Den nye skepsisboken er behørig lansert, og vi presenterer her innledningskapittelet, av Mona Hide Klausen & Kjetil Hope, til forlystelse for bloggens lesere.
Boken kan bestilles hos Humanist forlag.
——————————————————————————————————————————
Dagens samfunn flommer over av ulike vidunderkurer som lover bedre helse og finere kropp, og mirakelkurer mot dødelige sykdommer. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer å holde det de lover. Hvem skulle vel ikke ønske det var nok å drikke renset vann for å bli kvitt forskjellige sykdommer, eller at du kan bli kurert for kreft bare ved at noen legger hendene sine på deg? Så fantastisk enkelt og smertefritt det ville vært! Et kjent ordtak sier: «Om noe høres ut som om det er for godt til å være sant, så er det som regel det.» Kurer som lover gull og grønne skoger bør man derfor være skeptiske til.
Noen alternativbehandlere tror oppriktig at de besitter helt spesielle evner, og har et dypt ønske om å bruke disse evnene til å gjøre andre friske. Et beundringsverdig utgangspunkt – men dessverre holder det ikke med gode intensjoner dersom man faktisk ikke kan gjøre folk friske. I verste fall kan alternative behandlere få veldig syke mennesker til å slutte med en behandling som beviselig virker, til fordel for deres alternative, og virkningsløse, behandling. Dette ender som regel ikke godt …
Alternative verdensbilder
Ikke alt alternativt er skadelig, det skal være sagt. Er du generelt frisk, og føler du har penger nok til å bruke dem på noe som ikke kan bevise at det holder det det lover, skader det ingen andre enn lommeboken din. I de tilfeller der det er snakk om uhelbredelig sykdom derimot, kan det få fatale følger dersom man velger bort virksom medisin til fordel for uvirksomme alternative midler. Noen blir også så desperate i sin jakt på noe som kan hjelpe dem, at de risikerer å blakke seg totalt.
Alternative tankesett finnes innenfor de fleste samfunnsområder. Denne boken tar for seg et bredt spekter av alternative temaer – fra alternativ medisin, kosttilskudd og vaksineskepsis, til spøkelser, ufoer, kornsirkler, kreasjonisme og konspirasjonsteorier. Troen på det overnaturlige kan kanskje virke morsom, spennende og ufarlig, men virkeligheten kan være ganske dyster.
Det «overnaturlige» er god butikk, og aktørene tjener gode penger på å utnytte fortvilte menneskers ønske om å kommunisere med sine døde. Dessverre finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for å hevde at man kan kommunisere med de døde, andre ånder og vesener, eller fremtiden, for den saks skyld. I utgangspunktet er det likegyldig hva folk tror på, men når mennesker utnyttes bør det være legitimt å rope varsku.
Overtro kan også være skremmende. Historier om ufo- bortføringer, vesener fra fremmede planeter og spøkelser på vår egen planet, kan få hver og en av oss til å bli engstelige – dersom vi tror på dem. For noen kan denne frykten bli overveldende. Denne frykten er unødvendig – noe som ikke eksisterer kan ikke skade deg.
Kreasjonisme er påstanden om at verden skal være skapt for bare 6000 år siden. Kreasjonistene benekter evolusjonsteorien, og en rekke vitenskapelige målemetoder. Teorien er harmløs i seg selv, men den skaper et vrengebilde av virkeligheten basert på benekting av vitenskap, logikk og realitet. Og har man først omfavnet én vrangforestilling kan det være lettere å falle for en annen.
Konspirasjonsteorier kan virke spennende, men harmløse. Hvorvidt noen mener at Bush-administrasjonen egentlig stod bak flyangrepene på World Trade Center 11. september kommer antakelig ikke til å påvirke noe med det første. Men konspirasjoner står også bak noen av historiens mest grusomme hendelser. Konspirasjonsteorier om folkegrupper ligger bak folkemord på millioner av mennesker opp gjennom tidene. Holocaust er et eksempel. Det er derfor viktig å kunne kjenne igjen slike teorier, slik at man ikke i ren uvitenhet støtter opp om en falsk og fiendtlig agenda. I vårt eget land ble konsekvensene av konspirasjonsteorier smertelig aktuelle 22. juli 2011, da 69 mennesker ble skutt og drept og 66 skadet i massakren på Utøya, og 8 mennesker ble drept og et trettitall skadet i bombeaksjonen mot Regjeringskvartalet.
Hvorfor skepsis?
