Troen på at hendelser av betydning styres av sammensvergelser gir orden til erfaringenes kaos, gir syndebukker og fremtidsperspektiv. Konspirasjonsteoretikerens irrasjonalisme ligger like mye i hans hyperrasjonalisme som i et vedvarende magisk virkelighetsbilde.

av Asbjørn Dyrendal


Konspirasjonsteori. Ordet fremkaller bilder av skjulte krefter som styrer verden. Frimurere, jøder, Illuminati – den skjulte orden bak tilsynelatende kaos. Troen på at hendelser av betydning styres av sammensvergelser gir orden til erfaringenes kaos, gir syndebukker og fremtidsperspektiv. Konspirasjonsteoretikerens irrasjonalisme ligger vel så mye i hans hyperrasjonalisme som i et vedvarende «magisk» virkelighetsbilde.

Troen på at sammensvergelser spiller en vesentlig rolle i samfunneter av gammel dato. Iblant er det en begrunnet frykt, men visse former for konspirasjonsteorier beveger seg konsekvent over i det paranoide. Det kan være viktig å se forbi den lettvinte avfeiing av konspirasjonstenkningsom utelukkende paranoid nonsens, og se på rasjonaliteten bak, på røttene i sosiale erfaringer og normale feilslutninger (Marcus 1999). Det er allikevel strukturen i de omfattende teorier vi skal beskjeftige oss mest med; konspirasjonstenkning som virkelighetsoppfatning, «grand conspiracy» eller «den paranoide stil» (Hofstadter 1965).

Sammensvergelser finnes. I virkelighetens verden er de feilbarlige, ufullstendige, med aktører som ofte har motstridende mål, som har dårlig kontroll over effekt, som ikke klarer å opprettholde nødvendig taushet, som av og til handler galt til feil tid. Men i konspirasjonstenkningen er slike mindre sammensvergelser uinteressante, og de erfaringer man selv har som intensjonal aktør bringer lite over til forståelsen av andre aktører: I konspirasjonstenkningen er «sammensvergerne» overmennesker: effektive, grundige, solidariske, nært ufeilbarlige.

Og de er rettet mot noe mer enn individet. Mange har notert en likhet mellom den paranoide og konspirasjonsteoretikeren. Historikeren Richard Hofstadter uttrykker forskjellen mellom dem slik: Selvom både den paranoide og konspirasjonsteoretikeren har tendenser til å være overopphetede,overmistenksomme, overaggressive, grandiose og apokalyptiske i sine uttrykk, så er den kliniske paranoides fiendtligsinnede og konspiratiske verden sentrert mot ham selv. Den som fremmer konspirasjonens paranoide stil ser ondskapen som rettet mot en nasjon, en kultur, eller en levemåte som omfatter ikke bare ham selv, men millioner av andre (Hofstadter 1965:4). Dette gjør konspirasjonsteoretikeren mer tilsynelatende tilbaketrukket, mindre personlig motivert, og gir ofte en mer tilsynelatende rasjonell stil. Følelsen av at politiske holdninger er uselviske og viktige for fedrelandet, religionen eller endog menneskeheten virker til å oppflamme konspirasjonsteoretikeres følelse av rettmessig moralsk harme, og bidrar sterkt til å forme den måte man rekrutterer og forholder seg til trosfeller på.

Apokalyptikk og dualisme

Hva er så kjennetegnene på konspirasjonsteoretisk tenkning? Det er ikke alltid like åpenbart, men som idealtypisk konstruksjon kan vi anta en del momenter etter Richard Hofstadters (1965) modell. «Grand conspiracy» opererer med et dualistisk verdensbilde der godt kjemper mot ondt, der sanne verdier er i fare fra onde krefter. På den gale siden av skillet står konspiratørene; en bevisst ond sammensvergelse av sterke krefter som virker i samfunnet. De er overnaturlig effektive, har en enorm kapasitet, og de opererer fortrinnsvis i det skjulte.

