Stephen Lewandowsky er blitt hurtig kjent for et par studier om miljøet rundt blogger som fornekter antropogen klimaendring. (Jeg har fortsatt tenkt til å skrive noe om disse ved en eller annen anledning.) Det er minst like stor grunn til å gi ham litt oppmerksomhet for forsøket på å oppsummere forskning om hva man kan gjøre med vanlige og kostbare feiloppfatninger.
Det er snakk om artikkelen ”Misinformation and Its Correction: Continued Influence and Debiasing” som sto i Psychological Science in the Public Interest nr.3 2012. Her tar Lewandowsky og 4 kolleger for seg hvordan feilinformasjon spres i samfunnet, hvordan den arter seg på individnivå, og ikke minst hvilke kognitive faktorer som gjør den motstandsdyktig mot korrigering: hvordan vi bedømmer utsagns sannhetsgehalt (sosial konsensus, bedømmelse av ekspertise, tilpasning til øvrig verdensbilde etc etc etc), hvordan vi minnes, og hvordan forsøk på å rette opp feiloppfatninger kan slå tilbake.
En del av det siste handler om ideologi og sosial tilhørighet til miljø med andre som tror det samme. Men selv om ideologisk tilhørighet og personlige verdensbilder kan ligge tungt i veien for å få rettet opp selv enkel feilinformasjon, så finner de at det er forskningsbaserte strategier som virker. Ikke for alle og ikke hele tiden, men for flere mennesker og i flere situasjoner, og som ikke minst egner seg i allmennformidling og i utdanningssituasjoner.
Resten av artikkelen er verdt litt oppmerksomhet den også, men det er i denne sammenheng primært som basis for de praktiske tiltakene og hva slags hensyn de må ta. Det er komplekse felt i seg selv og de er noenlunde greit oppsummert og fornuftig diskutert.
Som de fleste vet, hjelper det svært ofte ikke å gjendrive feilinformasjon. Det er bare tre ting som er dokumentert virksomt i slike sammenhenger, skriver Lewandowsky et al:
– advarsel om at man nå vil bli utsatt for feilinformasjon ved første gangs eksponering (”inoculation”)
– gjentagende gjendrivelser – repetisjonen er her hovedpunktet
– korrigering som gir et alternativt narrativ – for å fylle det gapet i en helhetsforståelse som ellers blir til når man fjerner feilinformasjonen.
Alt er ikke like effektivt alltid. Det er for undertegnede et ikke helt uvesentlig punkt at John Banas og Greg Miller nylig har funn som antyder at inokuleringsstrategien virker dårlig på konspirasjonsteorier, blant annet fordi vellykkede konspirasjonsteorier bærer med seg sin egen ”metainokulering” som reduserer effekten av selv forhåndsadvarsler (”Inducing Resistance to Conspiracy Theory: Testing Inoculation and Metainoculation Strategies,” Human Communications Research 2013). Effekten av ”mottrekket” blir ikke mindre når man ser på dem som befinner seg i et miljø med et verdensbilde som gjør teorien plausibel, eller som gjør at den understøtter ideologien. Det er det gode grunner til:
[quote]Compared with worldview-congruent retractions, retractions that contradicts one’s worldview are inconsistent with other beliefs, less familiar, more difficult to process, less coherent, less supported in one’s social network, and more likely to be viewed as coming from an untrustworthy source. (Lewandowsky et al 2012:118)[/quote]
Her kan man i blant observere en direkte og omvendt effekt, slik at folk blir sikrere i sin sak når feiloppfatninger blir korrigert.
Heldigvis antyder Lewandowsky et al at en litt bredere tilgang som benytter kunnskap om hvilke feller som finnes vil kunne ha effekt. De oppsummerer det oversiktlig i en ”problem – løsnings”-modell slik:
Problem: Det er en sterk tilbøyelighet til at feilinformasjon fortsetter å ha innflytelse også etter korrigering.
Løsning: 1) Sørg for at gjendrivelse av påstander ikke står alene, men at det fortelles som del av en sammenhengende, meningsbærende fortelling. Det fyller det kognitive gapet etter feilinformasjonen. Det skader ikke nødvendigvis om fortellingen skaper følelser nok til at den sitter bedre i hukommelsen. 2) Gjenta gjendrivelsen, men fokusér på å få frem den alternative fortellingen, ikke feilinformasjonen. Ellers skaper man lett en ”familiarity effect” for det som skal gjendrives, ikke for fakta.
Problem: ”Familiarity effect” gjør at gjendrivelsen forsterker feiloppfatningen.
Løsning: 1) Fokuser på fakta, ikke ”myten”. Unngå for mye gjentagelse av hva som er galt. Plassér det som skal gjendrives innenfor rammene av en egnet fortelling av fakta, der den best tilgjengelige kunnskap om saksforholdet får legge premisser for hvordan fortellingen formes, ikke noe som er galt. Du vil at det som sitter igjen er det beste vi vet, ikke det som er galt. Gjør det derfor enkelt. 2) Bruk inokulering: når du skal fortelle om det skal rettes opp, fortell at det nå kommer en feiloppfatning.
Problem: Det er lett å skape en ”overkill”-effekt som slår tilbake. Enkle forklaringer er mer kognitivt attraktive og enklere å prosessere enn komplekse gjendrivelser, selv når de er helt gale.
Løsning: 1) Ikke gjør det vanskeligere enn du må. ”Less is more”: bruk så få og enkle argument som mulig. 2) Gjør det gjerne ved å fremelske kritisk refleksjon og kritisk tenkning. Ikke minst er oppmuntring til og trening i kildekritikk effektivt. En skeptisk innstilling viser seg å skape større rom for nøktern vurdering av og åpen bearbeiding av informasjon.
Problem: Verdensbildet skaper en backfire-effekt. Selv når informasjon er enkelt tilbakedrevet, kan sterk ideologi virke til å styrke heller enn å svekke feiloppfatningen.
Løsning: 1) Man oppnår større effekt ved å så langt som mulig forsøke å presentere korrekt informasjon i en ramme som gjør at publikum føler at deres verdier og øvrige verdensbilde støttes. (Et frimarkedselskende publikum blir mer reseptive til budskap om at det faktisk foregår antropogen klimaendring hvis det inngår i en ramme der ”muligheter for markedet” spiller en rolle.) 2) Et alternativ er å fokusere på atferdsteknikker, som design av beslutningsarkitektur, heller enn å forsøke redusere ideologisk bias.
Enkelt oppsummert:
– Fortell en sammenhengende, enkel fortelling.
– Gjenta fakta, ikke myten.
– Gjør det enkelt.
– Unngå unødig ideologisk konfrontasjon.
– Fokusér på løsninger.
Så er det bare å formulere det i praktisk hverdag, knyttet til konkrete saker. Jeg har noen slike jeg bruker i blant i foredrag. Det er fritt frem å utvikle sine egen og prøve dem ut. Man kan gjøre verre ting enn å la seg inspirere av Richard Wisemans ”Paranormality”.