Tro på og bruk av konspirasjonsteorier er ikke forbeholdt marginale krefter. Myndigheter kan også bruke dem, og de har et ekte voldsapparat. Bruken av dette voldsapparatet kan drives av frykten for subversjon – av for eksempel konspirasjonstroende.

Av Asbjørn Dyrendal

Vi så i første installasjon at forholdet mellom konspirasjonstro og voldsutøvelse ikke er direkte. Konspirasjonsteorier kan knyttes til vold, men det gjelder stort sett for et lite utvalg konspirasjonsteorier, og ikke som enkeltstående faktor. Konspirative forestillinger kan, i visse miljøer og under visse omstendigheter, være med på å utløse en radikaliserende dynamikk der vold fremstår som et av de få handlingsvalg man har.

Som vi også har sett er det ikke det normale. Den vanligste form for handling later til å være å engasjere seg i konspirasjonssnakk. Den engasjerte gjenforteller konspirasjonsteoriene, også kjent som ”opplysningsvirksomhet” eller “samfunnskritikk”. Konspirasjonsteoriene sirkulerer som folklore om undertrykkende system og truende fare, som veikart til orientering i en kaotisk verden. Effekten av veikartet ser ut til å vise seg primært som kynisme og apati heller enn aktiv handling – på ”grasrotnivå”.

Men kvinnen i gata og lokale ekstremister er ikke de eneste som kan tro på eller bruke konspirasjonsteorier – det kan også eliter og statlige myndigheter gjøre.

Hofstadters sentrisme

Konspirasjonsretorikk er mobiliseringsretorikk som skaper fiendebilder. Det er det langt fra bare marginale religiøse og politiske grupper som kan ha nytte av. Det kan regjeringer, opposisjonspartier, sosiale klasser, opprørsbevegelser, etniske grupperinger og mektige religiøse organisasjoner i høyeste grad også. Derfor har de da også en lang historie med å gjøre det, og gjerne i komplekst samvirke med hverandre.

Når bruken av konspirasjonstenkning i ”the establishment” er et underfokusert tema i forskning og formidling handler det delvis om at maktapparatets fokus på konspirativ virksomhet gjerne ikke er fullt så tett på ”idealtypen”. Deres bekymringer ligger gjerne litt nærmere ”hypotesen om sammensvergelse” i skalaen der ”forvirret konspirasjonsteori” er det andre ytterpunktet: de er gjerne noe mer tilbøyelig til å rette seg mot trusselbilder med mer allmenn appell, og med noe større grad av bevisvurderinger som kan ligne en juridisk. Litt.

Delvis handler det kanskje også om nedsiden ved Richard Hofstadters fokus i The Paranoid Style. Hofstadters essay knyttet ”den paranoide stil” skarpt og tydelig til det ekstreme og marginale, det ekle og det stupide. Det overskygget et viktig faktum allerede med en rekke av hans egne kilder: at de i høyeste grad befant seg i mainstream og med makt.

Forskningsretningen han var med på å utløse fokuserte på populisme og ekstremisme, med et og annet skråblikk opp på maktapparatet for å påvise ekstreme tendenser (og maktmisbruk som kunne utløse mistillit). Komplementært ga det fokus på konspirasjonsteoriene i ekstreme regimer, med Hitler-Tyskland som kjerneeksempel. Episoder som McCarthyismen fungerer i denne historieskrivningen som krydder, som fortellinger om avvik, hva som skjer når rasjonalitet, moderasjon og dialog bryter sammen.

Det er retorisk effektivt og har samtidig en tydelig politisk klo. Hofstadter satte søkelys på det ekstreme for å oppvurdere betydningen av dialog og kompromiss – den “sentristiske” linjen i amerikansk politikk. Retorikken synonymiserte denne sentrismen med rasjonalitet, senere med vitenskap (cf. Fenster 1999).

Samtidig ble andre måter å tenke politikk på fremhevet i form av en trussel mot rasjonalitet og dialog. Motsetningen det var eller ble naturlig å tenke med var “ekstremisme”. Når begrepet i blant ble vagt og vidt nok, kunne visse typer spisset dissens i seg selv kvalifisere. ”Ekstremisme” kunne bli (og ble) en reifisert konstruksjon der dissenterende, populistiske og ekstreme miljø ble fremhevet som en potensiell fare, som kunne fremstå som, vel, del av en konspirasjon (e.g. Berlet & Lyons 1998). Overdrevent fokus på konspirasjonstroendes annerledeshet, og konspirasjonsteoriene som “smittefare” kan medføre – og har medført (eller i det minste vært del av) – noe som i praksis blir en subversjonsteori om konspirasjonsteoretikere.

Subversjonsmyter

Konspirasjonsteorier kommer i mange former, med mange ulike typer skurker. Jeg har forsøkt å visualisere dem på akser mellom ytre og indre fiender, på en skala med mer eller mindre makt. Journalisten Jesse Walker (2014) har gjort et lignende, men mer pedagogisk grep og klassifisert konspirasjonsteoriene etter fiendebildenes plassering: ytre, indre, over og under:

 

Skjermbilde 2015-12-27 kl. 15.12.51

 

Til Walkers modell kan vi legge en annen betraktning: den konspiratoriske fienden er svært ofte ansiktsløs. Noen konspirasjonsteorier kommer med navngitte sammensvergede; andre er på leting etter tegn som kan gjøre den usynlige fienden synlig blant massene de svømmer i (jf. Barkun 2011). Det gjelder ikke minst i en rekke ulike varianter av subversjonsmyter.

Subversjonsmyter – egentlig ”anti-” eller ”kontrasubversjonsmyter” (”countersubversion myths”) – er advarselsfortellinger om hvordan ulike typer regimer (nasjonale, kulturelle, religiøse etc) bevisst undergraves av ødeleggende krefter. Truslene omhandler både kultur og verdier på den ene side og liv og helse på den andre. Subversjonsmyter er således kraftig mobiliseringsretorikk som oppfordrer til umiddelbar handling.