Sammen med ondskapens hær av supermennesker fungerer de bevisste eller ubevisste kollaboratører. De første har et begrenset kjennskap til hva som «virkelig foregår», men følger med på lasset fordi deter minste motstands vei, eller vei til egen vinning. De siste er bare funksjonelt med på å smøre ondskapens maskineri. Som bevisstløse tannhjul i maskineriet kan disse gjøres til gjenstand for forsøk på oppvåkning. For strengt tatt tilhører også disse potensielt den andre side, ofrenes side, dem sammensvergelsens ondskap går utover.

Ofrene, som i kraft av sin uskyld, uvitenhet og verdier er høyverdige, understreker motstandernes ondskap. De understreker også det forfulgte mindretalls heroisme. Jo mer uskyldige og høyverdige ofre, mer truende fare fra det onde, desto mer skinnende fremstår de reddende krefter (cf. Holstein & Miller 1990). Heltene i konspirasjonsberetninger er de som har skaffet den hemmelige kunnskap om sammensvergernes Plan, og som holder fast ved de sanne verdier.

Sammensvergelsen har en Plan. I «grand conspiracy» er planen å kullkaste alle kjente verdier, og oppnå et antimoralsk verdensherredømme:

Hemmelige og systematiske metoder har blitt tatt i bruk med flid og dyktighet av onde og kunnskapsrike menn i fremmede land for å underminere kristenhetens fundamenter, for å kaste ned dens altere og på slikt vis å frarøve verden dens positive innvirkning på samfunnet. (Hofstadter 1965:9)

Dette sa salig Jededeiah Morse i en preken i 1798 og henspeilte på den da forlengst henfarne Illuminatiorden. Ordenen var lite suksessrik, men beretningene om den hadde en ganske annerledes suksess.

I samme gate skrev predikanten Abiel Abbot samme år at

I disse tider utfoldes og avsløres en plan som er den mest omfangsrike, motbydelige og diabolske som menneskelig kunnskap og ondskapsfullhet noensinne har skapt. Dens mål er den totale tillintetgjørelse av all religion og sosial orden. Om planen gjennomføres vil jorden bli redusert til et hull av råttenskap, en skueplass for vold og mord og et miserenes helvete. (Hofstadter 1965:14)

Om begge referer til den samme påståtte sammensvergelse, er det allikevel en generell «anatomi» Hofstadter demonstrerer med disse to sitatene:En hemmelig plan skal rive vekk grunnlaget for moralen i samfunnet,den skal fremme ondskapens mål, planen er antimoralsk og antisosial.Den gjennomføres med flid og dyktighet og systematiske metoder av onde mennesker, som er plassert slik i samfunnet at de har betydning.(Og de er gjerne alliert med en utenforliggende ondskap; en fremmedmakt, en vill natur, onde ånder.)

Planen og Konspirasjonen er uhyre effektive: I de mest omfattendepolitiske og religiøse konspirasjonsteorier er verden gjennomsyretog styrt av en kabal som arbeider med en uhyggelig effektivitet,samtidig som deres makt kun er synlig for dem som ser med det retteblikk. Kunnskapen er skjult, esoterisk, men tilgjengelig for enhversom vil lære å se med de rette øyne. Den som ser «rett» vil se atverden er styrt av konspirasjonen. Som Hofstadter sier: for konspirasjonsparanoiaen er historien en sammensvergelse, iscenesatt av demoniske krefter med nær transcendent kraft.

De undergravende krefter

En type eller underkategori av konspirasjonsteorier er «subversjonsmyter»,fortellinger om farlige, undergravende bevegelser. Sosiologen David Bromley viser fire gjennomgående moment i slike beretninger:

  1. De undergravende avvikere plasseres i den sosiale ordens marginer med makt til å infiltrere det konvensjonelle samfunn. Historisk påstås de å tilhøre «en slags konføderasjon med en lang, uavhengig historie»(1994:51). Dette skaper en form for kontinuitet slik at vår tids utbrudd av de undergravende krefter blir et nytt kapittel i denne historie – slik vi har sett det i kommunist-frykten, satanist-panikken,og utallige nasjonalistiske subversjonsmyter om utlendinger og kollaboratører.
  2. Anti-undergravelsesberetninger skiller skarpt mellom subversive og konvensjonelle organisasjoner. Konvensjonelle organisasjoner engasjerer seg i konstruktive handlinger mens de subversive er rettet mot en kaldblodig utførelse av destruktive handlinger. De undergravendekrefter foretar handlinger som snur den sosiale og moralske orden på hodet, men de organiserer slike handlinger innenfor grupper som kan være strukturert som konvensjonelle organisasjoner. Enda verre:»Subversive organisasjoner eksproprierer konvensjonelle sosiale formerfor å underminere og ødelegge de samme former» (ibid.:68). På sittverste betyr dette at undergravende krefter har infiltrert konvensjonelle institusjoner som skulle ha virket for det gode; politi, rettsvesen,forsvar, skole.
  3. Undergravende krefter er spesielle fordi de har tilgang til en kraft som overvelder de uskyldiges mentale forsvar. Denne kraften påstås å være uimotståelig, slik at alle menneskerer mulige «ofre», og at en hvilken som helst kontakt kan fange en inn. Kraften virker ubønnhørlig slik at jo mer kontakt man har, desto mindre er man i stand til å stå imot. Den er til sist irreversibel,slik at en som er fanget inn er ute av stand til selv å rive seg løs (ibid.:55f.). Sterkest ser vi dette i ulike varianter av den populære hjernevaskmytologien, der man påstår at folk programmeres til viljesløse roboter ved hjelp av sofistikerte teknikker. I andre subversjonsvarianter er det ganske enkelt et informasjonsmonopol som sies å fylle slik funksjon: Når all informasjon kommer fra Èn kilde (jødene, kapitalistene, bolsjevikene, internasjonalistene,de liberale) fanges befolkningen uvegerlig opp i de tanker som fremmes av media.
  4. De subversive krefter plasseres inn i en tidsrammesom peker fremover; de virker spesielt effektivt i vår tid. «Undergraverne» påstås å underminere sosiale institusjoner ved sin infiltrasjon.Deres effekt påstås å være økende på grunn av den uimotståelige,irreversible kraft de projiserer inn i samfunnet (ibid.:62). Konspirasjonsteorieneer slik sterkt beslektet med apokalyptikk og er et populært moment i (v)endetidsfantasier (cf. O’Leary 1994).

«Planen» kan kjennetegnes som apokalyptisk og total – den har tilhensikt å endre (rettere sagt ødelegge) alt. De som står bak og styrer Planen er bevisst sin egen ondskap, de er frie og effektive aktører som handler av egen, ond vilje.

Motstanderne: De som har kunnskap

Sammensvergelsens motstandere er – som helter skal være – tilhengere av det gode, av sanne, virkelige verdier. Som regel benyttes et naivt forhold til verdispørsmål. I konspirasjonsteorier er det så godt som alltid bare ett sett mulige verdier, som det antas full konsensus om. Når noen velger bevisst å bekjempe dem, er det følgelig fordi de er grådige, antisosiale og onde.

Som en konsekvens av sanne vs. demoniske verdier er tilslutning dikotom:Man er enten for eller imot sammensvergelsen. Kampen står mellom totalt godt eller totalt ondt. Derfor er de metoder man kan bekjempe «konspirasjonen» med ikke den vanlige politiske prosedyre; intet annet enn et totalt rensende korstog er tilstrekkelig for å rive ut ondskapen. Talsmannen for den paranoide verdensanskuelse ser sammensvergelsens skjebne i apokalyptiske termer – hans anliggende er verdeners fødsel og død, totale politiske ordener, menneskers totale verdisystem. Han bemanner alltid sivilisasjonens barrikader. Han lever alltid ved vendepunktet: Det er nå eller aldri man kan organisere motstand mot sammensvergelsen. (Hofstadter 1965:30)

Mot den onde sammensvergelse, med sin skjulte, uhyggelige plan for menneskeheten står en liten, sårbar elite. I konspirasjonstenkningens drama er det også en helterolle for den lille mann. De som står imot konspirasjonen er i all hovedsak alminnelige dødelige. Det som skiller dem fra andre er at de har brutt gjennom illusjonens slør og sett verden for hva den er. De har ekstra kunnskap, eller rettere sagt innsikt. Slik kunnskap og innsikt tenkes som tilgjengelig for enhver,selv om det ofte kreves spesielle forutsetninger for å komme i kontakt med den. I konspirasjonstenkningen er heltene feilbarlige. I motsetning til konspiratørene, som er frie aktører, er vi andre fanger i historiens spill. Bare rett innsikt setter en tilstrekkelig fri til at man er i stand til å kjempe i mot.