Verden er full av mennesker som ønsker å lure deg. Vitenskapelig skepsis (heretter bare «skepsis») er en tilnærming til virkeligheten som hjelper deg med å sile bort påstander uten vitenskapelig basis, slik at du kan basere deg på det som mest sannsynlig er sant, fremfor feil og løgner. Skepsis – vitenskapelig fundert tvil – er en grunnholdning, et utgangspunkt, som man møter og vurderer påstander med, men som man endrer ut fra vitenskapelige resultater. Det handler kort fortalt om å ta et steg tilbake, vurdere påstander kritisk og objektivt og undersøke tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, før man tar endelig stilling til hvor sann eller gal påstanden er. Selv om man ideelt sett burde stille samme krav om bevisførsel til alle påstander, er ikke dette praktisk mulig. Det vil kreve for mye tid å lete opp bevis for alt man kommer borti. De som «praktiserer skepsis», skeptikerne, konsentrerer seg derfor primært om påstander der det er risiko for å skade andre mennesker, enten det er fysisk, psykisk eller økonomisk.
Skepsis baserer seg på vitenskapelig forskning og metode. Et mye brukt argument mot vitenskap er at «Vitenskapen har ikke svaret på alt!». Men vitenskapen vet at den ikke har svaret på alt, hvis ikke hadde den stoppet. Vitenskap handler om søkingen etter svar – og hvert nye svar fører bare til nye spørsmål. Verden vi lever i er så ufattelig kompleks, at det er naivt å tro at vi noen gang kan vite absolutt alt, 100 prosent sikkert.
Skepsis beskyldes ofte for å være et trossystem eller en religion. Men det at man ikke er redd for å endre mening i lys av ny kunnskap, og ikke baserer seg på faste dogmer (læresetninger) for hva man skal tro på, gjør skepsis ulikt religion. At man baserer seg på hva som faktisk er bevist, i betydningen «understøttet av vitenskapelig forskning», gjør det forskjellig fra et trossystem. Vitenskap er ikke noe man tror på – den har gjentatte ganger opp gjennom tidene demonstrert at den funker. Den er heller ikke en gudserstatning man ikke stiller spørsmål ved. Vitenskapelig kunnskap og metode er konstant utsatt for kritikk.
Skeptikere slutter heller aldri å stille spørsmål, enten det gjelder nye påstander, forskningsresultater, eller allerede etablert kunnskap. Selv vitenskapen får gjennomgå de samme kritiske blikk og spørsmål, som uvitenskapelige påstander.
Hva er en skeptiker?
En skeptiker er en utøver av vitenskapelig skepsis – en som stiller spørsmål, sjekker referanser,1 vurderer om forskningen bak påstandene er god nok, og hvorvidt resultatene er sannsynlige, ut fra kunnskap vi allerede har. Skeptikere forsøker å se på påstander med et kritisk blikk: Er dette for godt til å være sant? Er det noe ved denne påstanden som strider imot vitenskapelig kunnskap?
Hvem er det som kommer med denne påstanden, og har denne personen noe å tjene på dette? Kan det være skadelig for noen? Å være skeptiker betyr dermed at man har en skeptisk tilnærming til virkeligheten. Det vi tror på er det som har blitt understøttet av god forskning.
Noen påstår at de er skeptikere for å gi inntrykk av at meningene deres er sanne, og basert på fakta. Men selv skeptikere kan ta feil, og det er hvordan man vurderer påstander som avgjør om man er skeptiker eller ei, ikke hva man selv kaller seg. Man bør derfor ikke ta merkelappen som et godkjenningsstempel, men undersøke hva det er de baserer sine meninger på. Har de et vitenskapelig grunnlag, eller er de skeptiske fordi de bare er prinsipielt eller ideologisk uenig i en sak, samme hva forskning sier?
Vitenskapen opererer med sannsynlighet for at en påstand er korrekt. Skeptikere gjør det samme. Om det er veldig lite sannsynlig at en påstand stemmer, er den i praktisk forstand «usann». Skulle det dukke opp god vitenskapelig forskning som, utover enhver tvil, beviser at det overnaturlige eksisterer, vil en ekte skeptiker forskifte syn. Når man i dagligtale snakker om å være skeptisk til noe, er det gjerne i betydningen å være «tvilende». Forskjellen på denne dagligdagse definisjonen av å være skeptisk, og den vitenskapelige skepsis er at den vitenskapelige skeptiker bare tviler inntil man har fått undersøkt det empiriske (vitenskapelige) grunnlaget i påstanden. Avhengig av resultatene vil skeptikeren enten avvise påstanden man var skeptisk til, akseptere den, eller vente med å konkludere fordi man trenger mer forskning. Noen som er skeptisk i den «dagligdagse» forståelsen av begrepet, vil derimot fortsette å tvile, uavhengig av hva eventuell forskning (eller statistikk) sier. De tviler kanskje med bakgrunn i hva som føles riktig for dem, og ikke som en måte å vurdere påstander på. Om man først tror iherdig på noe, er det ikke enkelt å endre standpunkt, selv om alt tyder på at man tar feil. Å innrømme feil er, som vi alle vet, vanskelig.