Forsknings- og kommentarlitteraturen florerer med eksempler på og advarsler mot denne typen fortellinger. De vanligste eksemplene er ekstremisters konspirasjonsfortellinger om en forening av fienden utenfor med fienden på innsiden, altså hvordan fremmede krefter har alliert seg med forrædere på innsiden. En klassisk variant er høyreekstrem antisemittisme – etter andre verdenskrig.

Denne spesifikke varianten er sjelden å se hos (den vestlige) eliten lenger. Men subversjonsberetninger brukes i høyeste grad fortsatt av eliter og regimer. De blir bare sjeldnere enn de mest stigmatiserte varianter kalt ”konspirasjonsteori”. De brukes fordi de er nyttige, og fordi de tross alt påkaller en viss troverdighet både fra topp og lenger ned i samfunn.

Nytten og bruken gjelder ikke minst for subversjonsmyter om ”fienden under”, med eller uten allianse med en ytre fiende. Slike er legio i vår nære forhistorie. De uttrykker gjerne tydelige og reelle spenninger, som når slaveeiere var på vakt mot slaveopprør og bedriftseiere mot ”de røde”. Begge typer ”vaktsomhet” sirkulerte som tolkninger av lokale hendelser og fortellinger om hva motstanderne hadde av onde planer.

Det var ikke alltid like galt. Både arbeidere og slaver hadde, for å si det forsiktig, sine rettmessige grunner til misnøye, og det var nok av episoder der de hadde gitt eksplosivt uttrykk for den. Mistanken om sammensvergelse nedenfra kunne slik sett være like nærliggende og rasjonell, men den slo til langt utover frekvensen på genuine opprør. Og fordi forestillingene også sirkulerte hos noen som kunne sette makt bak sine tanker om tiltak, ga det andre konsekvenser enn når konspirasjonsteoriene mest sirkulerte hos de marginale.

En serie branner i New York i 1741 ble for eksempel tolket inn i en fortelling om forestående slaveopprør. Svarte slaver utgjorde rundt 20% av befolkningen på Manhattan. Frykten for at de ville gjøre opprør hadde vedvart over tid. Det påvirket det sosiale snakket som forsøkte å gi mening til og forklare brannene: Brannene ble fortalt inn i en ramme der ”noen hadde hørt” at slaver planla å drepe alle hvite menn. Navngiving i rykteform bidro til å gjøre den usynlige fienden tilgjengelig. I noen versjoner hadde de, i god konspirasjonsteoretisk tradisjon, en litt annen plan for hvite kvinner. Noen mente slavene planla aksjoner sammen med britenes spanske fiender, en konspirasjon mellom fienden under og fienden utenfor.

Ingen av delene var totalt uhørt. Branner var det utvilsomt. Det er mer tvilsomt om det faktisk forelå noen sammensvergelse. Men i brannenes og mistankens hete var ikke den tvilen så påtagelig. Navn ble nevnt, noen måtte stå til rette for branner og subversjon, og siden folkelige fortellinger løp sammen med elitens, ble det satt makt bak forestillingene. Minst 34 mennesker måtte bøte med livet som straff (Walker 2014: 83-87).

Konspirasjonsteorier om slaveri gikk ellers i flere format. Kampen mot amerikansk slaveri var dominert av religiøs idealisme. Kampen ytret seg også i form av nasjonalistiske fiendebilder der ”slavemakter” var blitt et indre aristokrati likt det frie amerikanere hadde reist seg mot, et aristokrati som la jernbånd rundt politisk makt og angrep alminnelige borgeres frihet. De som så slavemaktens tentakler slynge seg rundt også frie borgere sto sterkt i det nystartede republikanske partiet som fikk Lincoln valgt.

På motsatt side fantes konspirasjonsteorier om abolisjonistene, som gjorde dem til mektige krefter som både kjempet mot slaveriet og for ødeleggelsen av alt som var godt for sørstatene. Deres overdrevne teorier tilsa at allerede valget av Lincoln betød seier for sammensvergelsen og en umiddelbar, total avskaffelse av slaveriet. Disse teoriene var sterkt medvirkende til at de trakk seg fra unionen. Borgerkrigen og dens slakterier var slik også et resultat av to konkurrerende konspirasjonsteorier hos eliter med motsatte interesser (cf. Pfau 2008; Butter 2014).

Resultatet var at slavestatenes konspirasjonsteori ble ”gjort sann”: slavene ble fri. Til temaet tilsier moderne anslag at 6- 800, 000 soldater og sivile mistet livet.[1]

”Subversifisering”[2] av opposisjon

Frykten for fienden under er gjerne koblet til fienden utenfor og/eller forræderen innenfor. For å utgjøre en troverdig trussel, må de avmektige forlenes med tilstrekkelig makt til å gjøre skade. Når elitenes forestilling om egen legitimitet og undersåttenes underlegenhet når tilstrekkelig høyt, kan de sistnevnte og deres skadepotensial høyst knyttes til simpel kriminalitet og plasseres hos ”råtne epler”. For å sette i gang virkelig trøbbel trengs i slike scenarier oppviglere utenfra.

Opprør trenger utvilsomt sine entreprenører. Det er også sant at fremmede makter og ekstreme krefter fisker i opprørt vann, og at de kan forsøke å mudre til det som ikke allerede er i bevegelse. Vissheten om at dette forekommer er imidlertid som andre innsikter om sammensvergelse: de er ikke bevis mot konkrete skikkelser i en konkret sak. Slike bevis må skaffes og vurderes på vanlig vis.

