For en uke eller så siden tapet jeg et par innslag til P3s Osenbanden, hvorav det ene hadde sitt utgangspunkt i fenomenet Snåsakaill’n. Min utmerkede kollega borte på psykologi, Leif Kennair, hadde noen spørsmål og kommentarer som fikk meg til å forsøke å huske hva i all verden jeg hadde sagt, og hva det egentlig var jeg mente å si.
For å forsøksvis holde meg til helbredervirksomheten, tror jeg det handlet (eller skulle det handlet) om et par-tre generelle poeng jeg har for vane å bringe til torgs. De handler ikke om Snåsakaill’n spesifikt – det er ikke undersøkt i forhold til ham – men om problemene med rapporter om mirakler hos mirakelmenn og hva de kan fortelle oss. Det er nemlig noen problemer med å trekke slutninger fra dem, slik det er med alle anekdoter.
Det første problemet handler om rapportering (og det var jeg bare såvidt/knapt nok innom): Hvem er det størst sjanse for at melder seg til å fortelle – den som har vært hos behandler X og kan fortelle om forbedring, eller den som ikke merket noe spesielt?
Hvis saken er oppsiktsvekkende, mirakuløs, gir en god fortelling – øker eller minsker det sjansen for at man forteller? Hva betyr anseelse for bildet?
Ut fra alminnelige kriterier for gode fortellinger vil vi anta at mirakelberetninger har større sjanse for å bli fortalt, og at folk som opplever noe de anser som mirakuløst lettere melder seg både for behandleren og for dem som vil fortelle om behandleren. De andre har tross alt ikke opplevd noe spesielt, og hvis det i tillegg ikke er noen grunn til å synes man er blitt snytt – f.eks. ved at ingenting er lovet og ingen penger har skiftet hånd – er det heller ikke noe videre insentiv til å si noe. (Snarere tvertimot, i og med at behandleren har brukt av sin tid, frivillig og forsøkt i beste vilje å hjelpe. Man står allerede i gjeld.) Hvis behandleren nyter stor anseelse, er det som regel et ytterligere sosialt (og ofte kulturelt) insentiv til å holde munnen lukket. Man vil jo ikke være smålig…
Men det stopper på ingen måte der.
Vi tenker oss veldig enkelt her at lidende mennesker kommer i forskjellige hovedgrupper. De fleste vil ha det til felles at vanlig behandling alene ikke har opplevdes som tilstrekkelig på det tidspunktet de søker hjelp.
Hos dem med kroniske problemer vil som regel problemene svinge, og man oppsøker helst hjelp i perioder der det er ekstra problematisk, og ekstra hjelp i perioder der det er ekstra ille (og kanskje gjerne over lenger tid). Sjansen er med andre ord ganske stor for at symptomene vil bli mindre alvorlige etter besøket. Vi har med andre ord en mirakelberetning som muligens kan forklares enkelt som «regression to the mean» (en interessant artikkel om det i helsesammenheng her).
Så har vi folk med lidelser som ikke er kroniske, men som er/oppleves alvorlig nok av dem som har dem. Hvis det er alvorlig og/eller plagsomt nok, går man vanligvis også til vanlig behandling, og en eventuell forbedring kan selvsagt også ha med den behandlingen å gjøre. Men det var ikke hovedpoenget: de fleste problemer som ikke er kroniske går over. Og igjen er det slik at tendensen til å søke ekstraordinær behandling kan være større i en sen fase. Sjansen for sykdommen går over kort tid etterpå, er dermed større enn at den gjør det kort tid etter at man søkte vanlig behandling – hvis den hjalp etter kort tid, søkte man jo ikke ekstra hjelp.
Sjansen er igjen betydelig for at det erfarte mirakelet kan være et artifakt.
Så har vi dem med akutte, alvorlige og potensielt fatale problemer. For eksempel kreftpasienter, gjerne inkludert en del av dem som er «oppgitt» (får bare palliativ behandling). Nå er det sånn at de som faktisk dør etter å ha vært hos behandlere andre rapporterer som mirakelgjørere – de snakker ikke. Og pårørende har av ovennevnte årsaker ingen spesiell grunn til å si noe. De som overlever, derimot, og tror det har med mirakelgjøreren å gjøre, har virkelig gode grunner til å si noe, og de er der til å si det.
