Mormonerkirken, Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige har lenge vært av verdens raskest voksende trossamfunn. Men det startet smått og omstridt, med beskyldninger om svindel, med episoder av voldelig konflikt og moralske kontrovers. Mye av det var knyttet til visjonene til én karismatisk person: den amerikanske profeten Joseph Smith. Her får du hans historie fra oppvekst via engelen Moronis gulltavler til «generalløytnanten» som ble lynsjet av en rasende mobb.

Av Olav Hammer (publisert 14.02.2010)


Mormonerkirken, en av verdens hurtigst voksende og økonomisk sterkeste religiøse bevegelser, ble grunnlagt av en enkel bondegutt som i unge år iførte seg kappen som Guds eneste sanne forkynner. Når en ser nærmere på profeten Joseph Smiths liv, er det som å kikke inn i religionshistoriens laboratorium. Selv fremgangsrike verdensreligioner som kristendommen begynte jo omtrent på samme måten som mormonismen – som små og ytterst kontroversielle sekter, anført av personer med en glødende overbevisning om at de skulle endre historiens gang.

Joseph Smith vokste opp i den særpregede religiøse og sosiale kultur som kjennetegnet det tidlige 1800-tallets Amerika. I motsetning til de fleste andre land fantes det ikke her religiøse menigheter eller samfunn som nøt godt av statlig støtte eller hadde en majoritet av befolkningen som medlemmer. Hundrevis av kristne kirker konkurrerte på det frie marked. Opplysningstankene var kjent av mange og ble av de fleste sett på med en blanding av fascinasjon og skrekk. Dessuten gjorde overtro og magi seg fortsatt sterkt gjeldende, især utover landsbygda.

Joseph ble født i 1805 som det fjerde av ni barn i en fattig familie. Pappa Smith hadde en gang vært en forholdsvis velstående bonde og handelsmann, men mistet alt etter at en forretningskompanjong hadde fralurt ham alle sparepengene hans. Han ble nødt til å selge gården, og familien begynte et liv i fattigdom og elendighet i det indre av delstaten New York. Da Joseph var tretten år, greide familien omsider å skrape sammen nok penger til å forpakte en ny gård i utkanten av småbyen Palmyra. Gutter i de yngre tenårene ble sett på som fullt arbeidsføre, og Joseph jr. vokste opp med hardt arbeid i et tøft miljø.

Drøm om rikdom

Skolegangen var primitiv; det eneste ungene lærte var å lese, skrive og finne frem i Bibelen. I likhet med så mange andre som hadde slitt for en luselønn, drømte Joseph og brødrene om at de skulle bli rike med ett slag. For småbrukere i attenhundretallets New England gikk drømmen ut på å finne en nedgravd skatt. Det verserte historier om gjennomsiktige, magiske steiner som en kunne bruke til å «se» ned i jorda med og finne rikdommene.

Foruten at folk levde i stor materiell armod, ble de stadig vekk hjemsøkt av sykdom. Dårlig kost, mangelfull hygiene og primitive medisinske kunnskaper krevde mange dødsoffer. Som 7-åring ble Joseph rammet av tyfus. Det førte til nye sykdommer, som krevde en operasjon. Og den ble gjennomført helt uten bedøvelse.

En leser av i dag får inntrykk av at den amerikanske landsbygda var befolket av hardføre mennesker, med evne til å overleve, mennesker som så på tilværelsen som en Guds prøvelse mens en ventet på noe bedre i det hinsidige. Lengselen etter gledene i et neste liv var sterkt tilstedeværende.

Josephs far skrev ned en drøm fra denne tiden, en drøm som han tolket religiøst. Han var på reise gjennom et ugjestmildt landskap. Det var en vanskelig og anstrengende ferd, men det fristende målet var en særdeles fruktbar hage.

Men hvordan skulle en greie å komme til dette målet? I lille Palmyra konkurrerte metodister, kvekere, baptister og to forskjellige presbyterianske kirker med hverandre. Det var ingen abstrakt og fjern teologisk spørsmålsstilling å gjøre et valg mellom disse. Hver enkelt kirke utfoldet en pågående propaganda for sin egen tolkning av kristendommen og malte med grelle farger når de beskrev hva som ville skje om en vendte seg bort fra den rette lære og et gudfryktig levesett. Forkynnelsen var bister: For den som valgte et syndefullt liv og henga seg til forbudte fornøyelser som dans og altfor høy latter, vanket straff i det hinsidige.