Men mistanken kan forgifte. Makthavere har i varierende blandingsforhold av mistanke, kynisme, politisk strategi og ideologi sett farlige sammensvergelser i og bak opposisjon. De har foretatt tiltak deretter, tiltak som blant annet har gjort ulike ”avvikere” til folkefiender. Tiltakene fra amerikansk hold alene har, argumenterer flere av mine kolleger, vært med på å skape moderne konspirasjonskultur; de har mudret til og skapt så mye røre at den naturlige, folkelige mistanken til makthavere har slått over fra kynisme til gjennomsyrende fortellinger om ”fienden over” (e.g. Melley 2012; Olmsted 2009).

Det å gjøre politiske, religiøse eller andre avvikere (ekstreme eller ei) til folkefiender er selvsagt et nokså omfattende fenomen. Vi finner det mange steder i historien og geografien. Fristelsen til å se utgrupper som alliert med mulige fiender innenfor eller utenfor gjør den strategiske bruken alene omfattende. Men det er også ulike måter å resonnere om sosiale konflikter og motstandere på som leder hurtig over i konspirasjonsteorier som fordrer handling. Og makthavere er gjerne forpliktet til handling når noe fremstår som en reell trussel.

Bak tiltak som FBIs COINTELPRO-program (ca.1956-71, mer om det senere) – kontraetterretning, provokasjonsvirksomhet, infiltrering etc benyttet mot antatt subversive, men ofte lovlige, politiske aktører – lå to typer konspirativ modelltenkning om politisk opposisjon, skriver Berlet og Lyons (1998): ”Slippery Slope” og ”the Onion Ring”’. Den overordnete bekymringen gjaldt i tråd med resonnementet over primært det som ble oppfattet som venstrepolitisk opposisjon, fordi bare denne kunne knyttes til sovjetisk infiltrasjon og påvirkning. Fienden under var lite å bry seg om uten fienden utenfor (hvilket skulle endre seg).

Begge modellene kombinerer strategier for å gjøre den usynlige fienden synlig med tiltak for å holde fienden i sjakk. Den første modellen gjør første steg særdeles enkelt for seg selv, i det den presenterer all (venstrepolitisk) opposisjon som et resultat av ytre påvirkning fra fienden utenfor. Når metaforen om det (såpe)glatte skråplanet styrer tenkningen, blir alle avvik fra den rette linje et tegn på subversiv påvirkning, og enhver som er involvert i gal type opposisjon er allerede på vei mot et farlig ytterpunkt.

Synliggjøringen er et litt større og mer reelt problem når ”løkens lag” er styrende metafor. Riktignok ses opposisjonelle grupperinger som infiltrert og gjerne styrt av subversive kadere utenfra, men de ytre lagene av vanlige medlemmer vil være uvitende om hva som virkelig foregår på innsiden. Det er derfor nødvendig med omfattende tiltak, ikke bare for å finne ”kadrene” som har gravd seg inn i kjernen, men for å sjekke hvert enkelt lag, se hvor langt ut råttenskapen har bredt seg og hvem som er sårbare for ytterligere rekruttering.

Begge modeller forsvarer betydelige inngrep med den legitimering at det tross alt er for å sikre samfunnet – og beskytte vanlige mennesker mot ”ekstremisme” og ”radikalisering”. Grensedragning kan bli vanskelig når trusselen blir fremstilt som grenseløs og ethvert tiltak kan begrunnes med allmennhetens sikkerhet.

Vold, overvåkning og undertrykkelse

Det bør kanskje bemerkes at makthavere har både rett og plikt til å benytte makt når omstendighetene tilsier det. De har tilgang på midler til maktbruk og kan kle det hele i legitimitetens språk. Ofte kan de fleste utenforstående synes det er legitimt nok også.

De fleste. Det er mer sjelden vi mener at vi selv fortjener å overvåkes, kontrolleres og straffes for synspunkt og virksomhet for å forandre samfunnet. Heller ikke, tror jeg, når vi innser at det vi foreslår utvilsomt vil ha skadelige konsekvenser for enkelte andre. (Som regel innbiller vi oss nok at ”sluttsummen” er positiv.)

Også makthaveres tiltak for å begrense skade kan medføre skade på andre, særlig når forestillingene om en akutt, konspirativ trussel (nedenfra, innenfra, utenfra) foreligger. Både naiv, kynisk og ”realistisk” bruk av konspirative modeller om subversive krefter har ført til vold og undertrykkelse. Siden myndigheter har kraftigere virkemidler og mer vidtrekkende makt enn marginale ekstremister har tiltakene større omfang og kraft. Inkludert, som vi har sett, nokså høye dødstall.

De mest brukte eksemplene er de reifiserte størrelsene ”Stalins Sovjet” og ”Hitlers Tyskland” med sine millioner av ofre. Vi lar dem ligge i denne sammenheng for å konsentrere oss om det mer hverdagslige og mer hjemlige.

For ikke å være helt ensidige i utvalg kan vi starte i det post-sovjetiske øst, i Kirgisistan. I 2010 var det, nok en gang, en runde med voldelige konflikter mellom etniske grupper i regionen. Det relativt nye politiske regimet benyttet anledningen. De la skylden på en kompleks sammensvergelse mellom de nylig styrtede politiske lederne, usbekiske separatister (blant kirgisisk-usbekiske ledere), og internasjonale islamister (Radnitz 2015).

Grepet med å involvere ”islamisme” sikret en viss internasjonal legitimering, siden det appellerte til en overgripende fortelling om kamp mot ”terrorisme”. Fortellingen ble brukt internt til blant annet å bygge politiske allianser med deler av den øvrige eliten hvis lojalitet til det nye regimet hadde vært usikker. Den ble også brukt til å til å beslaglegge verdier hos fordrevne fiender, og ikke minst legitimere overvåkning og forfølgelse av usbekere (ibid.).

Konspirasjonstenkning gjennomsyret samfunn bak jernteppet, og akkurat det har ikke endret seg i den post-sovjetiske perioden (cf. Ortmann & Heathershaw 2012). Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe stabilt nivå av tro. Det svinger, og fra tid til annen utløses ekstra årvåkenhet både nedenfra, ovenfra og utenfra.[3]

I Vesten har man av historiske årsaker ofte fokusert på ”kommunister” og studier av konspirasjonspanikk på episoder med ”Red Scares”. Der kombineres ofte jakten på fiender under med teorier om fienden utenfor.