Samler informasjon

For å demonstrere hva som er den rette kunnskap, Sannheten om Hvordan Ting Virkelig Er, samler konspirasjonsteoretikeren (på sitt beste) enorme mengder informasjon. Ingen bit av informasjon behøver være for perifer eller for liten. I det store puslespillet trenges hvert minste lille fragment. I det minste hvert fragment som kan bidra til å gi akkurat det bilde man ønsker å skape. Hos enkelte ufologer finner man f.eks. en enorm vilje til å samle informasjon om ethvert lysglimt, enhver lyd og ethvert underlig spor som er rapportert (cf. Tunstad et.al. 1995:7f.). Likeledes er tilstedeværen eller fravær av offentlige dokument, vitnesbyrd, uttalelser, høyttenkning eller rykter om offisielle representanters private tanker av potensiell interesse.

figur1.jpg

Figur 1: Ansiktet observert av Viking 1.

Ikke minst har interessen for bilder vært stor blant menigmann. Deriblantdet såkalte «Marsansiktet» (1), se figur 1 – et bilde som mange mente beviste at intelligente vesenerhadde vært i aktivitet på Mars. Blant de mer konspirasjonsorienterte har det lenge vært vedtatt som sannhet at noe foregår der oppe -f.eks. at amerikanere og «aliens» har felles baser på Mars. Andre grep først til sammensvergelsestenkning da nyere fotografier med meget høyere oppløsning demonstrerte engang for alle (andre) at «Marsansiktet» ikke var noe artifakt, og med bedre bilder ikke lenger engang noe ansikt, se figur 2. Slikt kunne man selvfølgelig ikke ha. NASA ble prompte beskyldt for å manipulere bildene, og man ropte (paradoksalt nok) på flere bilder! (Hva skal man med flere bilder, dersom man tror de alle blir sensurert og manipulert?)

figur2b.jpg

Figur 2: Ansiktet observert av Mars Global Surveyor Orbital Camera.

Informasjon ble istedet tolket som desinformasjon og hemmelighold. Dette er helt etter konspirasjonstenkningens mønster: Et stikkord for konspirasjonstenkning er at ting er ikke som de fremtrer, snarere tvertimot: Min fiendes fiende er i virkeligheten hans venn, mine venner er (kanskje) i hemmelighet hans allierte – og dermed mine fiender! Det åpenbare er et skalkeskjul, det som er synlig en dekning for det som er skjult. De fattige er rike, de maktesløse mektige, de mektige maktesløse (cf. Pipes 1998:45). Slik kunne jødene fremstilles som bolsjeviker og bankiere, som fattige kriminelle og rike utsugere,som maktesløse og den mektigste sammensvergelse.

Og slik blir bedre informasjon (som i nyere bilder med høyere oppløsning og mer presisjon) til bevisst desinformasjon fordi den første informasjonvar den man har hegnet rundt og skapt mening ut av.

Intens rasjonalisme

Konspirasjonstenkning består på sitt mest konsekvente i en kombinasjon av intens (men selektiv) skepsis, kunnskapssøken og en enorm tiltro til at alt lar seg forklare. I konspirasjonsteorier, sier Dieter Groh, «står vi overfor en spesifikk form for irrasjonalitet som er assosiert med en sta, høyst rasjonell, og meget operativ logikk» (1987:4).