Unge Joseph fortalte senere at han allerede som tolvåring syntes det var dumt med så mange kirker og at det var veldig vanskelig å velge. Saken ble ikke enklere av at foreldrene sluttet seg til hver sin kirke. Joseph brukte fritiden til ivrig bibellesing, men det gjorde det ikke lettere å finne ut av hvilken av de ulike menighetene som hadde forstått teksten riktig. Etter å ha grublet noen år, kom han til at problemet bare kunne bli løst ved at han henvendte seg direkte til Gud. Det som måtte til var altså iherdig bønn.

Joseph får en visjon

En tidlig vårdag i 1820 bega Joseph seg ut i skogen for å be i ensomhet. Resultatet ble dramatisk: Joseph fikk en visjon.

Nyere forskning omkring hukommelsen vår viser at den – i motsetning til gjengs oppfatning – ikke fungerer som et arkiv der hendelser blir lagret, men snarere som en aktiv rekonstruksjon av fortiden utfra øyeblikkets perspektiv. Beretningen om Josephs første religiøse åpenbaring ble nedtegnet først tolv år etter at den hadde inntruffet. Med års mellomrom ble nye versjoner ført i pennen. Hver gang ble hendelsen tolket mer og mer som et ledd i en religiøst motivert historieskriving der det som faktisk skjedde ble tolket på nytt i lys av etableringen av mormonerkirken.

Slik åpenbaringen først ble gjengitt, dreide det seg om et søkende menneskes frelsesopplevelse. Ifølge den versjonen av historien som ble til i 1832 hadde en lysflom senket seg ned over ham, han var blitt fylt av Guds ånd og hadde kjent at Gud hadde forlatt ham hans synder. Etter hvert blir hans rolle betraktelig mer opphøyet. En versjon fra 1835 understreker snarere at han hadde møtt to lysskikkelser. Tre år senere var det føyd til enda en viktig detalj. De to skikkelsene hadde erklært at Joseph var Guds elskede sønn og sagt at menneskene burde lytte til ham. Snarere enn egen synd og tilgivelse var det nå alle de eksisterende kirkers mangler som sto i sentrum. Beretningenes skiftende detaljer gjenspeiler Josephs utvikling i årenes løp, hvordan han gikk over fra å være en grublende søker til å bli profet.

Neste visjon kom til å få enda større betydning. En natt i september 1823 våknet Joseph. Han rapporterte senere at han hadde sett hvordan soverommet gradvis var blitt lysere og at han deretter var blitt vitne til hvordan en hvit skikkelse åpenbarte seg i lysskinnet. Skikkelsen forklarte at han var en engel ved navn Moroni og at han hadde et viktig oppdrag til Joseph. Moroni beskrev stedet der den unge mannen ville finne en steinkiste med gulltavler. På disse tavlene var Guds ord nedtegnet. For å kunne lese dem, trengtes ytterligere to steiner, Urim og Thummin, og også disse befant seg i kisten. Engelen viste seg flere ganger i dagene som fulgte og gjentok sitt budskap.

Ifølge legenden var Joseph blitt varslet om at han ville bli betrodd gullplatene bare hvis han mestret de moralske prøvelser engelen ville utsette ham for. Det gikk flere år før Joseph ble funnet verdig. I september 1827 skal han ha tatt med seg platene hjem for å begynne å oversette teksten. Engelen hadde uttrykkelig forbudt ham å vise de mystiske gjenstandene til noen.

Joseph adlød Moronis bud. Natten mellom 21. og 22. september red han ut i skogen for å hente opp gullplatene og de to steinene. Ifølge hans egen beretning gjemte han dem først i en hul trestamme inntil han var sikker på at han kunne frakte dem hjem i en tett kasse så ingen kunne se dem. Den første tiden skulle han og hans nære venn Martin Harris gang på gang flytte kassen så nysgjerrige naboer ikke kunne få fatt i den.

Handlet i god tro

Det er neppe grunn til å tvile på at Joseph Smith og Martin Harris handlet i god tro. Joseph satte opp en liste over de ”reformerte egyptiske” skrifttegnene som han forklarte fantes på gullplatene. Så ble Harris sendt avsted med listen for å finne en ekspert på fortidens språk som kunne fortelle hva de mystiske tegnene betydde. Franskmannen Jean François Champollion hadde bare fem år før begynt å knekke hieroglyfenes gåte.

Harris oppsøkte Charles Anthon, en av de få amerikanske akademikerne som på denne tiden fulgte med i egyptologiens hurtige utvikling. Både Joseph Smith og Martin Harris må rimeligvis ha vært så sikre i sin sak at de trodde de ville få en oversettelse av tekstene på gullplatene ved å vende seg til den nyeste forskning. Beretningene om møtet med Anthon spriker. Harris mente senere at han hadde fått bekreftet at det dreide seg om en blanding av hieroglyftegn og andre skriftsystemer fra Midt-Østen, men at Anthon ikke ønsket å oversette en tekst som han ikke fikk seg forelagt i original.