”De røde kommer”

De første år av det 20.århundre var Norge en nyslått nasjon, medrevet av en bølge nasjonalisme koblet til en aldri så liten mistanke til fiender både utenfor og under. Det kan være en del av bakgrunnen for at svenske syndikalister i hopetall ble utvist fra landet under 1.verdenskrig. Frykten for svenske anarkister i den nye nasjonens ledelse er et understudert fenomen. Det samme er ikke helt tilfelle for amerikanske ”red scares” fra samme periode (etter Oplinger 1990).[4]

USA gjennomlevde mange små episoder med ”red scares” allerede på 1800-tallet, men den virkelige panikken inntraff i etterkant av 1.verdenskrig. Soldater ble dimittert til arbeidsløshet, lønningene var lave, arbeidsforhold dårlige, og arbeidskonflikter bredte om seg selv der meget konservative fagbevegelser rådde grunnen. Revolusjonskrigen raste fortsatt i Russland, USA deltok med en liten styrke, arbeidskonflikter ble tolket delvis i lys av dette, og nasjonalistiske, i blant bevæpnede grupper deltok sammen med private kontraktører i å bryte opp streiker. Svarte og kvinner ble fordrevet fra arbeidsmarkedet, raseopptøyer fulgte (og ble slått brutalt ned – bare antall lynchinger av svarte doblet seg mellom 1917 og 1920), og konflikter ble også drevet av at svarte ble brukt som streikebrytere. En lang rekke, større streiker ble organisert og slo feil etter at store ressurser ble satt inn mot dem.

Det var med andre ord mer enn nok av interne interessekonflikter og reelle, sosio-økonomiske problem i omløp. I denne interessekampen frontet media, myndigheter og næringsliv imidlertid først og fremst en allianse mellom ytre og indre fiender – utenlandske anarkister (og kommunister) og radikale, amerikanske kollaboratører – som forklaring.

Forklaringen ble lettet av to bombekomplott som etter alt å dømme ble utført av Galleanske anarkister. I den første aksjonen, april 1919, ble (det vi vet) til sammen 36 bomber sendt ut med posten. Bare én eksploderte – hos en senator, med to skadde – mens 16 av dem aldri ble videresendt på grunn av for lite frankering. Neste runde var bedre gjennomført. Den 2.juni eksploderte tidsinnstilte bomber omtrent samtidig i åtte amerikanske byer. Et av målene var justisministeren, Mitchell Palmer. Andre bombemål i første eller andre runde var fremstående politikere, jurister, bankierer (John Rockefeller var én adressat) og andre aktører som ble sett som representanter for maktapparat og/eller hadde støttet repressive lover som rammet radikale og ledet til omfattende utvisning av utlendinger.

Bombene ødela eiendom, men oppnådde ikke hensikten: de eneste drepte var en vaktmann og en av dem som plantet bombene. Men sett i den slags lys var det gode grunner for myndighetene til å se litt nærmere på en del radikale miljø. Det kunne kanskje vært begrenset noe, for i praksis var det knapt måte på hva som kunne bli grunnlag for myndighetenes ”interesse”. Justisdepartementet opprettet et etterforskningsbyrå, og som leder for dets ”General Intelligence Division” oppnevnte man en ung mann som så mange andre hadde bakgrunn fra krigstidens arbeid med fiendtlige utlendinger: J. Edgar Hoover.

Avdelingen forleste seg på radikale tidsskrift ”only to emerge with a construction of reality as delusional as that of the Communist Left” (Oplinger 1990:133). I en blanding av orkestrert kampanje og reell frykt, lekket avdelingen ”informasjon” om revolusjonens røster og spesifikke trusler til presse, til næringslivsledere, og til lokalpoliti. Denne informasjonen ble brukt sammen med øvrig propaganda til å stemple selv de konservative fagbevegelsene som kommunistiske organ. Streiker ble presentert som resultat av onde komplott og forvarsel om bolsjevikisk tyranni, med dertil hørende motaksjoner fra offentlig og privat hold.

Konspirasjonsteoriene ble også brukt i begrunnelsen for lokale og føderale raid mot ”kommunister”. Både løkmodellen og skråplansmodellen var i bruk, den første oftest. Infiltrasjon, provokatørvirksomhet og annet hadde gitt informasjon til å finne både radikale krefter og mer eller mindre assosierte, utenlandske (gjerne russiske) arbeidere. I farten fikk man også med seg folk som en gang hadde vært i kontakt med radikale miljø, besøkende til fengslede, familie, og en og annen man på grunnlag av etternavn gjettet på at hadde vært på et møte. Sånn for sikkerhets skyld.

Flere tusen ble arrestert. Langt de færreste hadde gjort noe kriminelt; mange var ikke en gang virkelig radikale. Få av arrestasjonene og fengslingene holdt seg til lovens bokstav. Det ble benyttet tredjegradsforhør over en middels lav sko. Mange ble sittende lenge i ”varetekt” under særdeles kummerlige forhold.

Det var kanskje et antiklimaks da kun 249 russiske anarkister, pasifister og sosialister ble deportert. Panikken brant ut. Det som hadde vært et sosialt sjokk, ”fredsutbruddet”, hadde satt seg og tilstanden ble normalisert. Men justisminister Palmer følte seg på ingen måte ferdig, og advarte mot revolusjonsforsøk den 1. mai 1920. Da ingen ting skjedde, døde det lille som var igjen av panikken. Den kritiske offentligheten våknet opp igjen, ulovlighetene Palmers aksjoner sto bak ble avslørt, og han forsvant fra scenen. Det gjorde ikke J. Edgar Hoover.

