Det er kanskje rart å tenke på det nå, men for bare noen uker siden var «hjernevask» noe ganske annet enn et fjernsynsprogram. Da handlet det isteden om sånt som dette, om drømmen for noen få og marerittet for resten: Jakten etter og troen på muligheten av den totale atferdskontroll over kropp og sinn. Om et par år er det nok det igjen.

Og det er historien om tankekontroll – jakt og tro, om forsøk og politikk, om aktører og strukturer i vår nære fortid – journalisten Dominic Streatfeild tar for seg i boken Brainwash. The Secret History of Mind Control.

Jeg kjøpte den for en god stund siden fordi jeg skulle se på noen nyere representasjoner av tankekontroll-mytologien utenfor faglitteratur og den sprøere avdelingen av konspirasjonsteorier. Jeg leste den for noe kortere siden, og oppdaget at den var noe annet enn jeg hadde plukket den med for: I praksis er det en oppgradert, oppdatert gjenfortelling av en historie som er fortalt før, men trukket videre inn i nyere tid på en levende journalistisk måte.

De første delene er som en variant over f.eks. John Marks klassiske The Search for the Manchurian Candidate eller Alan Scheflin og Edward Optons the Mind Manipulators, i det boken tar for seg historikken bak, innholdet i og politikken rundt det mylder av prosjekt som for enkelhets skyld samles under paraplynavnet MK Ultra. Kort og misvisende er dette en betegnelse på CIA-finansiert virksomhet som forsket på muligheten for «hjernevask» (atferds- og tankekontroll) i alle former, ved hjelp av de fleste (u)tenkelige virkemidler, og dermed med et minimum av skrupler. Ofte forsåvidt uten at de finansierte (og ofte, men ikke alltid helt skruppelfrie) forskerne visste hvem som støttet, men det er en annen historie. Å kalle store deler av virksomheten for grovt uetisk og ofte med både ironiske og ødeleggende bivirkninger er en underdrivelse.

Historien er som sagt fortalt før, både i noenlunde nøktern variant, og i en lang rekke mer fantasifulle. Noenlunde nøkternt, fordi en del av påfunnene er så ville, en del av forsøkene så absurde og ødeleggende at bare det å gjenfortelle opplegget blir vilt nok. Og anekdotene står i kø. Dem får vi da også i Streatfeilds i hovedsak nøkterne gjenfortelling. Han er tross alt journalist, og både det absurd vittige (f.eks. sex og dop-fortellinger) og det grotesk skruppelløse (enkelte idéer og praksis rundt pasientbehandling, både for depresjoner og for rus) får bred dekning.

Igjen som man kan ha sett andre steder. Så hvorfor skal man i så fall lese denne boken? Streatfeild har f.eks. ikke tilgang til så mye mer av dokumenter enn de ovennevnte, så det er ikke så rart at man får en god del déja vu underveis. Men det blir tydelig at han faktisk har sett på dokumentene han også, og i tillegg har han gjort to primære ting: Han har utvidet med en god del stoff fra britisk etterretning og han har gjort sånt som journalister gjør, nemlig å snakke med så mange av de involverte og deres bekjente som mulig. Begge deler bidrar sterkt til å gjøre boken mer interessant, og det siste til å gjøre den mer levende.

Og så er det selvsagt det at boken på ingen måte stopper med MK Ultra eller en gang alle forgreningene inn i motkulturen via populariseringen av LSD og andre psykotropiske midler. I tillegg til en rekke fortellinger og kontekstualiseringer som trekker etterretningshistorien inn i bredere felt av psykologi, som idéer om hypnose og parapsykologi (det finnes interessante linjer over mot det verre av idiotiet Jon Ronson forteller om i Men Who Stare at Goats), får Streatfeild med seg både markedsføringspanikker om subliminal overtalelse og baklengs maskering, og idéene om hjernevask i religiøs omvendelse.

Underveis sørger altså journalisten for at vi får lov til å møte mange nokså fargerike individer. Jeg er ikke helt sikker på om forhørslederen som forbyttet jointene den forhørte skulle hatt eller «subliminal»-forskeren som kunne fortelle om spredningen av obscøne budskap gjennom skydekket er favoritten blant de morsomme anekdotene. Det er så mange å velge i.

Og det er det sannelig når det gjelder det direkte avskyelige også, f.eks. de langvarige eksperimentene med rusavhengige og forsøkene på å bryte ned negative trekk og/eller «slette» negative erfaringer ved å gi folk langvarig, knallhard elektrosjokkbehandling, sansedeprivasjon og andre ting som får Guantanamo til å se litt puslete ut. Men med både innhold og kontekster som gir en idé om at denne historien neppe er helt avsluttet.

Streatfeild er stort sett balansert, reflektert og diskuterende når han ikke bare forteller. Hvilket han også gjør godt. Underveis hadde jeg en del reservasjoner mot tolkninger som mer ble til reservasjoner mot rekkefølge han valgte å fortelle i etterhvert. For eksempel utsetter han ganske lenge å fortelle om «hjernevask»-uttrykkets far at han arbeidet for CIA, noe som gjør at tidlige passasjer om dette propagandabegrepet kan bli lest annerledes enn det er tenkt. Hvilket sikkert kan skape litt ekstra spenning for enkelte, og det er nok også hensikten med den langvarige reservasjonen mot å gi resultater før mot slutten av hvert tema.

Grepet fungerte kanskje ikke så godt for mitt vedkommende, men i praksis er det en liten filleting, i likhet med enkelte av de punktene der jeg noterte en viss usikkerhet om tolkninger han fremmer var tilstrekkelig begrunnet. Det er faktisk uansett som det skal være, og han har gjort en grundig jobb med å komme dit han er kommet.

Og resultatet er en høyst lesverdig bok jeg gladelig anbefaler.

Dominic Streatfeild
Brainwash. The Secret History of Mind Control
Hodder & Stoughton 2006, 440s.