Anthon selv sa ingenting før langt senere og påsto at han allerede fra første øyeblikk hadde avfeid skriftet som et komplett ubegripelig oppkok. Preget av en holdning som er typisk for sterkt troende menneskers måte å omgås motargumenter, mente Harris og Smith at Anthons uvilje mot å befatte seg med teksten i virkeligheten bestyrket dens ekthet. Møtet minnet nemlig de to bibelkyndige mennene om et profetisk ord i Det gamle Testamente:

”Derfor er hele åpenbaringen blitt for dere som ordene i en forseglet bok: Gir man den til en som kan lese og sier: Les dette, så svarer han: Jeg kan ikke, den er jo forseglet;

Og gir man den til en som ikke kan lese og sier: Les dette, så svarer han: Jeg kan jo ikke lese!” (Jesaja 29,11-12)

Derfor ble en annen, åndeligere form for oversettelse påbegynt. Gullplatene kunne forstås gjennom profetisk inspirasjon: Steinene Urim og Thummin ble plassert i hatten til Joseph, profeten selv stakk ansiktet ned i hodeplagget og kjente hvordan en tolkning av teksten ble åpenbart for ham. Så kunne Joseph diktere en engelsk versjon av tekstens ”reformerte egyptisk” til sekretærene sine.

Martin Harris hjalp til med å skrive ned oversettelsen, noe som skulle vise seg å være en nærmest katastrofal tabbe. Han tok med seg de første ferdige 116 sidene av boken for å vise dem til sin atskillig mer trosedruelige hustru, og hun stjal likegodt manuskriptet og erklærte triumferende at Joseph Smith, dersom han nå virkelig var en ekte profet, sikkert ville kunne fremskaffe en nøyaktig kopi.

Heldigvis slapp Joseph å få satt sine evner som profet på prøve. Gjennom en åpenbaring fikk han vite at de delene som var gått tapt ikke burde oversettes om igjen. Oversettelsen måtte rett og slett bare fortsette med resten av originalboken.

Etter tre års anstrengelser var manuskriptet klart. Joseph Smith fikk en åpenbaring der Gud oppfordret de troende til å bekoste trykkingen. Harris pantsatte gården sin og satset sparepengene sine. Mormons Bok ble utgitt i 1830 i Palmyra sammen med bekreftelser fra til sammen elleve vitner som forsikret at budskapet var ekte. Alle elleve var for øvrig dypt troende og dessuten venner og slektninger av Joseph.

Da boken var klar og vitnene hadde sett platene, forteller legenden, ga Joseph gulltavlene og de mystiske steinene tilbake til Moroni.

Mormons Bok er en alternativ og meget kompleks historie om det amerikanske kontinent. Bølger av utvandrere fra Midt-Østen skal ha kommet til Den nye Verden. De første som kom til det nye landet var jaredittene, et folk som ble fordrevet da Babels tårn falt. De seilte over Atlanteren i lukkede skip. En detalj som minner om vår egen tids new age-inspirerte fascinasjon for krystaller er at jaredittene både navigerte og lyste opp skutene sine ved hjelp av steiner ladet med Guds kraft. Deres krigerske natur førte imidlertid til så mange innbyrdes stridigheter at de døde ut.

Lamanitter og nephitter

Omkring år 600 før vår tidsregning, like før den babylonske invasjon, rømte en ny gruppe fra Jerusalem. Under guddommelig ledelse reiste familiefaren Lehi, hans kone Sariah og de seks barna hans til Det indiske Hav. Der bygde de en båt og seilte til Amerika. To av Lehis sønner, Laman og Nephi, kom ikke overens, og nybyggerne ble splittet i to grupper. Lamanittene, en krigersk stamme, var indianernes forfedre. I en bemerkelsesverdig rasistisk passasje fortelles det at lamanittene fikk mørk hudfarge for å skille dem ut som onde skapninger. Deres erkefiender, nephittene, ble Guds utvalgte folk.

Mormons bok forteller også om den oppstandne Kristus’ besøk i Amerika, der innbyggerne i og med dette besøket mottok den rette lære. To hundre år med fred mellom nephitter og lamanitter fulgte. Mormons Bok er ellers full av krig. Lamanittene stred mot de rettroende nephittene i det ene basketaket etter det andre. Det sto et avgjørende slag på åskammen der Joseph Smith senere skulle finne tavlene. Nephittene led totalt nederlag. Bare en håndfull nephitter overlevde, deriblant Mormon og hans sønn, Moroni.