Kontrasubversiv etterretning og intervensjon

Hoover steg i gradene, fra assistent til stadig mektigere sjef. Hans fokus på undergravende krefter på innsiden av samfunnet ble ikke mindre med årene. Man kan si et ”naturlig nok”, omstendighetene tatt i betraktning. Respekten for et levende demokrati med bred offentlighet bedret seg muligens marginalt, men modeller, midler og maktbruk fortsatte i lignende spor. Det er synlig i mange deler av den virksomheten som gikk under navnet COINTELPRO.

Da operasjonen startet i 1956, var den rettet mot kommunistpartiet. Selve partiet var ikke rare greiene. Det hadde det aldri vært. Men som mulig støttepunkt for sovjetisk etterretning og undergravende virksomhet kunne de muligens ha betydning. Og med et utvidet perspektiv på hva som gjaldt som ”kommunister” fant man en rekke glødende aktivister som var aktive i andre formål også. Med ”løkens skall” som modell kunne man se det som infiltrasjon, hvilket betød et behov for å skaffe seg oversikt over disse aktivitetene og gruppene også. De facto ble selv noenlunde moderate og ikke-voldelige grupper (som Martin Luther King jrs) definert som subversive. Det kunne bety at man arbeidet aktivt for å bryte ned aktivister og bryte opp grupper, med de midler som var for hånden og uten videre skrupler.

Fokuset var fra starten av på venstresiden og kommunisme, men det tok ikke veldig lang tid før man pekte på andre grupperinger med kommunistpartiet som modell. Overvåkning og provokasjonsvirksomhet overfor svarte og hvite (angivelige) separatistgrupperinger kunne bli begrunnet med at de var ”essentially subversive … inimical to the constitution as are the viewpoints of the Communist Party”.[5] Svarte ekstremister kunne være venstreradikale. Men hvis man først hadde fokus på undergravende og potensielt voldelige grupper med ”raseseparatisme” på programmet, vel, så var det jo to parter. Internt ble denne formen for ”mission creep” også legitimert med at om man først overvåket den ene, var det svært gode grunner til å overvåke den andre også. Selv de som ulikt amerikanske kommunister ikke ble sett som ”controlled by a foreign power”.[6]

Virksomheten var rettet mot grupperinger som ble oppfattet som subversive og tenkt som potensielle voldstrusler. Enkelte aksjoner og aksjonsforslag kan mest virke bisarre. Selv om de ikke helt kan konkurrere med ”MKULTRAs” verste, et tåpenes teater og anekdotegalleri av en annen verden, har COINTELPRO sitt å by på. De er også godt dokumentert takket være en overordnet instruks til undergruppene, en instruks som understreket at ”No counterintelligence action may be initiated by the field without specific Bureau authorization”.[7]

En type strategi når målsetningen var å forstyrre gruppers funksjon kunne i og for seg vært hentet fra situasjonister eller motkulturelle diskordianeres ”mindfuck”, i det at den forsøkte å skape kaos i tanke- og reaksjonsmønstrene til ledere og andre i målgruppene. Et noe ”uskyldig” forslag tok utgangspunkt i tilbøyeligheten til å lage seg mystiske gruppesymboler, og tenkte seg muligheten av å sende trusselslignende, absurde brev til utvalgte ledere på den halvesoteriske venstresiden:

As examples of such messages, the agent enclosed two sketches: a beetle, with the caption ”Beware! The Siberian Beetle!”; and a toad, with the caption ”Beware! The Asiatic Toad!” The recipient, he explained would be left to make his own interpretation as to the significance of the symbol and the message and as to the identity of the messenger. (Walker 2014:159)

Brev som faktisk ble sendt kunne være av en mer direkte art. Falske anklager, ondsinnet sladder, og trusler om å avsløre skjulte eskapader er bare overflaten. Noe av denne virksomheten var designet for å bryte opp potensielle allianser mellom grupper, og resulterte minst én gang i morderisk fiendtlighet: FBI lyktes i å bruke negative løpeblad og tegninger til å skape så stor konflikt mellom Black Panther Party og den konkurrerende grupperingen United Slaves at det resulterte i drap på to BPP-aktivister (e.g. Cohen 2003: 187).

Volden kunne også være mer direkte. Målsetningen om å ødelegge organisasjonene under overvåkning begrenset seg ikke til å ødelegge enkeltpersoners omdømme, men inkluderte provokasjon til voldshandlinger og spredning av desinformasjon som igjen legitimerte voldelig reaksjon med døden til følge (e.g. Greenberg 2013: 40). Målsetningen og lovløsheten i strategi medførte også at myndighetene bidro til opptrapping av konfliktnivået. Michael Cohen (2003: 188) antyder at det medvirket til at antall relaterte dødsoffer bare i konflikten med American Indian Movement nådde ”flere dusin”.

Jakten på ”den brune fare” har ikke vært uten ofre den heller, i blant der man leter minst.

Den brune fare

Den opprinnelige amerikanske ”brown scare” var, som den andre bølgen med kommunistpanikk, en respons på en ytre fiende. Nazi-Tysklands fremvekst gjorde at innenlandsk ytre høyre fremsto som en potensiell, indre alliert med en ytre makt. Siden det er snakk om et ”scare”, forsvinner også evnen eller viljen til å se viktige forskjeller.  Blant annet forsvant, skriver Walker, viljen til å skjelne mellom ”geuninely violent plotters, radical, but peaceful activists, and members of the mainstream” (2014:76).[8] Som tidligere og senere fryktfenomen, medførte ”the brown scare” en innskrenkning i ytrings- og forsamlingsfrihet (ibid.).

