiske 1000-årsriket, hvor år 1000 utgjør begynnelsen på de siste tusen år og den endelige strid mellom mørkets og lysets krefter. Og ifølge kristen tradisjon ville den 6. og siste tidsalder begynne med Kristi inkarnasjon og ende med parausia – Kristi tilbakekomst.
Så det fantes altså en kristen eskatologisk tradisjon når det gjaldt år 1000 AD, men vel så viktig er det å se på om det finnes noen indikasjoner på økt interesse for eskatologi etter som datoen nærmet seg. Og indikasjoner finner man. De er altfor mange til at man kan gjøre som den konservative skole innen middeladerforskningen og hevde at år 1000 ikke hadde noen interesse for datidens mennesker. Man ventet kanskje ikke på verdens snarlige undergang slik romantikkens historieskrivere hevdet, men det finnes en rekke manuskripter og nedskrevne begivenheter som viser at 900-tallets mennesker ventet på noe.
Vi så ovenfor hvordan Abbo overvar en preken i Paris omkring år 970 hvor predikeren spådde Antikrists komme i år 1000 AD. Denne ikke navngitte geistlige var ikke den eneste som ventet på kristendommens hovedfiende på slutten av 900-tallet. Det er særlig i den store Bedas hjemland, England, vi finner mange eksempler på at geistligheten forberedte de troende på Herrens dag i prekener og tekster. I en av de såkalte Blickling-homiliene står det skrevet at de tusen årene nesten er til ende og alle unntatt de siste tegnene på Dommedag er oppfylt. Samme forventning til Endetidens umiddelbare nærhet finner man blant annet i Aelfrics og Wulfstans homilier. Wulfstan skriver: «Tusen år og mer er nå passert siden Kristus […] og Satans lenker er nå svært løse, og Antikrists tid er nær…»
Og allerede fra midten av 900-tallet finner vi tegn på en øket eskatologisk interesse. Omkring år 950 skrev munken Adso et brev til dronning Gerberga av Frankrike hvor han forklarte henne om Antikrist. Denne lille avhandlingen, kjent som «De ortu et tempore Antichristi» – Om Antikrists sted og tid – kom til å bli den mest innflytelsesrike av alle middelalderske Antikristtekster. Det kan virke som om Adso skrev den for å berolige Gerberga forut for tusenårskiftet eller for å bidra med propagandaskyts til det karolingiske dynasti i Vest-Franken eller begge deler. Adso skrev nemlig følgende: «Denne tiden [Antikrists tid] er ennå ikke kommet, […] for så lenge frankernes konger, som nå rettmessig besitter Romerriket, lever, vil Romerrikets verdighet ikke helt dø ut fordi det vil bestå i dets konger.» Altså så lenge det karolingiske dynasti eksisterte, som Romerrikets sanne arvinger, ville Antikrist bli holdt tilbake.
Men Adsos, Abbos og andre geistliges forsikringer om at Antikrist og Dommedag fortsatt var langt unna lot ikke til å berolige befolkningen i Europa. Krønikeskrivere fra 900-tallet beskriver en rekke episoder som gir oss et klart inntrykk av at det var en mildt sagt anspent stemning etter som år 1000 nærmet seg. I 968 skapte en solformørkelse panikk i Otto I hær. Soldatene tolket dette som et tegn på at verdens undergang var nær og de oppgav beleiringen av en by og begav seg hjem. Solformørkelser og himmelfenomener hadde alltid vært sett på som varsler, men det later til at soldatenes reaksjon var sterkere i dette tilfellet enn det som var vanlig.