Lamanittene jaget de siste overlevende nephittene som dyr, men Moroni klarte å holde seg unna i enda noen år. Han nedtegnet sitt folks skjebne på noen gulltavler og grov dem ned i påvente av at en sann profet skulle få en åpenbaring om deres eksistens.

Til sist, mener atskillige mormonere, ga Gud tre av de siste nephittene udødelighetens gave frem til den dag da Kristus vender tilbake. Disse tre personene misjonerer fortsatt den dag i dag i det skjulte for å holde den sanne tro levende. En omfattende folklore i amerikanske mormonkretser handler om rettroende menneskers møte med noen av de udødelige nephittene.

Malerier fra Middelalderen viser gjerne bibelske skikkelser i samtidige miljøer og antrekk. Hele episoder fra Bibelen flyttes over til et velkjent miljø. Mormons bok gjør noe lignende. Skildringen av Jesus i Amerika minner mye om partier i Det nye Testamente, men henlegges til en ny verden. Det avsnitt av Mormons bok som har fått navnet Tredje Nephi inneholder atskillige detaljer omkring Kristi besøk: Gud Fader selv varslet om Jesu ankomst. Så kom da den oppstandne Kristus ned fra himmelen til et tempel i den nye verden, der han preket i tre dager. Nephis folk kunne selv bevitne at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Amerikansk Bergpreken

Akkurat som i Palestina valgte Jesus ut tolv disipler og sendte dem ut for å misjonere. Og akkurat som i det gamle landet erklærte Jesus at troen på ham frelser: ”Faderen befaler alle mennesker overalt å omvende seg og tro på meg. Hver en som tror på meg og blir døpt, han skal bli frelst.” (3. Nephi 11,32-33.)

Under sitt besøk i Amerika helbredet Jesus de syke, velsignet barn og ba for folket. Jesus innstiftet nattverden blant nephittene. Det foreligger til og med en amerikansk versjon av Bergprekenen. (Jesu amerikanske bergpreken finner man i 3. Nephi 12,3-10.)

Boken minner i det hele tatt mye om Bibelen i innhold, oppbygning og ikke minst i litterær stil. Den er inndelt i bøker, akkurat som Det gamle Testamente: Almas bok, Nephis første og annen bok og så videre. Språket er også bibelsk.

Hvordan kunne en lite utdannet bondesønn som Joseph produsere en religiøs tekst? Her åpner det seg en kløft mellom den troende og den som ikke er det. For den troende mormon er Joseph Smiths åpenbaring forklaring nok. Mormons bok ble skrevet av profeter hjemmehørende i fortiden. Joseph Smith oversatte den eldgamle teksten under guddommelig ledelse. Leser en Mormons Bok ”… med et oppriktig hjerte og med tro på Kristus” (Moroni 10,4), vil en skjønne at dens budskap er ekte og sant.

Problemet er bare at det finnes dusinvis av åpenbarte skrifter med helt forskjellig innhold, men som alle gjør krav på å gjenspeile sannheten: Det dreier seg om lærer hvis oversanselige forfattere erklæres å være skjulte mestere fra Himalaya, engler, utenomjordiske intelligenser, kroppsløse ånder eller Jesus. Og det er sikkert ikke mange av disse hellige skriftene som er direkte falsknerier.

Det er en rimelig verdslig forklaring på hvordan slike skrifter oppstår. De skrives av mennesker som i en visjonær tilstand får tilgang til en kilde av kreativitet. Sammen med minner om tekster en har lest, bilder en har sett, drømmer en har hatt og samtaler man har snappet opp, kan profetens skaperkraft munne ut i en sammenhengende og ofte både komplisert og velformulert beretning.

De to årene som ifølge mormonsk historieskrivning gikk med til å oversette teksten, ble nok snarere brukt til å forfatte den. Men naturligvis kan den troende aldri gå med på en slik forklaring. Slike sekulære forklaringer blir ettertrykkelig forkastet av mormonerkirken selv.

Får man en profetisk åpenbaring som avviker sterkt fra det som læres i kirkene, er det nærliggende å organisere seg i en egen menighet. På samme måte som det ble sagt om mormonismen at den var en vandring tilbake til den tro som fantes i urkristen tid, sådde Joseph Smith frøet til en organisasjon som skulle gjenskape det hierarki som en gang hadde vært det rådende.