Den økte årvåkenheten var naturlig på 30- og 40-tallet, og COINTELPROs fokus på det etter hvert minimale ekstremhøyre kan forsvares både ut fra gruppenes voldstilbøyelighet og deres målsetninger. Igjen er det snakk om en avveining av trusselbilde, mål og midler: det ekstreme høyre kombinerer typisk (og i særdeles mange av disse tilfellene) et sterkt konspirativt og apokalyptisk verdensbilde. Mange er voldsforherligende, men som vi var innom i første del, regner de gjerne fienden over for å ha så mye makt – og innsikt gjennom infiltrasjon – at det anses for å være nær nytteløst å utføre motstandshandlinger. Det har også vært noe av målsetningen med tiltak som COINTELPRO. Rykteflommene om hvem som er og ikke er agenter for fienden over har til tider preget sosialt snakk (e.g. Gardell 2003).

Fiendens handlinger og idéer om dem former motstrategiene. Det gjelder også for den helt reelle fienden over, som beviselig konspirerer mot ekstremhøyre som mottiltak mot ekstremhøyres subversive intensjoner. Myndighetene har en legitim småskalateori om konspirasjon som leder til deres valg av mottiltak. De kan igjen medføre foring av mer grandios konspirasjonstenkning, forsterke apokalyptiske scenarier, og vold som ”løsning” fra motsatt hold: når ingenting annet anses å nytte, ligger volden nærmere.

For eksempel når myndighetene griper til overdreven vold og lyver om det

Ruby Ridge, Idaho

Den enkle versjonen av Ruby Ridge-affæren (1992) handler om en skyteepisode med dødelig utfall da en skattenektende høyreekstremist skulle hankes inn for en rettssak han var uteblitt fra. Rettssaken var reell nok: Randy Weaver skulle vært for retten for å ha solgt ulovlige våpen (to avsagede hagler). En ting var at Weaver hadde fått oppgitt feil dato; en helt annen var bakgrunnen for det angivelige våpensalget.

Forespørselen om våpensalg kom fra en informant for Bureau of Alcohol, Tobacco, and Firearms, og formålet var å bruke salget for å rekruttere Weaver som informant. Weaver hadde deltatt litt på møter hos Aryan Nations sammen med en venn, og selv om COINTELPRO for lengst var forsvunnet, var denne delen av ekstremhøyre selvsagt infiltrert med formål om å få både best mulig informasjon og gjøre mest mulig skade på gruppen når mulig. Da forsøket på rekruttering mislyktes ettertrykkelig, ble anmeldelsen sendt. At forholdet var et resultat av provokasjon fremgikk ikke. Derimot ble det fremmet besynderlige og slett begrunnede teser om at Weaver ikke bare var litt for tett på Aryan Nations, men at han kunne være del av en bande som sto bak diverse væpnede ran.

Weaver hadde en forhistorie (og har en etterhistorie) som regjeringsfiendtlig, apokalyptisk konspirasjonsteoretiker. Da retten etter en serie feilgrep sendte US Marshals for å pågripe ham for uteblivelse allerede før rettsdatoen Weaver hadde fått tilsendt, nektet han å rikke seg. Familien sørget i stedet for å bevæpne seg og innta godt forberedte posisjoner.

En lengre kvasi-beleiring med forsøk på forhandlinger førte ingensteds hen. Den ble opphevet i flere måneder, før et bevæpnet seksmannsteam ble sendt ut for å overvåke situasjonen på nytt. Steinkasting på bostedet fikk familiens hunder til å reagere, Weavers sønn Sam (14) og Kevin Harris, en venn av familien, tok én av hundene ut i håp om at det var vilt i nærheten. Etter kort tid støtte de i stedet på patruljen. Begge parter åpnet ild, uvisst i hvilken rekkefølge. Muligens ble hunden skutt først. Sam ble drept av et skudd i ryggen da han forsøkte å flykte. Betjent Bill Degan ble skutt og drept av Harris. (Han ble senere stilt for retten og frikjent for handlingen, som ble ansett som begått i selvforsvar.)

Deretter fulgte en ny beleiring. To menneskeliv var allerede gått tapt. FBI hadde overtatt, og om anmeldelsen inneholdt ville teorier, overdrev FBI trusselbildet enda mer. Resultatet var en tilnærmet ”shoot on sight-policy”. Da Randy Weaver senere gikk ut i et uthus for å se til sønnens levninger, ble han såret av et skudd i ryggen. Weaver og datteren klarte å rømme inn igjen i huset, da et påfølgende skudd drepte Weavers kone (og familiens religiøse overhode), Vicki. Harris ble truffet i brystet. De overlevende overga seg få dager senere, etter korte forhandlinger ved hjelp av utenforstående.

Ingen del av Ruby Ridge-aksjonen har unnsluppet krass, politisk, politifaglig eller rettslig kritikk.[9] Som én av FBIs høyere ledere skrev i et notat allerede under selve aksjonen:

Something to Consider

  1. Charge against Weaver is Bull S .
  2. No one saw Weaver do any shooting.
  3. Vicki has no charges against her.
  4. Weaver’s defense. He ran down the hill to see what dog was

barking at. Some guys in camys shot his dog.

Started shooting at him. Killed his son. Harris did the shooting.

He is in pretty strong legal position. (Specter et.al., n.d.:55)

Innsikten og viljen til å reflektere og lære var definitivt til stede. Men i den neste episoden gikk atskillig flere liv tapt, like unødvendig.

Branch Davidians og dommedag i Waco

Syvendedagsadventistene i Branch Davidians får ofte den tvilsomme ære å bli nevnt blant såkalte ”selvmordssekter”, etter aksjonene der i alt 85 mennesker mistet livet. Det er riktignok i retning ”selvmordssekt” den offisielle versjonen går, men fagmiljøene har betvilt dette siden dag én (cf. Wright 1995) og det er det meget gode grunner til (e.g. Wright 2011). Fra det regjeringsskeptiske ytre høyre har masseselvmord aldri vært en interessant hypotese; her har aksjonen alltid vært et symbol på sentral maktmisbruk og et tegn på den onde sammensvergelsens planer om å stramme grepet.

