Jonestown kaster lange skygger. Det kollektive selvmordet i 1978 har én gang for alle satt sitt stempel på hva man frykter når religiøse grupper blir ansett for å være virkelig annerledes. Det rammet så hardt, både i mediers, myndigheter og folkelig fantasi, at det blir en referansesak som kastes frem og farger forståelsen av avvikende religion. Det er et seriøst problem med dét: Kollektive selvmord i religiøse er en ekstremt sjelden foreteelse. Så sjelden at hvis du ikke har likene og har fått studert dem er det et greit utgangspunkt å tenke: sannsynligvis ikke.

Derfor var jeg ikke veldig overbevist om at det var så mye å frykte når mediene i går kunne fortelle at de fryktet at en «sekt» hadde begått kollektivt selvmord. Det viste seg også denne gang å være riktig nok. I Vesten kjenner vi nemlig kun tre «sekter» som har begått kollektivt selvmord i nyere tid: Peoples Temple, Soltempelordenen (hvor mange faktisk ble myrdet) og Heaven’s Gate. Noen vil inkludere Branch Davidians, men det finnes knapt den forsker som kjøper det syltynne myndighetsalibiet.

Kollektive «selvmordssekter» finnes med andre ord knapt. Derimot er det stadig små grupper av troende som får det for seg at enden er nær, at de skal ut og reise med Jesus, rombrødrene, de Opplyste eller andre opphøyde vesen. De kommer som regel tilbake slukørede og med uforrettet sak, helt uten å ha voldt skade på annet enn egen stolthet. Faktisk er «selvmordssekter» (når en bønnegruppe eller en menighet mistenkes for noe rart, blir den forresten plutselig til en «sekt» – lagt merke til dét?) så sjeldne at vi ikke er spesielt sikre på at vi forstår dynamikken bak.

Jeg skrev litt om hva vi har av forskning og teorier til Skepsisboken Dommedag!. Og siden jeg sikkert gjorde noe mer intelligent med teksten etter den kladden jeg har liggende hjemme, kan jeg jo dele den dengang foreløpige konklusjonen her (siden den gang har jeg gått litt mer i retning av å vektlegge det teologiske systemet igjen også):

Det første vi bør legge merke til, er at én av gruppene man oftest forbinder med masseselvmord skiller seg fra de andre på et helt vesentlig punkt. Det er Branch Davidians, som faktisk ikke begikk kollektivt selvmord i det hele tatt. Det var riktignok den tolkningen som var rådende i etterkant av beleiringen og brannene, men det var mest fordi både myndigheter og media hele veien hadde tolket Branch Davidians i lys av Peoples Temple. I motsetning til de andre gruppene vi har vært innom her, finnes det ikke noe saklig grunnlag for å si at Koresh og de andre hadde noen intensjon om å ta livet av seg. De var forberedt på å dø i endetidskampen, de ventet at den kunne komme når som helst, og de tolket angrepet og beleiringen i lys av et eksisterende endetidsscenario som allerede involverte væpnet kamp mot amerikanske myndigheter. Men de var forberedt på å bli drept, ikke på å begå selvmord. Det er forskjell på et intensjonelt martyrium fordi man ikke vil kompromisse og overgi seg og på å ta egne liv, selv om resultatet ellers er likt.

Det kan likevel være belysende å inkludere Branch Davidians i sammenligningsgrunnlaget. Ikke bare finner vi interessante fellestrekk med de andre gruppene, men vi finner også andre viktige forskjeller på Branch Davidians og de andre gruppene.

Det første gjelder relasjonen til verden rundt seg. Alle har gitt uttrykk for at de oppfattet seg selv som å være i sterk konflikt med ytre myndigheter, men kun Branch Davidians var virkelig alvorlig i myndighetenes søkelys og under et reelt angrep. (Med unntak for barneovergrepsanklager, var det også for dem anklagene var minst sanne.) Andre grupper blåste opp fra nært ikke-eksisterende til relativt alvorlige, men slett ikke akutte, konflikter til de fremsto som uoverkommelige. Slike konflikter var en viktig medvirkende faktor til at allerede eksisterende doktriner om selvmord som ledd i frelsesveien ble utløst for i det minste OTS og Peoples Temple. For Heaven’s Gate var det andre utløsende årsaker, men også de ga uttrykk for at de var engstelige for at myndighetene ville stoppe dem. De lånte på en måte ekstra sårbarhet fra å plassere seg selv sammen med andre forfulgte grupper. Ikke minst trakk de veksler på Branch Davidians skjebne og den langt på vei urettmessige (eller i alle fall sterkt overdrevne) forfølgelsen Davidians var blitt utsatt for. Slik gjorde gruppen seg mer sårbar overfor den ytre verden.