Alene på toppen

Gjenopprettelsen fant sted 15. mai 1829. På oppfordring av Den hellige Ånd døpte Joseph Smith og hans venn Oliver Crowdery hverandre. Deretter utnevnte de hverandre til medlemmer av det lavere, såkalte aronske prestedømme. En måned senere ble Smith innviet i det høyere, melkisedeske prestedømme. Sjette april 1830 samlet Joseph Smith seks medlemmer i det som ble den første kjerne i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Snart begynte de første konvertittene å søke seg til det nye fellesskapet. Hvem var disse første mormonerne? Forskning omkring religiøs omvendelse viser at en sjelden blir medlem av en ny religiøs bevegelse fordi en har tatt stilling til selve læren. Det vanlige er snarere at en blir med fordi venner og slektninger allerede er medlemmer. Først senere inntrer en langsom prosess der en begynner å skjønne hva det forventes at en skal tro og gjøre. Slik var det også med mormonerkirken: Til å begynne med var det familien Smiths venner som konverterte, tett fulgt av vennenes søsken, kusiner og fettere, tanter og onkler og inngiftede familiemedlemmer.

Det innebærer en risiko å stå frem som profet og leder for en ny religion. Blant annet lokker en frem konkurrenter. Hvis en selv påstår å ha mottatt budskap direkte fra høyeste hold, er det ikke mye som kan avholde andre fra å gjøre det samme. Den menigheten man er leder for risikerer snart å bli fragmentert.

Joseph Smith fikk problemer med nyomvendte mormonere som sa at også de hadde hellige steiner som de kunne skue inn i den åndelige verden med. Med hjelp fra lojale venner drev han imidlertid snart igjennom en ordning som ga ham selv status som det eneste legitime talerør for guddommelig inspirasjon. (Se Læren og forbundene, kap. 28,2-3: ”Men se, sannelig, sannelig sier jeg deg: Ingen skal utpekes til å motta befalinger og åpenbaringer i denne kirke uten min kjære tjener Joseph Smith den yngre, for han får dem, i likhet med Moses. Du skal lyde det jeg gir ham, ja, som Aron, for trofast å forklare budene og åpenbaringene med makt og myndighet for kirken.” – samt 28,6-7: ”Du skal ikke befale ham som er over deg og leder kirken, for ham har jeg gitt nøklene til hemmelighetene og de forseglede åpenbaringene til jeg utpeker en annen i hans sted.”) Likevel har utbrytergrupper gang på gang utfordret den mormonske moderkirke.

Nye religiøse bevegelser skaper for det annet ofte frykt hos mennesker i samfunnet rundt. Akkurat som med vår egen tids skrekk for ”sekter”, skapte Joseph Smiths nye menighet en bølge av mistro hos naboene. Prester preket mot dem. Vanlige mennesker trakasserte dem. Dessuten undersøkte landsbyens myndigheter i det omgivende naboskap hvilke lovlige midler man hadde til å stanse dem, og Joseph måtte flere ganger møte for domstolen anklaget for å forsøke å bedra mennesker med sine påståtte overnaturlige evner – den gang en straffbar forbrytelse i delstaten New York.

Den lange vandringen

Joseph Smith ble riktignok frifunnet, men motstanden mot mormonerne ble tydeligvis for sterk for ham. Drømmen om et åndelig Sion, et forestående tusenårsrike av lykke, blomstret i vekkelsenes USA. Også han begynte å få åpenbaringer om et lovet land som hans eget, utvalgte folk skulle ta i besittelse.

Et år etter at kirken ble grunnlagt ble den lange vandringen mot det nye Jerusalem innledet, og en gruppe mormonske predikanter ble sendt vestover. Man fikk høre om en flokk mennesker i Ohio som på eget initiativ hadde tatt til seg Mormons Bok som hellig skrift og tolket dette som et tegn. Joseph bestemte at den nye kirkens sentrum skulle flyttes til byen Kirtland i Ohio. En gruppe mennesker ble sendt enda lengre vestover, til nybyggertraktene i Missouri. Snart sendte de bud om at de hadde funnet et gigantisk, nesten ubebodd område som bare ventet på å bli tatt i besittelse. Enda en gang ble dette oppfattet som et omen: Missouri skulle bli mormonernes hellige grunn, stedet der et nytt Jerusalem skulle bygges opp.

Joseph valgte selv å flytte til Kirtland. Han var nå, bare 25 år gammel, ubestridt leder for et beryktet religiøst samfunn i sterk vekst. Mormonerne kjøpte grunn og bygde et tempel. Dessuten – noe som er mindre vanlig for religiøse samfunn – søkte man delstatsmyndighetene om å få etablere egen bank og gi ut egen valuta. Søknaden ble ikke innvilget, men sedlene var allerede trykket. Løsningen ble å åpne et slags andelsselskap, som fikk navnet Kirtland Safety Society Anti-Banking Company.