Vi skal la mesteparten av historikken til Branch Davidians ligge, men det er et vesentlig poeng at de ventet dommedag. Som alle dommedagsbevegelser jeg kjenner til, holdt de seg derfor også med konspirasjonsteorier. I disse spilte etter hvert den amerikanske sentralregjeringen en ikke ubetydelig rolle: David Koresh hadde flyttet senter for bevegelsens deltagelse i det siste slag til deres eget hjemsted på Mt. Carmel, gården der de fleste bodde. Hovedfienden i dommedagsslaget skulle være væpnede, amerikanske styrker. Og siden vi er i Texas, og det ikke er noen pasifistgruppering, skulle de slåss tilbake med våpen de hadde sørget for å skaffe i tilstrekkelig mengde.

Hvilket inngikk i én av myndighetenes noe mindre omfattende konspirasjonsteorier om menigheten: at de hadde anskaffet store mengder våpen som ikke var lovlige (sannsynligvis delvis sant), og at de muligens drev med salg av illegale våpen (neppe sant). I tillegg hadde avhoppere fra bevegelsen lenge drevet lobbyvirksomhet mot gruppen. De solgte inn flere begrunnelser for at myndighetenes inngripen: Koresh forgrep seg mot unge jenter (uklart om noe brøt mot delstatens lover), og de planla kollektive selvmord á la Jonestown (ingen reell dokumentasjon for dette).

Men gruppen planla helt korrekt for et dommedagsslag mot regjeringen. Riktignok var scenariet at myndighetene ville angripe, og at de måtte forsvare seg.

Myndighetene viste seg villige, og igjen var det Bureau of Alcohol, Tobacco, and Firearms som startet ballet. Lokalt politi hadde anbefalt at de foretok sine undersøkelser i samarbeid med Koresh og menigheten. ATF foretrakk overvåkning og etter hvert et snikangrep.

De var ikke snikete nok: agenten på innsiden ble avslørt i forkant, og nattraidet som skulle komme overraskende møtte godt forberedt, bevæpnet motstand. Det er uklart hvem som skjøt først – muligens var det første skuddet en av agentenes våpen som gikk av ved et uhell – men fire ATF-agenter og fem Davidians-medlemmer ble drept. Seksten agenter og flere i menigheten ble skadd, inkludert Koresh.

Angrepet skjedde den 28.februar 1993. Deretter kom, som i Ruby Ridge, en lengre beleiring. Her hadde FBI overtatt, og de hadde muligheten til å trappe ned inntrykket av at dette levde opp til bevegelsens forventninger om dommedag.

Det var det begrenset interesse for. Tiltakene spriket i flere retninger, men mannen bak aksjonen i Ruby Ridge fikk avgjørende betydning også i denne saken, og den 19.april gikk FBI til angrep. De kjørte inn med pansrede kjøretøy og pumpet en lang serie granater med CS-gass inn i bygget. Igjen er detaljene omstridt, med velbegrunnede beskyldninger om løgn og tilsløring rettet mot myndighetene (se Wright 2011), men resultatet var uansett at bygningene tok fyr, vind og gass førte til hurtig spredning og overtenning. I et flammehav som virkeliggjorde mange av detaljene i dommedagsvisjonene til Koresh mistet ytterligere 76 mennesker livet.

Motivasjon til hevn

Hendelser har mer enn én enkeltstående årsak. De ovenstående var sammensatte nok i seg selv, og de forårsaket ikke Oklahoma-bomben som tok livet av 168 mennesker og skadet 680 andre i 1995. Men de bidro til motivasjonen hos Timothy McVeigh og hans sentrale medskyldige, Terry Nichols.

De (og andre, mer marginalt involverte) møttes i US Army. Begge var kjent for rasistiske holdninger før og under tjenestetiden og begge hadde allerede vist sterkt regjeringsfiendtlige og konspirasjonsteoretiske idéer i forkant av hendelsene. Nichols ga uttrykk for Sovereign Citizen-idelogi i den grad at han forsøkte å følge oppskriften og frasi seg statsborgerskapet. McVeigh deltok i Kuwait-krigen, og om han hadde tilpasningsproblem før, ble de ikke mindre etterpå. Han mislyktes med å finne passende arbeid, fikk økonomiske problemer, og reiste rundt på et av samlingspunktene for regjeringsfiendtlige og ekstreme – våpenmesser. Blant annen aktivitet solgte han ekstremistlitteratur, ikke minst den konpsiratoriske og ultravoldelige nazi-romanen The Turner Diaries som han hadde vært fan av lenge.

McVeigh var imidlertid ikke noen blind tilhenger av alt han hørte. Han ville gjerne sjekke noen av teoriene, som dem om Area 51 eller om FN. Samtidig som han var kritisk til og gransket de mest ekstreme konspirasjonsteoriene i militsmiljøene, ble han, i følge en lang rekke vitner (og egne utsagn) ytterligere radikalisert og konkret i sine hevnplaner av Ruby Ridge og Waco. Myndighetenes tilbøyelighet til å beskytte sine egne i etterkant hjalp heller ikke.

Nichols bidro innledningsvis med opplæring i bombelaging, men det virker utvilsomt at McVeigh var hovedmannen bak bomben. Taktikken og maktmidlene som ble benyttet av myndighetene i Waco og ellers var under særdeles sterk kritikk i de miljøene han ellers befant seg, men McVeigh tok skrittet lenger enn til snakk – også i håp om å inspirere likesinnede til handling i en situasjon der han ikke anså det som mulig å påvirke på annet vis.

Avslutning
Oklahoma-bomben var neppe heller en direkte årsak til at myndighetene endret taktikk i ”neste episode” – Justus Freemen-standoff (se del 1). Evalueringene av alt som hadde gått galt i Waco og Ruby Ridge bør likevel ha gitt noen hint om at det kunne være greit å finne andre utveier enn eskalering av tvangsmakt. Kanskje spesielt sammen med oversikten over negativ respons i miljøer som dem Nichols og McVeigh hang i utkanten av ga det klare insentiv til besinnelse hos både politikere og dem som hadde et mer tilbaketrukket ansvar for operasjoner.

