Det nye semesteret startet med en god nyhet: Deadline på én av artiklene jeg skulle være ferdig med i august er utsatt til neste år. Vi takker Cambridge UP for langsomt arbeid, og ber en stille bønn om at OUPs redaktør (som skulle hatt et bokmanus rundt nå) vender det svaksynte øyet til. For jeg er nesten på vei til å få ferdig en helt annen artikkel (til Brill – og ja, det er name dropping. Det er ikke hvert år mesteparten av det jeg skal skrive er til toppen av kransekaken). Men vi akademikere møter selvsagt også små problemer i hverdagen. Som prokrastinering og andre arbeidsoppgaver.
For eksempel tok jeg meg selv i å lese ting som hadde med helt andre ting å gjøre tidligere i dag, ting som med en viss berettigelse kan kalles undervisningsforberedelser (og relevant for forskningsprosjekt som midlertidig ligger litt på is). Nemlig om konspirasjonsteorier. Og da kom jeg over artikkelen «Seeing Oneself Seeing Oneself: White Nihilism in Ethnography and Theory» av Hoon Song (Ethnos, vol. 71:4, 2006) og fant følgende pregnante sitat:
What is often missing from theories of conspiracy theory is its willful absolutist nature (e.g., West & Sanders 2003). Conspiracy theorists are not essentialists despite themselves; they actively choose to be so. They are militantly disinterested in the ideas of ‘partial truths,’ of the contingency of meaning, of the Foucauldian wisdom that their version might be merely one of many ‘regimes of truth.’ Instead, stigmatization only breeds claims to even Bigger Truths. Powerlessness short-circuits with power. There is a remarkably precise disproportionalism between the purported powerlessness on the part of the conspiratorial subject and the near-omniscient power that the sinister Other unleashes against the former, as though the two are linked by an umbilical cord. Much more than a referential claim, their theory’ is an apparatus that provokes. (s.482)
Hoon Song oppsummerer mye god konspirasjonsteoriforskning på veldig få ord, samtidig som deler av den samme postmoderne tradisjon Song unektelig står i, får en bitteliten smekk på lanken.
For det første absoluttismen og essensialismen i konspirasjonstenkning. Det er en posisjon – ofte implisitt – som når det gjelder «grand conspiracy» teorier kan innramme de fleste dimensjoner av absoluttismebegrepet: moralsk, epistemologisk og politisk. Det er primært den epistemologiske dimensjonen som er Songs tema, men det moralsk og «dermed») tildels det politiske henger tett på: Konspirasjonstenkning i sitt grandiose modus er svart/hvitt, med sylskarpe moralske grenser. Ting er enten riktige eller gale (med liten verdi tilegnet «nesten riktig», eller «bedre»), gode eller onde. Som korrelat blir de politiske dimensjonene veldig fort totalitære: korrekt syn og korrekt handling er nødvendig for at ikke samfunnet skal havne i «grått» som i en svart/hvit-verden er det samme som svart.
Ikledd en postmoderne drakt, finner vi med andre ord Hofstadter-skolens liberale («liberal-konservative» i henhold til den marxistiske kritikken) preferanse for forhandling, avtaler og gråtoner i politikk som respons til kompleksiteten i virkelighetens sosiale liv.
Til motsetning, og tildels som redning for anklagene om totalitarisme, er grandiose konspirasjonsteorier ofte primært provokasjoner. De er «politisk ukorrekte» utsagn designet til å markere avstand, avsky, desinteresse etc til «det etablerte». De er ikke (alltid) designet som vilje til makt, selv om det definitivt skjer, men de brukes som ekspressive utsagn om avmakt. Hvilket ikke alltid er like empirisk presist, men ofte nok som distansering fra ansvar, og som distansering fra ønsket om ansvar.
Når det, som det i blant er, og spesielt historisk har vært, er uttrykk for en opplevd situasjon, får vi enda synligere «navlestrengs»-korrespondansen mellom Konspirasjonens makt og KTerens avmakt. Det er der vi kanskje lettest ser Frederic Jamesons betraktning om konspirasjonsteori som «poor man’s cognitive mapping»: de feiler som orienteringpunkt for handling. De er for reduktive og for banale i sin insistering på en samling av årsaker til enkeltnoder. Alle tråder skal samles hos én hånd, som en slags Deus ex machina/skyhook. Samtidig antyder de spesielt såre punkt av følt maktesløshet, betydningen av meningskonstruksjon som inkluderer årsaker, og (i bedre tilfeller) genuin tematikk der usikkerhet, maktesløshet og frykt rår. Og som iblant trengs å adresseres og endres.
Det er mye mer å si om bare dette lille utdraget, og ikke så rent lite om artikkelen utover det. Men nok prokrastinering. Det er en redaktør som muligens har forventninger til at jeg skal skrive om noe ganske annet…