De første årene var en ekstatisk tid. Mens tempelet i Kirtland var under bygging, fikk mange mormonere visjoner, de snakket i tunger, de profeterte. Flere av dem så Jesus åpenbare seg. De konverserte med engler og andre himmelske budbærere. Når de sang hymnene sine, ble sangen akkompagnert av et himmelsk kor.

Men den religiøse ekstase gikk hånd i hånd med store verdslige problemer. Det gikk verst ut over mormonerne i Missouri. I regelrett Vill Vesten-stil forsøkte de tidligere bosetterne å fordrive nykomlingene med våpenmakt. Da nyhetene nådde Joseph Smith, begynte han å bygge opp en stadig mer militarisert organisasjon. Mormonerkirken skaffet seg en bevæpnet garde på et par hundre frivillige. Profeten ble øverstbefalende og ledet eksersisen entusiastisk.

Våren 1834 marsjerte de mot Missouri. Den lokale ordensmakt grep inn før mormonerstyrken nådde sitt mål og hindret antagelig et blodbad. Imidlertid brøt det ut kolera blant Smiths styrker, og en tredjedel av militsmennene ble syke. Profeten kapitulerte og ledet en redusert gruppe tilbake mot Ohio.

Også det mer etablerte samfunn i Kirtland falt sammen. Joseph Smith forkynte at verdens undergang ville komme hvert øyeblikk. Dommedagen kom aldri, derimot ble hele USA rammet av en dyp økonomisk krise i 1837, og Kirtlands antibank gikk konkurs. Myndighetene hadde mistanke om ulovligheter og utstedte arrestordre på Joseph Smith, som fant det fornuftigst å begi seg til Missouri i iltempo.

En stor del av Kirtlands mormonere flyttet sammen med sin leder. I det nye Sion ble de entusiastisk mottatt. Ifølge enda en av disse radikale omtolkningene av historien som kjennetegner den religiøse kreativitet, anså man at hele bankeventyret var Guds plan for å få profeten til å flytte til de trofaste i Missouri. I det nye territoriet skulle det bygges opp en teokratisk idealstat. Nyfrelste strømmet til, og snart hadde mormonerbefolkningen passert ti tusen personer. På nytt bygde man opp en milits, denne gang organisert som effektive geriljagrupper. Og enda en gang oppsto det bråk med lokalbefolkningen, som fryktet for at mormonerne helt skulle overta.

Stedets beboere bevæpnet seg, mormonerne mobiliserte sine styrker, og det oppsto en regelrett krigstilstand i de ikke spesielt lovlydige nybyggertraktene. Mormonerne kapitulerte 31. oktober 1838. Deres ledere ble grepet og kastet i fengsel. Tusenvis av mennesker ble fordrevet, mange døde av strabasene. De overlevende tok seg østover mot delstaten Illinois. Joseph Smith og noen andre mormonere med høy rang greide å flykte ved å bestikke fangevokterne og fulgte etter disiplene sine.

Man kjøpte tomtearealer i det nordlige Illinois og bygde fra grunnen av opp en by som fikk navnet Nauvoo. Enda en gang drømte man om å bygge opp et idealsamfunn. Denne gangen syntes det å gå bedre. Mormonerne fikk et par blomstrende år. En første kontingent misjonærer var allerede i 1837 blitt sendt til De britiske øyer, men nå ble misjonsvirksomheten sterkt opptrappet. Nye mormonere i England ble bedt om å flytte til Nauvoo, og det fikk antall mormonere til ytterligere å vokse. I løpet av noen år hadde Nauvoo femten tusen innbyggere og var det største tettstedet i delstaten.

Kontroversiell åpenbaring

Under årene i Kirtland og Nauvoo åpenbarte Joseph Smith en rekke konkrete doktriner. Åpenbaringene ble samlet i bøkene Læren og forbundene og Den kostbare perlen, som sammen med Mormons bok og Bibelen er rettesnorer for mormonerne. Smith utformet mange av mormonismens teologiske særegenheter. Nå oppsto blant annet den tanke at mennesket i det hinsidige kan fortsette å utvikle seg åndelig og at den Gud som de kristne tilber derfor bare er én av flere guder. Fra denne tiden stammer også detaljene i den nye menighetens rituelle liv, som forvandlet mormonismen til en kompleks mysteriekult med delvis hemmelige innvielsesritualer. Smith ble antagelig inspirert av det frimureriet han var blitt innviet i.

