Arkeologiske fantas(ter)ier
Jeg er på etterskudd med mye om dagen. Ikke minst når det gjelder å blogge noenlunde relevante bøker her, og ettersom det er den minst viktige tingen å komme a jour med kan jeg jo begynne med dét.
En gang for lenge siden, nærmere bestemt i 2002, inkluderte årsmøtet til Archaeological Institute of America en workshop om noe litt uvanlig for den typen konferanse: pseudoarkeologi. Selv om det er et populært tema i grunnkurs for studenter er det ellers mer pauseromsmateriale om raringer med pendel, ønskekvist og aparte teorier enn grunnlag for den typen konferanse. Resultatet er på én måte også en demonstrasjon av hvordan det kan være en fordel at temaet er samlet på én hånd på grunnkursene: boken gir demonstrasjoner av både styrkene og svakhetene ved at å invitere spesialister til å snakke om «pseudoarkeologi» på sine ulike felt. Her får vi nemlig behandlet alt fra (nokså «nylig») utdaterte teorier og de dårlige argumentene som lenge opprettholdt dem til Hancocks fantasier. Det spriker kanskje litt mye, slik konferansevolum fort har en tilbøyelighet til. Og siden volumet er fylt videre opp med flere bidrag de fire årene som gikk mellom konferanse og publisering, er det hele iblandet liberale doser generell innføring i tema redaktøren ønsket seg og som ikke var dekket opprinnelig, blir ikke spriket mindre.
Ikke at det gjør så mye: Mange av de nybestilte bidragene til Archaeological Fantasies. How Pseudoarchaeology Misreprensts the Past and Misleads the Public vil være blant de mer interessante for mange av leserne. For det er ikke noe dårlig knippe forfattere redaktør Garrett G. Fagan har samlet. […]
Kong Arthur var fra Norge, og Dyret i Åpenbaringen var trønder! Pseudoarkeologi brukes gjerne i nasjonalistisk øyemed. I denne siste delen av oppgaven om nordisk pseudoarkeologi tar Stavik for seg temaet «nasjonal historie» fra Thor Heyerdahl og Einar Madsen til Per Linge, før han foretar en avsluttende diskusjon.
