OK. Inniblant er jeg treg. Så etter å ha stusset og lest litt, undres jeg noe på hvordan de bak studiet VG omtalte i dag, om at optimister kan unngå brystkreft, klarer å holde maska når de uttaler seg om sine «funn». Vel, egentlig lurer jeg mest på om ikke artikkelen er så dårlig at […]

OK. Inniblant er jeg treg. Så etter å ha stusset og lest litt, undres jeg noe på hvordan de bak studiet VG omtalte i dag, om at optimister kan unngå brystkreft, klarer å holde maska når de uttaler seg om sine «funn».

Vel, egentlig lurer jeg mest på om ikke artikkelen er så dårlig at den burde vært sendt i retur en gang til, men det er tross alt ikke mitt felt. Og egentlig var jeg mest interessert fordi ved første øyekast så hovedhypotesen deres – løst formulert at stress, depresjon og «livskriser» medfører økt kreftrisiko – litt ut som en vanlig kvakksalveroppskrift. (Det forduftet stort sett, men da var jeg allerede i gang.)


På tross av at de ikke har lest paperet, er VG noenlunde balanserte i hva de skriver (overse dårlig oversettelse):

En ny, kontroversiell studie hevder at kvinner som er positive langt på vei unngår faren for brystkreft.

Ifølge BBC er det israelske forskere som har publisert funnene sine i journalen BioMed Central etter å ha undersøkt flere hundre kvinner med brystkreft og sammenlignet dem med friske kvinner.

Særlig ga negative, sjelsettende opplevelser større risiko for brystkreft, ifølge forskerne.

Det er flere småfeil her, men de skriver «kontroversiell», og de refererer kritikken. Og når man ser kritikken mot studiet, begynner man allerede å undres:

– De har ikke tatt med viktige faktorer som familiehistorikk og kroppsvekt. Brystkreft er en kompleks diagnose og det er usannsynlig at det bare har én årsak, sier Sarah Cant ved Breakthrough Breast Cancer i Storbritannia.

Så jeg kikket litt på BBCs artikkel, fant hovedforfatteren, og lastet ned paperet.

BBC informerte ytterligere om forfatternes oppfatning av optimistens beskyttelse mot brystkreft:

They found that a generally positive outlook appeared to reduce the chance of breast cancer by a quarter.

Men hva slags dekning er det for å si noe sånt? Vel, hvis jeg leser paperet riktig (dette er fra «resultat»-seksjonen, ikke spinn-seksjonen (unnskyld «diskusjonsdelen»), så er det et hakk mindre imponerende:

The cases significantly higher scores of depression compared to the controls, and significantly lower scores of happiness and optimism. Both groups, but mostly the cases, were found to have higher scores of depression and anxiety compared to the Israeli standards.

OK. De brystkreftrammede var med andre ord, såvidt jeg kan skjønne, mer deprimerte enn dem som ikke hadde kreft. Bombe.

Hvordan sier det noe som helst om optimismens beskyttende kraft? Var dette virkelig det de hadde om beskyttelsen i positiv tenkning? Det ser sannelig slik ut.

Siden kontrollene også var rekruttert blant pasienter på samme type sykehus, men uten kreft, var det kanskje heller ingen overraskelse at heller ikke de var spesielt lykkelige sammenlignet med gjennomsnittsbefolkningen?

De to gruppene avvek i alder, med de rammede eldst i snitt (40 vs. 34.7), neppe heller noen bombe.

Derimot er det noe mer interessant at alder og diagnose får såvidt lite diskusjon i spin-delen. De har tenkt tanken at kanskje diagnosen brystkreft har medført økt stress og mindre livskvalitet etc. Men det gjøres det forsvinnende lite ut av.

Og dermed er det muligens ikke så mye mer å si om «positiv tenkning» i forhold til dette studiet. Det som gjenstår er muligens langt mer interessant, nemlig «traumehypotesen» de startet ut med. Her har de tydeligvis (hey – jeg lærer!) noe forskning å støtte seg til.

Jeg har notert det bak øret som muligens meget interessant, skal huske på i senere lesning. Men i motsetning til studiet over, spiller ikke hovedfaktorene de startet med noen rolle hver for seg.

Derimot ser det ut til at i dette studiet er det kombinasjonen av flere små og store livskriser som er positivt korrelert med brystkreft. Kanskje.

Men de har altså ikke korrigert for en lang rekke faktorer – som alder, vekt, familiehistorie, diett… (Sosial status «antas» å være identisk, uten undersøkelse.) Alder nevnes bare i forbifarten som noe man bør sjekke. Likevel konkluderer de med at unge kvinner som har opplevd flere livskriser er en «risikogruppe og bør behandles deretter».

Nevnte jeg at responsraten for de rammede var 25%?

Nå gjenstår det primært at noen kan forklare hvor godt en Hosmer & Lemeshow «goodness of fit»-test er egnet til det den er brukt til her…

Eller er det meg som er treg og vrang?