Men religiøs inspirasjon har også sine farer. Det forholdsvis gode naboskapet ble ettertrykkelig rokket ved da Joseph Smith fikk en ny og virkelig kontroversiell åpenbaring. En eller annen gang etter 1835 begynte Joseph å snakke om et nytt påbud fra Gud. En mann bør gifte seg med flere kvinner. Ekteskapet mellom en mann og en kvinne fra kirken er dessuten evig. Også i det hinsidige skal familien bestå og utallige barn fødes.

Hvor fikk Joseph Smith denne oppfatningen fra? Man kan tolke den som en sammensmelting av to kilder. Joseph Smith gjenoppretter de bibelske patriarkers og monarkers mangegifte. Det gamle Testamente forteller for eksempel om kong Salomo, som ifølge Første Kongebok 11,3 hadde ikke mindre enn syv hundre hustruer av edel byrd og tre hundre bihustruer. Til den bibelske arv føyer den religiøse kreativitet en lære fra Swedenborgs teologi. Også denne svenske seeren hadde i sine visjoner fått se en verden på den andre siden av døden, et åndelig rike der alle menneskelige aktiviteter får en fortsettelse, hvor menn og kvinner fortsetter å leve i himmelske ekteskap.

Den nye læren var kontroversiell, ble utbredt så diskret som mulig og kan knapt dateres presist. Først fortalte Joseph nyheten til sine nærmeste, med ett viktig unntak. Av lett forklarlige grunner lot han være å orientere sin kone, Emma, om de nye hustruenes eksistens. Andre høyt rangerte innen bevegelsen tok etter og innledet lange serier av hemmelige bryllup. I løpet av sine siste leveår skaffet Joseph Smith seg et femtitall bihustruer. Ekteskapene var omgitt av største hemmelighet, hustruene ble boende hjemme, og all kontakt med profeten ble ordnet så diskret som mulig. Den dag i dag vet ingen nøyaktig hvor mange hustruer han hadde eller når det første polygame giftermålet fant sted. Flere av bihustruene skal ha fått barn, men farskapet ble hemmeligholdt like effektivt.

Ikke før i 1842 ble mangegiftet en allment kjent del av mormonismen. En nitten år gammel jente, en av de utallige kvinnene som var blitt gjenstand for en mormonleders polygame begjær, fortalte nemlig foreldrene sine om den eksotiske praksisen. Snart var hele bygda informert, og det bidro effektivt til å sette en stopper for den fredelige sameksistensen mellom mormonerne og de øvrige innbyggerne i Nauvoo. Først et år senere proklamerte profeten uten omsvøp at mangegiftet var en guddommelig åpenbaring.

For Joseph Smith eksisterte det ingen grense mellom det åndelige og det verdslige. Det å være profet innebar også å være militær og politisk leder. De siste årene han levde pleide han å ha på seg militæruniform, han omga seg med en garde av livvakter og forlangte å bli titulert generalløytnant.

Eide alt

Hjemme i Nauvoo kontrollerte Smith økonomien med fast hånd. Alt av verdi, fra byens tomtearealer til dens dampbåtforbindelse med omverdenen, var hans personlige eiendom. Smith forklarte selv at måten han styrte byen og menigheten på i detalj ble diktert av Gud. Det er en forbausende jordnær tone i flere av åpenbaringene fra denne tiden. Gud sa blant annet at de trofaste mormonerne skulle bygge et hus i Nauvoo, der Joseph og etterkommerne hans skulle få bo i all fremtid. Gud forklarte til og med nøyaktig hvordan byggeprosjektet skulle finansieres ved at det ble dannet et aksjeselskap:

62. Se, sannelig sier jeg eder: Mine tjenere George Miller, Lyman Wight, John Snider og Peter Haws skal danne en gruppe og utpeke en i gruppen til president for deres komité som har som formål å bygge huset.

63. De skal ikke motta mindre enn en femtidollars aksje i huset, og de skal ha lov til å motta femten tusen dollar fra hvem som helst for aksjer i huset.

64. De skal imidlertid ikke kunne motta mer enn femten tusen dollar av noen for aksjer.

66. Heller ikke skal de kunne motta mindre enn femti dollar av noen for en aksje i huset.

67. De skal ikke akseptere noen som aksjeeier før vedkommende har betalt beløpet i deres hender, noe vedkommende skal gjøre når han får sin aksje. (Læren og Forbundene, kap. 124. Tallene i sitatet angir versnummeret.)