Tilgjengelig informasjon blir ikke betraktet som tilfeldig, eller med arbitrære forbindelser. Tvertimot blir den betraktet med intenst rasjonalistisk blikk; alt henger sammen. Konspirasjonsteorier er ikke bare sammenhengende og forståelige, de er langt mer sammenhengende, konsistente og «økonomiske» enn det verden er. De viser intens tiltro til at ting lar seg forklare og sammenfatte i et(t) mønster, men mangler blant annet mellomliggende betraktninger om hvilken annen relevant og vesentlig informasjon som ikke er med. Det ble for eksempel skrevet nitidig om Illuminati, om hvem som hadde vært i kontakt med illuminister, med illuministiske tanker, og hvilke slike som fantes hvor til hvilke tider i forbindelse med de europeiske revolusjonstider.Tanken var at Illuminati sto bakom revolusjonene, at revolusjonene fulgte et planlagt og styrt forløp. Men man viser ikke hvordan det som er skrevet om disse illuminister kan ha relevans for f.eks. den franske revolusjon, og hvorfor en slik tolkning er å foretrekke fremfor de mer faghistorisk aksepterte tolkninger.

Man samler altså mengder av informasjon, hvorav mye virker løsrevet. «Then a miracle happens». Konspirasjonsteoretikeren setter alt i sammenheng, forsøker (uten å skjele til logiske, taktiske eller logistiskevansker) å få alt til å henge sammen. Man skaper «nettverk» og hierarkier.Ofte fremstilles sammensvergelser som en spindelvev. Data, personer,hendelser, grupper fungerer som isolerte noder, og sammenstillingen av alt og ingenting trekker linjer mellom dem; Èn forbindelse, Èn likhet kan være like god som en annen.

Det er selvfølgelig selve teorien om sammensvergelse som bærer sammenhengen.Det som skulle bevises forutsettes, for slik og bare slik, fremhever konspirasjonsteoretikeren, kan vi forstå sammenhengen. Andre vil si: Bare slik blir det sammenheng. Man påviser ikke. Et postulat om sammenheng ved hjelp av sammensvergelsen ligger over de spredte bruddstykker med informasjon. Den usynlige, allvitende, allmektige konspirasjon ligger over og løfter det løsrevne opp til et samlendehele.

Teknikken er velkjent for alle elskere av banal spenningslitteratur: De tilsynelatende urelaterte detaljer, bipersoner og intriger løftes plutselig opp på et høyere nivå, der leseren får innsikt i helheten hvor Alt Henger Sammen, og hvor illusjonenes slør blir løftet fra leserens og heltens ansikt. Siden ingenting (eller i det minste svært lite) er som det synes kan stadig nye momenter og aktører introduseres til intrigen, noe TV-serien X-files har utnyttet til fulle og vel så det. Hvis ikke menneskelige kontaktsystemer er godt nok for konspirasjonsteorien din, kan du alltids introdusere demoner med kapasitet for umiddelbar kommunikasjon (f.eks. Schnoebelen 1989). Eller hvis logistikken svikter,hva med noen utenomjordiske som behersker teleportasjon?

Et annet moment ved det intense fokus på sammenhenger og betydning er at årsaker ofte blir søkt i det som – i det minste i størrelsesorden- ligner effekten. Store hendelser bør ha store årsaker, i konspirasjonstenkningen som så ofte forøvrig i feiltenkning (cf. Gilovich 1991). I et verdensbilde der tilfeldigheter er fraværende og mening sentralt virker det ofte som ren naivitet dersom noen f.eks. skulle foreslå at mord på presidenter og statsministere skyldes noe mindre enn skjulte politiske krefter. Den enslige drapsmann må vike for nasjonale eller internasjonale sammensvergelser. Lee Harvey Oswald var kjent som kommunist, avhopper til Sovjet, som pro-Castro aktivist, med militær trening og en forhistorie som inkluderte vold. Men siden intet er som det ser ut, blir Oswald hurtig sett som nasjonalist, patriot, med høyreorienterte sympatier,som etterretningsagent, og som enten uskyldig syndebukk eller deltager i en langt større sammensvergelse for å drepe presidenten (cf. Posner 1993). Og beretningen om drapet på JFK kan så føyes inn i enda større konspirasjonsteorier om hvem som styrer hva i landet. (2)

Kjeder av konspirasjoner

Konspirasjonsteorier er enkle å kjede sammen. Dette er for det første et resultat av konspirasjonstenkningens fokus på historie: Historiske hendelser er viktige felt for konspirasjonsteorier. Hva er så mernaturlig enn at man knytter sammen viktige, forskjellige historiske hendelser og ser etter tråder også mellom disse? Som Richard Hofstadter noterte er selve historien innen den paranoide stil en konspirasjon, historien er sammensvergelsens historie fra fortid til nåtid. For det andre er enkelte av aktørene alltid utskiftbare. Om man bytter litt i titlene, kan det anti-semittiske makkverket Sions vises protokoller like gjerne henvise til frimureriske eller «New Age» konspirasjoner dersom tilhørerkretsen er mer tilbøyelig til å finne slike sammensvergelser sannsynlig (cf. Cohn 1996 [1967]; Rian 1992).