I år 970 falt som nevnt bebudelsen og pasjonen på samme dag, noe som flere steder ble tolket som et tegn på at Dommedag var nær. Det samme skjedde i 981 og 992, og til tross for at profetien hadde slått feil i 970 later det til at reaksjonene var de samme. I tillegg til profetier og spekulasjoner var Europa mot slutten av 900-tallet tilsynelatende fullt av store og fryktelig tegn og undere som bidrog til å underbygge eventuelle apokalyptiske forventninger. I 989 viste Halleys komet seg på himmelen, i 994 ble Aquitania og Sachsen rammet av sult. Samme år hadde man i Frankrike flere utbrudd av sacer ignis – hellig ild eller ergotforgiftning som vi kjenner som i dag – en meget alvorlig form for forgiftning forårsaket av en soppvekst på matkorn. Ergotforgiftning førte ofte til at ofrenes lemmer ble forkrøplet eller falt av. Og tegnene og varslene fortsatte å vise seg de påfølgende år. Både i Sachsen, Aquitania og resten av Frankrike opplevde man en rekke store tegn. Det var sult, pest og epidemier, det ble født monstrøse barn, man opplevde formørkelser av både sol og måne og hvaler ble skyllet på land. Fra nord ble det Kristne Europa angrepet av vikinger fra Skandinavia, ville folkeslag som mange betraktet som Bibelens Gog og Magog, Antikrists forløpere. Og i 991 døde den siste karolingiske tronpretendenten i Frankrike, og med ham forsvant det karolingiske dynasti, ifølge Adso den siste skanse mot Antikrist.
Men i det Tyske riket, Europas utvilsomt mektigste rike ved tusenårsskiftet, kom snart en hersker til makten som mer enn gjerne påtok seg rollen som Endetidskeiser og mannen som skulle gjenopprette Romerrikets storhet, frelse Europa og gjøre verden til ett kristent rike.
Tusenårskeiseren
Otto III ble født i juli 980. Hans far var Otto II, konge av Tyskland og keiser av det Tysk-Romerske riket, og hans mor var den bysantinske fyrstinnen Theophana. Faren døde i 983 og Theophana styrte riket frem til sin død i 991. Kanskje var det innflytelsen fra Bysants som ga Otto hans oppfatninger om det keiserlige styre. Faktum er i hvert fall at Otto i sine ideer om det sakrale keiserdømme og det teokratiske styre gikk adskillig lenger enn noen av sine karolingiske eller saksiske forgjengere i Europa. Og det samme gjaldt hans ambisjoner for det Tysk-romerske riket.
Otto hadde en drøm om Renovatio imperii Romani – det gjenfødte romerske imperium – og han foretok en rekke trekk nettopp for å understreke at han var de romerske keiseres etterfølger. Blant annet lot han rikets hovedstad flytte til Roma og sitt palass til Aventinerhøyden. Han innførte også kompliserte, bysantinskinspirerte hoffritualer og gjenopptok antikke romerske skikker. Og som nevnt hadde Ottos regjering klare sakrale overtoner: Han drømte om å skape en universell kristen stat styrt fra Roma, hvor keiseren skulle være det øverste verdslige og åndelige overhode og paven skulle være hans hærfører i Rikets arbeid for å spre det kristne budskap til hele verden. Han tok titler som «Jesu Kristi tjener», «Apostlenes tjener» og «Verdenskeiser».
Det hefter noe apokalyptisk ved hele Otto IIIs skikkelse; alt fra hans storslagne planer om et universelt, kristent rike til det at han bar en kappe utsmykket med broderte scener fra Johannes Åpenbaring. Det finnes også en rekke eksempler fra kunsten på Ottos sakrale rolle. I et psalterium fra år 1000 finner vi en fremstilling av Otto III Christomimetes, en kristusimitasjon, hvor keiseren fremstilles som en tronende Kristusskikkelse. Han er omgitt av de fire livsvesnene fra Johannes Åpenbaring, som også symboliserer de fire evangelistene, og en hånd strekker seg ned fra himmelen og plasserer en krone på Ottos hode.
Det synes hevet over tvil at den apokalyptiske tidsstemmningen påvirket hans politikk og at Otto så på seg selv som utvalgt på en eller annen måte. Var dette et kynisk maktspill eller uttrykk for oppriktig tro? Så han virkelig på seg selv som en slags Endetidskeiser eller brukte han legenden politisk for å rettferdiggjøre sine dynastiske ambisjoner?
Denne problemstillingen er egentlig feilaktig og kun en projisering av vår tids sekulariserte verdenssyn hvor politikk og religion er to adskilte sfærer. Middelalderens verdenssyn var langt mer holistisk. Herskerens rolle var ikke bare verdslig, men også sakral. En herskers åndelige interesser var derfor ikke å betrakte som et utslag av kynisme. I middelalderen var det ikke noen del av samfunnet som lå utenfor den religiøse sfære. Vi vet dessuten at Otto hadde en meget sterk personlig interesse for åndelige spørsmål. Han er blitt omtalt både som en religiøs svermer og som en verdensfjern mystiker. Ved en rekke anledninger oppsøkte han hellige eneboere og spåmenn og han foretok en barbent pilegrimsferd fra Roma til erkeengelen Mikaels helligdom ved Monte Sant’ Angelo i Puglia, mer enn 25 mil unna.