Episodene vi kort har vært innom her viser at ulike organer kan fanges opp i konspirasjonssnakk og ryktepanikk selv når statsmakten er sterk. Jo lenger unna en situasjon, desto større er på den ene side avhengigheten av aktører som kan ha sine egne grunner til å presentere tilstander som verre enn de er (og sine egne budsjettbehov som større). Konspirasjonsteorier kan være strategisk interessegruppepolitikk, eller de kan brukes som det. Valgte embetspersoner kan på lignende vis som svake myndigheter føle det ikke bare strategisk, men nødvendig å handle i tråd med det de oppfatter som en folkelig vilje.

Selv om de mest radikale konspirasjonsteoriene ser ut til å trives best i radikale religiøse og politiske miljø, er det sjelden der de har sterkest effekt så lenge makten befinner seg på andre hender. Når konspirasjonsteoriene går på tvers og mellom eliter, og de ikke avleder oppmerksomheten mot marginale syndebukker, kan de forsterke konflikter på toppen. Ved å fordreie situasjonsbeskrivelse og gjøre fiendebildene radikale, hindrer de dialog og kan føre til begrensede idéer om valgmuligheter. Når motpolene holder seg med væpnede styrker, som i eksempelet med den amerikanske borgerkrigen, kan likene bli mange.

Litteratur

Barkun, Michael. 2011. Chasing Phantoms. University of North Carolina Press.

Berlet, Chip & Matthew Lyons. 1998. Repression and Ideology. Police Misconduct and Civil Rights Law Report 5:13-14.

Berlet, Chip & Matthew Lyons. 2000. Right-Wing Populism in America. Guilford Press.

Cohen, Michael. 2003. COINTELPRO. i Peter Knight (red.) Conspiracy Theories in American History, vol.1. ABC-Clio.

Fenster, Mark. 1999. Conspiracy Theories. Secrecy and Power in American Culture. University of Minnesota Press.

Gardell, Mattias. 2003. Gods of the Blood. Duke University Press.

Greenberg, Ivan. 2010. The Dangers of Dissent. Lexington.

Melley, Timothy. 2012. The Covert Sphere. Cornell University Press.

Olmsted, Kathy. 2009. Real Enemies. Conspiracy Theories and American Democracy, World War I to 9/11. Oxford University Press.

Oplinger, Jon. 1990. The Politics of Demonology. Susquhanna University Press.

Ortmann, Stefanie & John Heathershaw. 2012. Conspiracy Theories in the Post‐Soviet Space. The Russian Review, 71:4.

Radnitz, Scott. 2015. A Conspiracy Consensus: Violence Narratives and Political Order in Kyrgyzstan. Paper ved ”Conspiracy Theory Conference”, University of Miami.

Specter, Arlen (m/fl.). n.d. Ruby Ridge: Report of the Committee on Terrorism, Technology and Government on the Senate Committee on the Judiciary.  DIANE Publishing.

Walker, Jesse. 2014. United States of Paranoia. Harper.

Wessinger, Catherine. 2000. How the Millennium Comes Violently. Seven Bridges.

Wright, Stuart A. (red). 1995. Armageddon in Waco. Chicago University Press.

Wright, Stuart A. 2011. Revisiting the Branch Davidian Mass Suicide Debate. i James R. Lewis (red.) Violence and New Religious Movements. Oxford University Press.

Noter

[1] Man bør muligens anføre at konspirasjonsteorier spilte en ikke ubetydelig rolle også i motivasjonen for den amerikanske frigjøringskrigen (cf. Butter 2014), slik de gjorde i interne oppgjør blant den nye politiske eliten etter selvstendigheten.

[2] Uttrykket kommer fra Frank Donners The Age of Surveillance. Det gjør mange av poengene under også, her via Berlet og Lyons (1998).

[3] Slike svingninger er nokså normale og er en av grunnene til at man skal være skeptisk til enkle, lineære fortellinger om hvordan noe – dommedagstro, konspirasjonsteorier, overtro, religion – bare vokser eller bare skrumper.

[4] USA gjennomlevde, som de fleste vet, flere runder med kommunistfrykt. De blir ofte brukt som parallell til Stalins utrenskninger. Det fungerer sånn måtelig om dynamikk. På konsekvensplanet blir det tøvete: Stalins utrenskninger i 1937-38 alene tok livet av, forteller offisielle kilder, 681, 692 mennesker. Anslag på reelt antall døde varierer derfra helt opp til 1,2 millioner mennesker. Frykten for kommunistisk sammensvergelse i USA var ubalansert, overdreven og medførte repressiv lovgivning, tvilsom overvåkning, tvilsomme rettssaker, deportasjoner, yrkesmessig utestengelse og politisk forfølgelse. Det var de mest vesentlige resultatene.

[5] Investigation of Ku Klux Klan and Other Hate Groups. Memorandum fra Tolson til J.H. Gale, 3.juli 1964.  https://archive.org/stream/COINTELPRO-WHITE-FBI/157-HQ-9-Section01#page/n11/mode/2up

[6] ibid.

[7] Her fra brev av 2.september 1964, FBIs direktør til SAC Atlanta: Counterintelligence Program, Internal Security, Disruption of Hate Groups, s.4. Understrekning i original utelatt.

[8] Walker (ibid.) gjør også oppmerksom på at det som åpnet veien for senere panikktiltak mot antatte kommunister – FBIs maktekspansjon og deler av lovverket – først ble rettet like bredt mot ”fascister”.

[9] Se f.eks. Department of Justice Report: Internal Investigation Of Shootings At Ruby Ridge, Idaho During Arrest Of Randy Weaver, tilgjengelig fra http://law2.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/weaver/dojruby1.html