Alle de tre andre gruppene var skjøre og hadde lav toleranse for ytre konflikt. Branch Davidians på sin side var langt mer robuste, og både kjempet mot og forhandlet til siste slutt. De var også den eneste av gruppene som ikke var i stagnasjon eller tilbakegang. I likhet med de andre gruppene hadde opplevd intern uro og strid om lederens rolle, men denne konflikten var ikke nådd så langt at det gikk alvorlig utover stabilitet og rekruttering til gruppen. Davidians var ikke i noen sterk vekst, men de var heller ikke rammet av alvorlig tilbakegang. Peoples Temple på sin side hadde mistet en lang rekke medlemmer gjennom avskalling, konfliktene med skattemyndigheter og ikke minst flyttingen til Jonestown. I løpet av den første perioden i Guyana falt flere fra, og enkelte reiste også bort med kongressens utsending på det som ble dagen for selvmordene. Jones følte tydelig alle frafall som enorme svik og en kraftig personlig trussel. Vi finner noe tilsvarende i OTS, der frafallet hadde tiltatt, økonomien ble verre, og hvor interne konflikter og sladder svekket ledelsens rolle.

Heaven’s Gate var i en noe annen situasjon, med et stabilt lavt medlemstall etter den store avskallingen på midten av 1970-tallet. Til gjengjeld hadde de mislyktes totalt ved siste forsøk på å rekruttere medlemmer. Derimot var Marshall Applewhite ubestridt leder uten konkurranse, uten videre synlige interne konflikter. Dette var ikke uten sine egne problemer, ettersom Applewhite begynte å bli gammel og følte seg syk. Det relaterer seg til de to siste momentene jeg skal si noe om her: problemene som kan følge av et karismatisk lederskap, kanskje spesielt når det knytter seg til apokalyptiske forventninger. I Applewhites tilfelle er et av de sentrale problemene først og fremst et om overføring av eller rutinisering av karisma – hvordan organisasjonen forbereder seg på en tid etter stifteren. I dette tilfellet gjorde ikke Applewhite noen forberedelser for hvordan gruppen skulle overleve uten ham, og vi kjenner ikke til at andre gjorde noe i den sammenheng heller. Overdragelse av lederskap var én av flere mulige utfordringer Applewhite sto overfor da han i tillegg begynte å føle seg syk. For hvis han døde – hvem skulle hjelpe de andre i sin utvikling eller til romskipene da?

Bytte av leder er imidlertid bare en del av bildet med karismatisk lederskap. Karismatisk lederskap preges allerede i utgangspunktet av at det lettere er fleksibelt i forhold til etablerte normer. En skikkelse som har blitt tilkjent spesiell åndelig autoritet av sine omgivelser, som profet og veiviser, er nettopp forventet å peke ut veien. Om den er annerledes enn hva omgivelsene omfavner, betyr ikke all verden. Når budskapet samtidig omfatter et umiddelbart forestående og totalt brudd med den onde orden som straks skal forgå, betyr det samtidig at de gale og utdaterte normene står for fall. Dermed er en viss antinomisme – forkastelse av regler, spesielt for profeten og hans/hennes utvalgte – nærmest å forvente. Denne kan gå i retning av askese eller det omvendte, eller en blanding. Alle lederne vi har vært innom her var totalitære og strakk sitt mandat lenger enn langt, omga seg med lydige disipler og forlangte total underkastelse. Med unntak av Applewhite hadde de også andre regler for seg selv enn for andre medlemmer.

Karismatisk autoritet er imidlertid et sosialt etablert fenomen, som regel uten tunge institusjoner som holder den oppe. Den er dermed sårbar for stemninger blant de utvalgte. Skuffelser i forhold til trosliv eller organisasjon kan gå direkte på lederen. Hvis ikke resultater oppnås, eller stemning opprettholdes, organisasjon utvikler seg riktig, eller hvis profeten går over grenser medlemmene kan godta, så ”mister” profeten for karisma. Interne stridigheter kan forsterkes, frafall øke i frekvens og dermed ytterligere svekke følelsen av en historisk misjon. Den kan også være sårbar for konkurranse fra andre med visjoner.

Når noen føler seg tråkket på eller sviktet, mister de gjerne en del av tilliten til bevegelsen eller ledelsen, noe som i slike tette grupper fort medfører at de driver ut mot periferien av gruppen, og har lettere for å falle fra. Frafall føles ofte som en trussel både av ledelse og gruppen ellers. Den interne dynamikken kan fort endres når frafall blir en viktig del av hverdagen. En av måtene å takle det på, er ved å forsterke visjonen av en ytre trussel, betydningen av indre samhold. Et allerede sterkt fokus på krise og dom kan bli enda sterkere. Den ”semiotiske opphisselsen” forsterkes, noe vi kan se eksempler på i f.eks. OTS, som i sluttfasen følte alt som skjedde som tegn på overvåkning, forfølgelse og ”Antikrists” komme. Tilsvarende fokus har vi – med bakgrunn i forskjellige hendelser – også i de andre gruppene. Følelsen av at endetiden var mer umiddelbart nær enn vanlig ble stadig sterkere, noe som bidro til å trekke gruppene – og ikke minst deres ledere over kanten.