Ikke bare kjedes konspirasjonsteorier sammen, men grunnlaget det gjøres på, åpner for forbindelser i de underligste retninger. I konspirasjonsteoretiske kretser, deres bøker og tidsskrifter kan man finne de merkeligste kombinasjoner av påstander innen sfærer som kosthold og alternativbehandling, historikk, ufologi, religion og samtidspolitikk på mange felt. Hvorfor? Konspirasjonstenkning tilhører i vår kulturkretsofte det Michael Barkun (1998) kaller for «stigmatisert kunnskap», påstander som er forvist til en engere krets av entusiaster uten alt for mye trening i å skille godt fra dårlig. Konspirasjonstenkning dreier seg hos oss oftest om påstander som er avvist av rådende visdom på feltet. Men i konspirasjonstenkningens logikk blir forholdet omvendt:Disse «toneangivende kretser» – som selvfølgelig tilhører sammensvergelsen – vet at de påstander våre helter fremmer er sanne, men man er perverse nok i sin ondskap til å holde kunnskapen tilbake! Et kjennetegn på at man er på rett vei i sin søken etter sannheten kan følgelig være nettopp at man søker der «toneangivende kretser» sier det intet er å finne. Dersom vitenskapen perverst nekter å avsløre «det den vet» om de utenomjordiske, så kan andre avviste felt kanskje nettopp gi samme sanne kunnskap: om kraftlinjers skadelige stråling, om alternative behandlingsformers fortreffelighet, astrologiens effekt, jødenes og FNs sammensvergelse. Interessen for stigmatiserte, «alternative»teorier blir en felles møteplass for mange aktører, og konspirasjonstenkning blir en løsning på hvorfor den kunnskap de mener å ha skaffet ikke får aksept.

Lukkede beviskjeder

Som vi allerede har lagt merke til utvikler konspirasjonsteoretikeren hurtig mekanismer som immuniserer teorien fra konfrontasjon med negative,kontrære data. All informasjon som kan brukes til å styrke teorien,brukes, mens annen informasjon avvises, eller brukes til å støtte teorien nettopp fordi informasjonen strider imot den. Et vanlig bruktargument mot konspirasjonsteorier er at de innvendinger som kommer,innarbeides som bevis på at teorien er sann. Hver innvending man kommer med benyttes som bevis på hvor mektige og dyktige konspiratørene er. I den amerikanske satanistpanikken – og i svenske avleggere -ble det flere ganger utpekt områder hvor satanister skulle ha gravlagt noen av sine mange ofre. Når intet ble funnet, ble ikke de ivrigste satanistjegerne mindre troende av den grunn: Tvertimot. Det faktum at man intet fant beviste at sammensvergelsen gikk enda dypere enn man hadde trodd. For ettersom man intet fant, måtte jo noen ha tipset,eller noen hadde med vilje sørget for at det ble gravd på feil plass,eller? (cf. Hicks 1991) Intet bevis ble således ikke bare snudd til bevis, men til bevis for enda mer enn hva som hittil hadde blitt påstått!

Disse bevisene er av en spesiell karakter i det de forutsetter teorien etter formularet «begging the question»: Hvis ikke en konspirasjon er skyld i at vi ikke finner likene etter satanistiske ofringer, hvorfor finner vi dem ikke? Alle ressurser settes inn på å hegne om en forhåndskonklusjon.