Men Otto var langtfra bare en verdensfjern drømmer eller mystiker; han gikk aktivt til verks for å virkeliggjøre ambisjonen om et universelt kristent rike med seg selv som keiser. I likhet med flere av de frankiske keiserne, deriblant Karl den Store, startet Otto opp et ambisiøst program for å omvende Europas gjenværende hedenske folkeslag og han gjorde dette med adskillig større hell enn sine forgjengere. Han sluttet også allianser med Stefan av Ungarn og Boleslaw av Polen, som han så på som sine medarbeidere i kampen for et universelt kristent rike. Og kanskje viktigst av alt: han fikk valgt sin tidligere lærer, franskmannen Gerbert av Aurillac, til pave under navnet Sylvester II. Valget av Gerbert var utvilsomt et politisk betinget valg, blant annet delte Gerbert keiserenes syn på det teokratiske keiserdømme, men det var på alle måter et heldig valg. Sylvester viste seg nemlig å bli en av middelalderkirkens dyktigste og mest ressurssterke paver og var nærmest å betrakte som et universalgeni. I tillegg til å være en nøktern mann med høy moral var han i besittelse av store kunnskaper om antikkens filosofi, og han forkastet heller ikke kunnskaper fra den arabiske verden. Han var blant annet ansvarlig for å innføre det arabiske tallsystem i Europa, han konstruerte astronomiske instrumenter og bidrog til en generell heving av naturvitenskapenes anseelse.
Selv om Ottos uttalte mål altså var et gjenfødt Romerrike, var det ikke bare antikkens Romerrike han ønsket å trekke linjer til. Han ønsket også ved sine handlinger å skape en forbindelse til det karolingiske rike, hvis herskere fra 753 hadde båret ærestittelen Patriarcus Romanorum – romernes beskytter. En tittel som først ble tildelt Pippin den Lille av pave Stefan II. Og særlig ønsket han å vise sitt slektskap med Karl den Store, som 1. juledag år 800 var blitt kronet til romersk keiser.
Den mest dramatiske begivenhet i den sammenheng fant sted i pinsen år 1000, da Otto, ledet til stedet av en visjon, åpnet og steg inn i Karl den Stores grav i Achen. Ifølge keiserens kronikør tilbragte Otto tid alene med den store keiserens lik, som var nærmest uforandret, før han stelte liket, kledte det og forseglet graven på nytt. Dette var helt klart en symbolsk handling som var ment å understreke båndene mellom Otto IIIs og Karl den Stores riker og vise med all tydelighet at Otto, til tross for manglende dynastisk eller etnisk slektskap, var karolingernes rettmessige etterfølger.
Karl den Store selv ble kronet til keiser av det nye Romerriket 1. juledag år 800, og enkelte historikere har hevdet at denne datoen neppe var tilfeldig valgt. Jeg nevnte over at ifølge en tradisjon var år 801 Anno Domini – etter Kristi fødsel, det samme som år 6000 Anno mundi – etter verdens skapelse. Og ifølge læren om Verdensuken var denne dato begynnelsen på den siste tidsalder på Jorden og tiden for Antikrists komme. Og første juledag år 800 var selvfølgelig første dag i år 801 etter Kristi fødsel. Den amerikanske historikeren Richard Landes har hevdet at denne datoen ble bevisst valgt for å understreke Karls eskatologiske rolle og at hans kroning til keiser innebar en fornyelse av Romerriket som ville holde Antikrist på avstand enda en stund. Tanken er besnærende, men en studie av samtidens politiske og religiøse forhold i Europa, og særlig forholdet mellom den romerske kirke og Bysants, viser at det etter all sannsynlighet var andre og mer prosaiske grunner til alliansen mellom Frankerriket og paven i Roma.