Lynsjet

Med tiden erklærte Joseph Smith at byen Nauvoo ikke lenger hørte inn under delstaten Illinois’ lover, men utgjorde et eget territorium og bare ble styrt av en borgermester – Joseph Smith selv. Profetens teokratiske ambisjoner ble stadig dristigere. I en av amerikansk politikks mer underlige episoder stilte Joseph Smith opp som uavhengig kandidat i presidentvalget i 1844. En av hans politiske programposter gikk ut på å erstatte topartisystemet med et ”teo-demokrati”, en styreform der makten skulle gå til ”Gud og folket”.

For de utenforstående bektrakterne som tok ham alvorlig, lå det en sterk trussel i valgprogrammet hans. Forsøkte mormonlederen å avskaffe flerpartisystemet og skillet mellom kirke og stat, altså to av den amerikanske konstitusjons virkelige grunnpilarer?

Joseph Smith ble allikevel ikke felt av utenforstående fiender, men av noen av sine egne trosfrender. Smith ble anklaget både for umoral og maktmisbruk av en gruppe misfornøyde mormonere, som startet en ny avis, Nauvoo Expositor, for å spre sine meninger og synspunkter. Han slo tilbake ved å stenge avisen, arrestere utgiverne og ødelegge trykkpressene.

For delstatens myndigheter ble denne hendelsen den etterlengtede mulighet til endelig å få den forhatte sektlederen dømt for regulære lovbrudd. Joseph og broren Hyrum rømte fra Nauvoo med en flokk menn i hælene, men skjønte at de neppe hadde annet valg enn å kapitulere. De red tilbake til nabostedet Carthage, der de ble puttet i fengsel i påvente av rettssak, men de fikk aldri muligheten til å forsvare seg overfor dommer og jury: 27. juni 1844 ble de to brødrene lynsjet av en opphisset folkemengde.

– – –

Joseph Smith var kontroversiell i sin levetid. Mormonkirkens medgang etter hans død har holdt liv i oppmerksomheten omkring ham. Det er formodentlig ikke noe annet 1800-tallsmenneske av enkel herkomst som vi har så mange biografiske detaljer om. Men det har vært stort sprik i tolkningen av disse detaljene. Fra de troendes side er det skapt rene helgenlegender, som har villet vise at Joseph var en ekte Guds profet. Motstandere av den nye menigheten har tegnet et bilde av ham som en maktsyk sjarlatan. Uansett om man er sympatisk eller kritisk innstilt til religiøse bevegelser, kan man konstatere at Joseph Smith hadde et åpenbart talent som religiøs leder. Hans karismatiske personlighet, hans organisatoriske evne og hans ønske om å kombinere et religiøst budskap med en jordnær, sosial praksis satte ham istand til å så frøet til en av verdens mest fremgangsrike kirker.

Bibliografisk notis

Litteraturen om Joseph Smith er omfattende. Mye av den er skrevet av troende mormonere eller av motstandere av mormonerkirken og har ofte en propagandistisk slagside. Faktapplysningene i denne artikkelen er nærmest biografisk allmenngods og kan kompletteres ved å lese noen av de mer utførlige redegjørelsene. Fawn Brodies No Man Knows My History (2. oppl., Vintage 1971) er en kritisk, men nyansert biografi over mormonernes profet. Leonard Arrington & Davis Brittons The Mormon experience: a history of the Latter-Day Saints (2. oppl., University of Illinois Press 1992) er standardverket om mormonismens historie, der Joseph Smiths liv naturlig nok får en betydelig plass. Når det gjelder familien Smiths forankring i amerikansk folketro og andre ukonvensjonelle former for religiøsitet, se spesielt D. Michael Quinns Early Mormonism and the magic world view (2. oppl., Signature Books 1997) og John L. Brooks The refiner’s fire: the making of Mormon cosmology 1644-1844 (Cambridge University Press 1984) skrevet i den hensikt å gjengi de oppfatningene som mormonere selv på begynnelsen av 1800-tallet hadde omkring den nye menigheten. Linda King Newell & Valeen Tippets Averys Mormon Enigman: Emma Hale Smith, prophet’s wife, ”Elect lady”, polygamy’s foe, 1804 – 1879 (Doubleday 1984) står for et annerledes perspektiv: mormonismens tidlige historie skildres gjennom profetens hustru.

(Olav Hammer er professor i religionshistorie ved Syddansk Universitet, Odense. Artikkelen sto opprinnelig i Skepsis-boken Fyrster i tåkeland (Humanist forlag 2001). Oversettelse: Bjørn Rasch Østby)