Parapsykologi er en disiplin preget av ønsketenkning rundt over 100 års forskning som ikke har kommet noen vei. Profesjonelle parapsykologer er, vil jeg påstå, som regel velutdannede og intelligente med god forskningsskolering. Forsøkene er så gode som de klarer å få dem til, og behøver ikke ha flere svakheter enn vanlig forskning. Hvordan forene de to oppfatningene?
Richard Wiseman har i forrige nummer av Skeptical Inquirer sett nærmere på hvordan fravær av positive funn har en systematisk tendens til å forsvinne i parapsykologisk tenkning.
Det begynner med en observasjon om publiseringsbias. Den moderne parapsykologiens far, J. B. Rhine, skal visstnok ha kommentert at ingen var interessert i negative funn (og tilsvarende ha en safe full av studier som «bare ville forvirre folk»). Rhine var i så fall knapt den eneste. Wiseman forteller at en undersøkelse ved universitetet i Edinburgh fant at
Only seven of the thirty-eight studies had made it into the public domain, presented as papers at conferences held by the Parapsychological Association. All of these papers had predicted overall significant performance on the psi task.
Og denne undersøkelsen undervurderte kraftig, sier Wiseman, mengden studier som faktisk ble gjort ved universitetet. Andelen negative til positive studier var derfor mye høyere.
Det er problematisk nok. Hva skjedde med de negative funnene som ble gjort og som faktisk en sjelden gang dukker opp i litteraturen?
Her kommer det virkelig geniale inn, forteller Wiseman: Negative funn er tilbøyelige til å bli tolket som et problem med metode eller forsker.
Vi kjenner selvsagt apologetikken rundt eksperimentør-effekt, der f.eks. en for skeptisk innstilling blir gjort til forklaring på at man ikke får noen effekt i forskningen. Det er en noe nær magisk effekt som ligner på noe skeptikere ofte kaller for «skyhets-effekten», siden de forunderlige kreftene ser ut til å gjemme seg så godt når de blir utsatt for testing under virkelig kontrollerte forhold.
Problemene med metode er av en litt annen art.
Her, som når det gjelder publiseringsbias, kan man appellere til noe litt mindre tvilsomt: at metoden har vist seg uegnet til å undersøke fenomenet. Istedenfor at eksperimentet blir tolket som en indikator på at psi/esp ikke finnes, er den foretrukne tolkningen heller at måten det var satt opp på, eller måten det var gjennomført på, var uegnet til å få fenomenet frem. Siden de færreste eksperiment er nøyaktige replikeringer av tidligere forsøk (med positive funn) kan man for eksempel skylde på endringene. Eller noe annet gjør at de vanskelig oppdagbare fenomenene ikke kommer til syne:
researchers ran a series of experiments over a six-year period and conducted more than 350 individual ganzfeld sessions. The studies yielded a nonsignificant cumulative effect. However, Kanthamani and Broughton spent no time discussing whether this null finding might act as evidence against the psi hypothesis and instead simply concluded that “it is probably safe to say that static picture targets remain a less than ideal choice for ganzfeld experiments.”
Hvilket selvsagt er mulig. Men som Wiseman kommenterer «this process represents the “heads I win, tails you lose” principle» – får man noe positivt, telles det som indikasjon på at fenomenet finnes. Får man noe negativt, skylder man på noe med eksperimentet som gjør at fenomenet ikke viser seg.
Og sett under ett finner Wiseman dette i sammenhenger der flere andre mildt sagt tvilsomme strategier er tilstede, som f.eks. cherry picking og data dredging:
some parapsychologists also adopt an “any anomaly will do” attitude and data mine in an attempt to produce some kind of psi-related result.
Isolert sett kan dette godt være et utgangspunkt for nye forsøk. Vi kan med fordel skille mellom «context of discovery» og «context of justification». Ved å lete gjennom store datasett og finne potensielle sammenhenger, kan man oppdage nye sammenhenger. Men metoden gjør at dette bare er mulige sammenhenger, som tilfeldigvis er blant de få signifikante i settet. De må testes eksplisitt på nytt, helt adskilt fra det settet man har.
Men når så fenomenet ikke viser seg ved undersøkelse, får vi en gjentagelse av Wisemans poeng over: metoden eller forskeren er uegnet, samtidig som det gamle blir presentert av «parapsychologists … as tentative evidence in support of the psi hypothesis.»
Og det finnes alltid noe man kan peke på. Når nullfunn blir glemt og det tvilsomme opphøyd til bevis, får vi fort tull, selv fra intelligente og skarpskodde mennesker. Hvert enkelt ledd i selvbedraget lar seg godt forsvare. Vitenskap er ikke enklere og svar ikke så gitt. Men sluttproduktet sliter med å bli akseptert av andre enn troende.
Hvilket Wiseman ikke er den første som sier. Intelligente, velutdannede og grundige parapsykologer av mindre skeptisk legning har sagt det meste også før ham. Men det er kort, poengtert og tydelig, så les hele selv.