Når det gjelder Karl den Stores arvtager Otto III derimot, kan det være liten tvil om at han tildelte seg selv og sitt rike en viktig rolle i spillet om Endetiden. Selv om han kanskje ikke betraktet seg selv som Endetidskeiseren, spilte de apokalyptiske strømningene i Europa en viktig rolle for hans politikk. Hva som kunne ha kommet ut av hans storslagne planer om et universelt teokratisk rike vil vi dog aldri får vite; Otto III døde utenfor Roma bare 2 år etter Tusenårsskiftet, etter sigende utmattet etter år av ustoppelig aktivitet og streng askese. Kort tid etter keiserens død ble hans legeme ført til Achen, hvor han ble gravlagt ved siden av Karl den Store.
Etter Tusenårsskiftet
Nok en gang var det skjedd. Nok en gang hadde de troende våknet opp og oppdaget at verden fortsatt var der og at hhverken Antikrist eller den store trengsel var kommet, selv om forskjellen kanskje hadde vært vanskelig å oppdage for middelalderens mennesker. Som vi har sett hadde mange grupper i Europa forberedt seg på tusenårsskiftet på mange forskjellige måter, noen med frykt, andre med forventning – mens noen, som Abbo av Fleury og andre intellektuelle, hadde forsøkt å dysse det hele ned. I syd-Frankrike hadde det vokst frem en hel religiøs folkebevegelse, kanskje Europas første, kjent som Pax Dei, Guds fred, bevegelsen som forberedte seg på år 1000. Men intet var skjedd. Vet vi noe om hvordan datidens mennesker reagerte på dette antiklimaks?
Den tidligere nevnte Adolfus Glabers beskrivelse av et Europa som ristet av seg århundrenes støv og kledte seg selv i en kappe av hvite kirker kan tyde på en følelse av lettelse blant den apokalyptisk anlagte delen av befolkningen, men det var trolig en lettelse blandet med skuffelse. Dette skyldes det ambivalente foroldet kristendommen hadde hatt til de siste tider, til Antikrists komme og Dommedag helt siden nytestamentlig tid. På den ene side fryktet man disse begivenhetene, på den annen var de en forutsetning for parausia, Kristi tilbakekomst i triumf og opprettelsen av det jordiske Tusenårsriket. Frykten for Antikrist og løftet om det jordiske paradis var henholdsvis stokken og gulroten kirken hadde benyttet helt siden urkirkens dager.
Men en eventuell skuffelse ble ikke langvarig. Som tidligere nevnt har omkalkulering av datoer når Dommedag allikevel ikke kom aldri vært noe uvanlig trekk i forbindelse med apokalyptiske beveglser, og slik var det sannsynligvis også i dette tilfelle. Det hadde dessuten hele tiden hersket en viss uklarhet om år 1000; Augustin gjorde for eksempek aldri klart om det usynlige Tusenårsriket begynte med Kristi fødsel eller Kristi død. Og tegnene og varslene begynte å vise seg igjen: I mai år 1006 viste det seg en ny stjerne på himmelen og samme år konverterte en av den tyske keiserens prester til judaismen. Senere samme år kunne kronikører fortelle at solen ble rød og ikke skinte på 3 dager, det regnet blod og deretter brøt det ut pest. Og i 1010 ødela den gale kalifen Hakim den hellige grav i Jerusalem.
Reaksjonene uteble heller ikke. I England ble igjen homiliene fylt av apokalyptisk språkbruk, store menneskemengder la ut på pilegrimsferd til Jerusalem, i syd-Frankrike ble en kjetterbevegelse omtalt som Antikrists utsendinger, mens Pax Dei-bevegelsen oppstod med fornyet styrke, denne gang over hele Frankrike.
Det ble etterhvert tydelig hva som hadde skjedd: Det store apokalyptiske år var ikke 1000-årsmarkeringen av Kristi fødsel, men av Kristi lidelses, død og oppstandelse, kristendommens mest sentrale begivenhet. Og nok en gang ventet de troende med frykt og håp på Herrens dag: 1033 Anno Domini.
Jan Ingar Thon (f. 1968) er frilansskribent. Han har skrevet en rekke artikler med kulturhistoriske temaer – om alt fra antikrist og ritualmagi til dommedagsforestillinger og første verdenskrig. Han kommer med en bok om varulver på Humanist forlag høsten 2006.