Midt oppi konferanseforberedelsene og ulike dommedagsvarsler, har jeg hatt litt pause. Det kom ramlende et lite lass bøker inn døren, og sånt er alltid triveligst å se på med én gang.
En av bøkene er Anthony Roth og Peter Fonagy What Works for Whom. A Critical Review of Psychotherapy Research. Den foretar den vanskelig øvelsen å gi nettopp en kritisk oversikt over forskning på psykoterapier: hva virker, for hva og hvem? Det er ikke lett, og gitt utviklingen innenfor forskningen er det alltid en fare for at boken er utdatert på enkelte viktige punkt ikke lenge etter at den utkommer. Så det er mer et utgangspunkt for å ha en enkel, eldre (det er 2.utg. fra 2006…) oversikt tilgjengelig enn noe annet.
Jeg må, med bakgrunn i det ovenstående, innrømme at jeg hadde en viss skepsis til anbefalingen fra medblogger Rolf Lindgren, men den ble fort mildnet.
Denne type bok er virkelig ikke noe man setter seg ned og leser fra perm til perm. Ikke med mindre det er pensum. Så jeg har bare lest (kjapt) noen utvalgte kapitler. De har til gjengjeld mer enn oppveid den billige pengen jeg betalte for boken. Selv om den selvsagt ikke har med det siste eller alt hva jeg kunne vært interessert i, har den nemlig noe annet som er mye mer verdt: Den foretar gode, grundige diskusjoner av foreliggende forskning.
Det betyr at man ikke går summarisk gjennom funn og kommer med enkle konklusjoner. Snarere trekkes både styrker og svakheter ved enkeltstudier, forskningsmetoder, terapiformer og det meste frem slik at det kaster et problematiserende og oppklarende lys over både enkeltstudier og felt. Litt som Snake Oil Science gir den en god innføring i forskningens metoder og fallgruver, begrensninger og muligheter for slutninger. Her er det bare anvendt på psykoterapi og har spesifikke moment knyttet til disse forskningsfeltene.
De delene av boken jeg har sett på har også et helhetlig preg som trekker i den retningen. I motsetning til f.eks. Nathan & Gormans Treatments That Work har Roth og Fonagy forsøkt seg på å gjøre det meste selv. Der de ikke har klart å gape over det alene, har de med noen få medforfattere. Men fordi de har en totaloversikt og en klarere hånd på alle ratt, har de også mer styring enn Nathan og Gorman. Dermed blir også inntrykket mer helhetlig, og diskusjonene (sannsynligvis) gjennomgående bedre.
De har en mal, og siden det er dem selv som skriver er det lettere å overholde den. Mens alle som har rediget akademiske antologier vet hvor enkelt det er å få akademikere til å trekke likt og gjøre ting som de blir bedt om – spesielt hvis det skal omfattende diskusjon med og det er rom for tolkning. Sats heller på en karriere som kattegjeter.
Men det at boken er gjennomgående drøftende, vil ikke si at ikke det også kommer klart frem hva som på skrivende tid var tilsynelatende dokumenterte behandlinger (og hva det betyr og ikke), hva som virket lovende, og i noen få tilfeller hva som nok ikke virker lovende. (Som for det meste signaliseres ved at det ikke får noen plass.) Ja, det er ofte det samme som vi gjerne tror vi vet fra før (mye CBT og eksponering, noe annet på noen felt), men det er som sagt diskutert hva det betyr.
For dem som absolutt må vite sånt, har boken også spesifikke kapitler om: Angstlidelser, OCD, bipolær lidelse, PTSD, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, personlighetsforstyrrelser og litt til. Forskning på effektiv behandling for aldersgruppene barn og eldre har også fått egne kapitler.
Som jeg, i likhet med mange av de andre, ikke har lest. Ennå.
Jeg tror likevel jeg våger anbefale boken bare for diskusjonsbitenes skyld. Men egentlig var jeg solgt bare etter diskusjonen av forskning på EMDR.
Anthony Roth og Peter Fonagy
What Works for Whom. A Critical Review of Psychotherapy Research
Guilford Press 2006 (2.utg.), 661s.
ISBN 1-59385-272-X