Det er derimot ikke et nederlag å ha tatt feil, så lenge man tar konsekvensene av det og retter opp i feilene. Et gammelt nordisk ordtak sier: «Å forsvare en feil er å feile igjen.» Om man ikke innrømmer feil, i det minste for seg selv, klarer man ikke å lære av dem. Noen ganger er det nødvendig å feile, og ofte kommer de nyttigste livserfaringene av at man går fullstendig på trynet. Vitenskapen utvikler seg ved å innrømme feil, og en god forsker setter pris på konstruktiv kritikk fra kolleger.
Ingen er heller født som skeptikere. De fleste skeptikere har tidligere hatt en eller annen feilaktig overbevisning som de har sluttet å tro på – fordi det viste seg å ikke være vitenskapelig hold i det. Noen ganger kommer man også over påstander, som en antatt revolusjonerende medisinsk behandling, som man virkelig ønsker var sann – men om det ikke holder vitenskapelig mål, hjelper det lite hvor interessant det er.
Skeptikerne har ikke noe ønske om å tre sine standpunkt over hodene på folk, men vi ønsker at folk skal ta så informerte og gjennomtenkte valg som mulig. På denne måten kan man beskytte seg selv og dem man er glad i. Om folk velger å overse vitenskapelig kunnskap, er det opp til dem. Men om man aldri blir informert om de potensielt negative virkningene av det man holder på med – hvordan kan man da ta et valg?
Kritikk mot skeptisisme
Det er mange beskyldninger som kastes etter skeptikere, alt fra å være kyniske materialister til lakeier for verdens onde herskere. Kritikere beskylder skeptikere for å være militante ateister, gledesdrepere og mobbere.
For en utenforstående kan til tider skeptikeren fremstå som en forsvarer av det etablerte, en fanebærer for de store farmasøytiske korporasjonene, av vitenskapelige elfenbenstårn og en forsvarer av myndighetenes fortolkninger av historiske hendelser. Kritikk av alternativ medisin kan bli forstått som støtte til Big Pharma, de store farmasøytiske firmaene, og avkledning av konspirasjonsteoretikeres påstander kan leses som blind støtte til myndighetene.
Imidlertid fremstår det som problematisk at mange skeptikere også angriper både skolemedisin og myndigheter. Skolemedisinen kan med rette kritiseres for å jukse med data og presse leger til å skrive ut flere resepter enn nødvendig. Samtidig er mange skeptikere kritiske til vestlige makters utenrikspolitikk, og hvordan tragiske hendelser har blitt misbrukt av statsledere til å gjennomføre inngrep i menneskers liv. Dersom skeptikere er styresmaktenes hjernevaskede lakeier, gjør de i så fall en svært dårlig jobb.
Imidlertid er det viktig å ikke se seg blind på de mest paranoide beskyldningene og avfeie all kritikk som meningsløs. Skeptikere er ikke perfekte. De kan snakke nedlatende om mennesker som benytter seg av alternativbehandling eller tror på konspirasjonsteorier. Samtidig er det sikkert mange som har fått et hyggelig middagsselskap ødelagt av at en av gjestene har krevd beviser for alle påstander som blir fremmet. Derfor er det viktig å holde frem et ideal om hva skepsis er, og hvaskepsis ikke er.
Skepsis er ikke materialisme. En materialist er en person som hevder at alt som eksisterer er materie og at ingenting kan forklares utenfor fysikkens lov. Materialisten tror ikke på en åndelig dimensjon og avviser påstander om mirakuløse helbredelser av den grunn. Skeptikeren krever i stedet beviser, de tror ikke på fantastiske påstander uten tilstrekkelig dokumentasjon.
Det er også forskjell mellom skeptisisme og ateisme, og en kan utmerket godt være både religiøst troende og ha en skeptisk holdning til tilværelsen. Man kan be for en venn på sykeleiet og samtidig være skeptisk til religiøse helbredere. Man kan også tro på en åndelig virkelighet uten at dette hindrer en i å være ytterst skeptisk til dem, som for en liten godtgjørelse, er villig til å overbringe budskap fra denne åndelige virkeligheten. Man kan godt bekjenne seg til en guddom uten at en blindt aksepterer alle dem som tar på seg rollen som guddommens profeter.
Skepsis er ikke et mål, det er et middel. Skeptikere har ikke et mål i det fjerne, et nirvana hvor en lever i perfekt skeptisisme og alt en bekjenner seg til har dokumentert effekt gjennom dobbeltblindede tester, og opptil flere artikler publisert i vitenskapelige journaler. Imidlertid er skeptikeren villig til å vurdere sine standpunkter kritisk og alltid vurdere om nye funn krever at en modererer sitt syn.
Skepsis er et middel til å velge den beste behandlingen som eksisterer mot en lidelse, det er en metode for å skaffe den mest mulig korrekte forståelse av historien, og det er en forsvarsmekanisme mot dem som er ute etter pengene, tankene og tiden din.