For mye henger på nettopp lederen. Karismatisk lederskap er nettopp sterkt knyttet til en enkeltperson. Det som også skjedde med flere av disse gruppene, var at lederne opplevde sviktende fysisk og/eller mental helse. Jim Jones var effektivt sett et paranoid pillevrak mot slutten av livet. Han brukte seksuell omgang med medlemmer som teknikk for kontroll – både som straff og belønning. Sammen med de kollektive bekjennelsene og den kollektive avsløringen av slikt bidro dette til å dra lederskapet lenger, spesielt når han mot slutten også ble stadig mer ustabil og usammenhengende. Di Mambro ble også eldre, syk og trodde han var døende. Han ble samtidig mer overbevist om ytre og indre trusler, og var ekstra frustrert over Dutoits ”svik” og datterens opprør. Han ble ikke mindre diktatorisk i sluttperioden, men heller ikke svært mye mer, og det er lite som tyder på at han ble usedvanlig mye mer paranoid enn før. (Og neppe klinisk i noe tilfelle.) Applewhite var også gammel og følte seg syk og døende, mens Koresh var ung og frisk bortsett fra de smertefulle skuddskadene han fikk i BATFs første angrep på gruppen. Deres mentale helse har vært gjenstand for atskillig mer heftig debatt. Diagnosene har stått i kø, uten at de nødvendigvis er basert på videre detaljerte undersøkelser.

Mens vi kan se at de tre ”selvmordsgruppene” ble trukket med av en selvdestruktiv leder, var ikke Koresh primært selvdestruktiv. I likhet med de andre var han imidlertid intenst forpliktet i forhold til sine egne visjoner om en endetid og et endelig mål. Riktignok bedrev både Jones og Di Mambro eksplisitte svindler av sine egne medlemmer også, men det er ingenting som tyder på at de ikke samtidig tok idéene sine på alvor. Omverdenen rundt dem og handlinger derfra ble tolket inn i disse endetidsvisjonene. Medlemmene hadde ikke noen mulighet for åpen dissens innad, men de levde i forskjellig relasjon til gruppene. Selv om tre av gruppene levde i nok så tette kollektiv (Heaven’s Gate, Peoples Temple og Branch Davidians) og den siste forsøksvis og delvis gjorde det, var det først og fremst Peoples Temple og Heaven’s Gate som levde lukket. Men selv i Jonestown levde man ikke mer lukket enn at flere ungdommer slapp unna selvmordet fordi de var på idrettsarrangement et annet sted. Til og med i den i lange perioder nært totalt isolerte kjernegruppen i Heaven’s Gate hadde flere av medlemmene i perioder jobber utenfor fellesskapet. I den grad man kan snakke om at noen var virkelig isolert, var det ledere som Jones og Applewhite, med Di Mambro som en god nummer tre. Derimot hadde Jouret og Koresh også en del kontakt med utenforstående.

Som vi forstår er det dermed ikke helt lett å finne entydige fellestrekk som kan forklare hendelsene. Vi har og må ha en del helt spesifikke forklaringer på hver enkelt episode. Hvert fenomen har unike faktorer. Men det er samtidig i det minste noen typer dynamikk det ser ut til at vi kan være spesielt oppmerksomme på: gruppens utvikling, både i størrelse og intern dynamikk og hvordan forholdet til omverdenen utvikler seg. Det ser også ut til at disse elementene bør ses primært i relasjon til lederens rolle og fysiske og mentale helse. En autoritær leder som styrer i kraft av sin personlige troverdighet og ”karisma” alene, som har minimal kontakt med omverdenen, sviktende helse, og leder en skjør gruppe med interne konflikter og problemer utad, gir i det minste en delvis beskrivelse av de tilfellene vi har sett her (Lewis 2005; cf. Anthony & Robbins 2001). De danner også en delvis kontrast til den langt mer robuste gruppen til Koresh.

Ironisk nok fokuserer vi dermed nesten alene på ”sektlederen” som aktør og gjentar sektsterotypenes innhold og fokus. Medlemmer blir likevel ikke bare brikker i lederens spill. Gjennom fokus på intern dynamikk, spesielt den som gjelder frafall og splid, som del av drivkraften, ser vi flere enn bare lederen. Likevel later det til at sektstereotypene, slik stereotyper i blant gjør, kanskje ikke treffer så fryktelig dårlig når det gjelder akkurat det mest ekstreme innen nye religiøse bevegelser. Man skal bare la være å slutte fra det mest ekstreme til det typiske. For selvmordsbevegelser er få, og med det yrende mangfold av sosiale bevegelser som finnes i verden, bør selv stereotyper klare å treffe noenlunde innimellom.