Jeg har ikke vært veldig interessert, men på grunn av omstendighetene har jeg en drøy halvmeter bøker om hypnose fra gammelt av. Alle har litt om historie, men få har det som hovedfelt. Så jeg bestemte meg for å utvide litt. Det virket nemlig å være en høyst interessant historie. Men det er mange måter å skrive historie på. Og det finnes mange varianter av hypnosens historie også.

En av de mest kjente og ikke alltid like kjedelige er i Henri Ellenberger’s The Discovery of the Unconscious (tittelen stammer fra det ukledelige faktum at Ellenberger er freudianer), og én av de aller beste generelle historikkene – så sier ryktet – er Alan Gaulds A History of Hypnotism. Ellenberger har jeg avlagt en visitt og vel så det. Siden Gaulds er omtrent samme lenge (ca. 800 sider) valgte jeg å gå for noe som lignet mer på leselig på rimelig tid: Judith Pintar og Steven Jay Lynns Hypnosis. A Brief History.

Det var ikke bare fordi boken var passe kort. Sammen (og Lynn sammen med andre) står de også for en betydelig del av den mer interessante samtidige hypnoseforskningen som det samtidig er mulig å feste en del lit til, i et felt hvor man kan finne litt av hvert, også i høye stillinger og ledende posisjoner. (F.eks. D. Corydon («Corey») Hammond.)

Det er på mange måter en utfordring av en bok: I en serie om «brief history» forlanges bestemte elementer innhold, fra periode til periode. Man skal holde en generøs og nøktern tone, i et felt som er mer enn alminnelig fylt med kontroverser som deler feltet. Og man skal kommunisere til alminnelige lesere om et tema som er mer enn alminnelig mytepreget. Hypnosis. A Brief History er da også et lite mesterverk i balansekunst på kort plass.

De innledende kapitlene tar ikke mer plass enn de må, men de er pakket fulle med fortellinger om sentrale personers tanker og gjerninger, med utgangspunkt i Franz Anton Mesmer og hans samtid. Personperspektivet er gjennomført i boken, og fungerer på to måter når det er vellykket: Det gir anledning til engasjerende, illustrerende fortellinger som enkelt kommuniserer til det publikum som man må regne med starter med tusen misforståelser – uten å gjøre korreksjon av misforståelser til et hovedtema eller leitmotif – og det synliggjør at forskningsfelt er menneskelige aktiviteter, preget av faktiske mennesker. For eksempel er svingningene mellom ulike forståelser av hva «hypnose»/ «mesmerisme»/ «magnetisering» skulle være for noe så kraftige selv innenfor ulike epoker at noen enkel periodisering – slike man produserer for studenter med dårlig tid – synlig bryter sammen.

Når det er sagt, så begynner faktisk boken med å fortelle leseren hvor de vanligste stereotypene om hypnose kommer fra: du Mauriers roman Trilby, som blir gjenfortalt i passe detalj til å si noe både om roman, samtid og hypnose-tanker.

Gjennom boken er det også andre grep som stort sett følges: Spenningen mellom ulike posisjoner når det gjelder hva «hypnose» måtte «være» for noe. Spørsmålet de sørger for at blir synlig, er i samsvar med Ian Hackings formaning ikke om «er det virkelig», men «er det et virkelig hva«? Altså: Hva skjer når noen «blir hypnotisert»? Eller «magnetisert» som er den første fasens spørsmål, etter at naturalismen har skjøvet demoner og eksorsisme ut på sidelinjen. Finnes det virkelig «magnetiske» effekter, eller skyldes fenomenet noe annet? I så fall, hva, og hva kan det utrette?

Senere er striden mer mellom «tilstandsteoretikere» – som mener på et eller annet vis at hypnose er en separat og annerledes bevistthetstilstand – og konstruksjonister som ikke ser «hypnose» som en tilstand, men vil forklare hypnotisk atferd med utgangspunkt i andre faktorer (hvor kulturelt skapt forventning spiller en betydelig rolle). Lynn og Pintar befinner seg i den siste leiren, men om man ikke visste det fra før, måtte man følge godt med for å få det med seg. Egne synspunkt er satt i parentes gjennom det aller meste av boken, og en nøktern gjennomgang av feltets historie står sentralt.

Det fungerer best på et metaplan, i de tidlige fasene, og deretter når de gjør gjennomgangen mer problem- enn person-orientert. For etterhvert blir det så mange personer som kan gjøre krav på å bli nevnt, og da kan det fort bli vel oppramsende. Hvilket det blir.

Det er én av flere ujevnheter i boken. Andre viser seg nok sikkert også i historisk gjennomgang, men for meg var de lettest synlig i det samtidige. Når de kort skal gjenfortelle elementer av forskning på hypnose og hypnosens effekt utenfor egne forskningsfelt, blir det fort gammelt, utdatert og ensidig. Inniblant.

Til gjengjeld er det en liten gullgruve av referanser på kort plass. Bisetninger om det som for dem er perifere fenomen har sørget for å gjøre leselisten min for 2010 enda noen hakk lenger. Og i de lange linjene de streker opp, er det fryktelig interessant for en religionshistoriker å se hvor gjennomgående infiltrert med religiøs innovasjon hypnosens historie er. Fra kampen mot en demonologisk tolkning om «besettelse» via «alternative behandlinger» til spiritisme og parapsykologi – hypnosens sosial- og kulturhistorie legger seg i et intenst interessant grenseland mellom det aksepterte og det marginaliserte, en spore til fascinasjon og forargelse, innovasjon og reaksjon gjennom flere hundre år.

Så med nokså svake forbehold om at ikke alt er like bra, at korte deler ikke er noe særlig, så er dette en kort, oversiktlig, generøs, engasjerende og velformidlet oversiktshistorie. Med plenty småfortellinger og gode, enkle inndelinger som gjør stoffet levende og forståelig.

Og siden de aller fleste som leser om hypnose leser ensidig ericksonianske, nlp’ske, eller ‘new agey’ titler, er dette både vidunderlig balansert og langt, langt bedre enn man har lov til å forvente.

Judith Pintar & Steven Jay Lynn
Hypnosis. A Brief History
Wiley & Balckwell 2008, 221s.