Intelligens er et populært og misbrukt ord. IQ måler noen ting og ikke andre. En av tingene det ikke måler, skriver Keith Stanovich, er rasjonalitet. Det er en av grunnene til at vi observerer «dysrasjonalia» – at høyst intelligente mennesker likevel gjør noen særdeles dumme (irrasjonelle) ting.
Sommeren og våren har vært fylt av mennesker som leser ferdig en av nattbordsbøkene mine, Daniel Kahnemans Thinking, fast and slow. Stanovich tilhører på mange måter «samme» retning, i det han også har en del interesse for psykologien bak «heuristics and biases». Men Stanovich har noen særtrekk og interesser som gjør forskjell.
En av interessene handler om psykologien bak rasjonell tenkning. Stanovich sier at vi trenger noe litt mer enn vanlig i dual process theory, der «system 1» tar for seg det automatiske, ubevisste og hurtige i informasjonsprosessering og «system 2» det bevisste, langsomme og kostbare. (Hos Stanovich type 1 og 2.) Han mener vi trenger flere skiller her, og skiller ytterligere mellom det han kaller «algorithmic mind» og «reflective mind».
Her kommer en sentral del av kritikken av IQ inn: Vi er tilbøyelige til å behandle IQ som om det tar for seg både «algorithmic mind» og «reflective mind», men fordi de gode og pålitelige testene for IQ først og fremst forholder seg til «fluid intelligence», fører det til at vi forveksler kapasiteten til tenkning med tilbøyeligheten til tenkning. Med én av Stanovichs metaforer, så er IQ bilmotorens styrke og sier ikke nødvendigvis så mye om kjørevanene og -ferdighetene til sjåføren. (Det illustrerende eksempelet han bruker innledningsvis er George W. Bush, hvis relativt høye IQ overrasket både venner og fiender). Det finnes korrelasjoner her, signifikante også, men ikke på langt nær så sterke som folkelig psykologis praktiske sammenslåing av dem i uttrykk som «smart» skulle tilsi.
Nå ville det vært en mye kortere bok om kritikken av den kulturelle misforståelsen av intelligens og intelligenstester var alt boken omhandlet. Selv om det også leveres noen lyskespark til den misforståtte strategien med å gjøre alle mulige andre menneskelige evner til en eller annen form for (upålitelig målt) «intelligens», handler boken først og fremst om rasjonell tenkning med en del blikk til korrelasjon med intelligens. Det vil si at boken mest av alt handler om det undertittelen lover, nemlig «the psychology of rational thought» og hvorfor det ikke er så enkelt, ikke for noen av oss.
Her er tradisjonen etter noen tiårs forskning på menneskelige «heuristics and biases» innledningsvis særdeles synlig, med gjennomgang av kjente tema som framing-effekter, tilgjengelighetseffekt, anchoring-effekt osv. Forskjellen er at de gjennomgås som belyst av Stanovichs egne teoridannelser og memer i tillegg.
Et av memene han forsøker å introdusere er «mindware gap», om situasjoner der mangel på relevant kunnskap og ferdighet («mindware») medfører problemer for tenkningen og «contaminated mindware» om tilbøyeligheter og «kunnskaper» som fører på villstrå. Her er også en taksonomi om hvilke typer problemer som er relatert til hvordan tenkning går galt.
Det siste fører delvis tilbake til hovedtittelen: i praksis ligner det på å gjeninnføre «krystallisert intelligens» som et mål på rasjonalitet, men da i den andre form Stanovich bruker begrepet, som epistemisk rasjonalitet; «how well beliefs map onto the actual structure of the world» (s.16).) Det er også et av utgangspunktene for hvorfor jeg omsider fikk somlet meg til å lese boken i vårsemesteret en gang: i flere nyere artikler er det gjort undersøkelser som knytter ulike typer religiøs tro til bestemte kognitive tilbøyeligheter på personnivå. Blant annet som tidligere rapportert, undersøkelser av betydningen av bl.a. kognitiv stil for tro på alternativ behandling.
Jeg tror jeg har fått med meg en del potensielle verktøy for å se nærmere på bl.a. konspirasjonstenkning slik den opptrer i f.eks. kommentarfelt rundt omkring. I tillegg er kapittelet om «myside bias» og noen av måtene han forklarer rasjonell tenkning via prosesser han kaller «reflective mind» særdeles oppklarende og lærerike. (Det samme tror jeg forklaringen/dekonstruksjonen hans av «viljestyrke» er, men det må jeg tenke mer på.)
For de interesserte (som undertegnede) fortsetter Stanovich å utvikle tenkningen rundt flere av temaene i flere andre artikler, og ikke minst i den nokså nyutgitte boken Rationality and the Reflective Mind. Som også har vært lest i innimellom, i ledige øyeblikk, og med nokså stor interesse for konseptet om «serial associative cognition with a focal bias».
Keith E. Stanovich
What Intelligence Tests Miss. The Psychology of Rational Thought
Yale University Press 2009, 308s.