Men hvis utvalget er stort nok, vil det som regel være noen som overlever. Spørsmålet om det er flere enn forventet er komplisert å finne ut av. Dermed er det flere vanskeligheter her også: De døde snakker ikke, og de levende kan ikke i seg selv knyttes som virkning til én bestemt årsak.
Og enda er vi ikke ferdige. Vi har ikke vært innom «placebo». Det var det Leif spurte om, og som gradvis fikk meg til å innse at rekkefølgen jeg hadde presentert i, var omvendt av tankerekken jeg ville ha frem.
Nå satte jeg «placebo» i anførselstegn. Det er fordi det finnes flere måter å avgrense det på, og fordi jeg tar litt høyde for diskusjonen om det er reellt. (Jeg mener for øyeblikket helt klart det er det, og kanskje jeg tar det en annen gang – det er interessant i forhold til bl.a. blinding i akupunkturstudier.)
Tilbake til placebo, eller den delen av det jeg var mest interessert i her: forventningseffekt, ikke den der man gir misvisende positiv tilbakemelding fordi man føler det er forventet, men det gjør også ting vanskelig, men heller noe som er mellom betinget forventning og «uspesifikk behandlingseffekt». (Det får vente til en annen gang.)
Poenget jeg enkelt ville frem til er at omsorg, trøst, og følelsen av å få behandling har en effekt i seg selv. Ikke nødvendigvis på underliggende problem, men på følelsen vi har av dem. Noen ting er mer virksomme enn andre. Akkurat hva det er, kommer an på hvem vi er, og noen er mer mottagelige (placebo responders vs. nonresponders) enn andre. Men som vi kan se av f.eks. et vekkelsesmøte med helbredelsespraksis, kan folk mønstre mer krefter og føle seg bedre av mange årsaker – en periode. Forventningen til å bli behandlet, følelsen av å bli det, kan ha den effekten.
La oss så fore det tilbake til mirakelfortellingene igjen.
De som ikke opplevde en effekt i det lange løp, vil ikke nødvendigvis ha opplevd «ingenting» hos behandleren. De vil kunne ha opplevd en midlertidig lindring og nytt håp. I tillegg til takknemligheten over at noen stilte opp når de hadde det ille, har de faktisk en slags fortelling – kall det «varme hender» og «det ble litt bedre» – selv uten noe mirakel.
De som døde likevel, og deres pårørende, kan ha opplevd noe lignende på like naturlig grunn: en midlertidig lindring i den siste tiden. Noen som tror det gjør det mer sannsynlig at de forteller at «ingenting skjedde»? Når det de erfarte var at «det ble litt lettere for far mot slutten»?
De som opplevde… la oss kalle det «regression to the mean», vil i tillegg kunne ha hatt den umiddelbare opplevelsen av å bli behandlet. Kanskje det kan gjøre det enda enklere for dem å knytte forbedringen til den spesifikke behandleren? Kanskje spesielt når det er tunge kulturelle fortellinger for dem å gripe til som sannsynliggjør det?
Blant annet av disse årsakene er jeg ikke så overrasket over at Gjerstadbiograf Ingar Kolloen sliter med å få fortellingene om helbredelsene som ikke inntraff inn i regnskapet sitt. Det er heller forventet, uavhengig av om Gjerstad virkelig kan utrette mirakler.
Hvilket jeg nok fortsatt tviler mer enn litt på.
Oppdatering
Da tror jeg det er offisielt: Førjulstiden er totalt kuppet av Snåsabølgen. Redaksjon 1 i går og Dagbladet i dag. Og i julen skal det gå minst to lengre radioinnslag.
Med den ikke helt imponerende evnen til kritisk tenkning (det er omtrent bare skeptikerne i Morgenbladinnlegget her bryter trenden) er det virkelig på tide man får gjort noen noenlunde ordentlige forsøk. Med angivelige evner som synskhet, «varme» hender og evne til å diagnostisere skulle det være nok muligheter til å finne gode nok tester.
Jeg tror en litt mer gjennomtenkt variant av Schiøtz’ test kan være et godt sted å starte. Er det noe der, vil vi finne det rimelig kjapt med slik angivelig presisjon i «synet».