Annerledes forholder det seg selvfølgelig ikke dersom man en sjelden gang skulle komme over informasjon som (tilsynelatende) støtter teorien.Konspirasjonstenkning understøttes av vår menneskelige tendens til å legge merke til nettopp det som støtter våre idéer. Hvis noe skjer som tilsynelatende kan støtte vår favoritthypotese, teller vi det oftest med, mens negativ informasjon overses: Homøopater og astrologers patetiske insistering på å sitere de ytterst få og tynne resultater som tilsynelatende støtter deres teorier, fremfor alle studier som intet har å tilføye deres retorikk, er bare ett av mange uttrykk for denne allmennmenneskelige tendens.

I konspirasjonstenkning og -retorikk er slike feilkilder i tenkningen tatt til sitt ytterste og kombinert med forsvarsteknikker mot negativ informasjon. Ettersom man en gang i 1947 snakket fra offisielt hold om at en «flying disk» var styrtet utenfor Roswell, så kan alle de senere spesifikasjoner om hva det virkelig dreide seg om ikke gjøre noe fra eller til. Fortalerne for at «flying disk» måtte tolkes som romskip, senere romskip med utenomjordiske, ser bare at alle forsøk på offentlig informasjon var del av et hemmelighold for å skjule nettopp dette faktum. Ettersom man også ble supplert med en rekke halvsannheter fordi «ufo-crashet» faktisk dreide seg om hemmelige prosjekt av militær betydning, kan også den seneste informasjon avvises som ledd i en «fra skanse-til-skanse-desinformasjonskampanje» (cf.Saler et.al. 1997).

Pseudovitenskap og bevis

En viktig strategi i avvisning av alternative tolkninger og fremme av egne er selvsagt konstruksjon av bevis og argumentasjon. I eldre konspirasjonstenkning spilte mer og mindre magiske konsepter en rolle;ulykker kunne skyldes heksers onde magi, jødenes ondskap ble bevistved deres tortur av nattverdsbrødet som endog på mirakuløst vis kunneskrike eller blø (Hsia 1988). I nyere tid er dogmeriktige mirakler av noe mindre betydning. I bunnen av populære vestlige konspirasjonsteorier kan man oftere finne pseudovitenskap eller «junk science» som legitimering.I forskjellige kretser har man for eksempel benyttet «hypnose» til å fremskaffe «skjulte minner» om ufokidnappinger, satanistiske overgrep,etterretningsvesenets onde planer osv. Poenget er selvfølgelig at teorien sannsynliggjøres ved referanse til noe som har autoritet,og som med «stigmatisert kunnskap» forøvrig har konspirasjonstenkningenet paradoksalt forhold til vitenskap: I utgangspunktet er det (ofte) et institusjonalisert onde som kjemper mot den gode sannhet. Ettersomvitenskap har høy generell prestisje omfavnes imidlertid enkeltfunn;gode krefter kan av og til vinne frem innenfra og publisere sanne resultater som man så trykker til sitt bryst.

Det viktige er ikke om bevisene holder mål, om metodene for undersøkelse er gode. Innen konspirasjonstenkningen er sannheten i teoriene holdt for selvsagt, åpenbare. Det som er viktig er den potensielle overbevisningskraft som kan ligge i et argument, den dypere betydning og sammenheng som kan leses utav det nylig etablerte «faktum».

I slike sammenhenger kan man ha god bruk for støtte fra dem som har direkte kjennskap til sammensvergelsens ondskap. Ved siden av de uskyldige ofre har man god bruk for «den profesjonelle eks» (Brown1996). Konspirasjonsteoretikere har iblant en stor forkjærlighet for «avhoppere» som autoriteter. En tidligere flyvåpenmajor, en frafallen kommunist, en nyfrelst satanist kunne alle finne sin plass hos den rette krets av ufologer, anti-kommunister eller satanistjegere.(3) Slike kunne alle bringe nyheter fra innsiden, beretninger fra deltagelse i mørkets hemmeligheter. Deres autoritet hviler i en påstått nærhet til informasjon. Den tidligere militære som påberoper seg å ha sett utenomjordiske på sin base, en «vitenskapsmann» som sier seg å ha tatt del i eksperimenter med de utenomjordiskes teknologi har begge budskap og autoritet for dem som vil tro.

Avhoppere kan også bringe inn en dypere eskatologisk betydning: De gir håp om at flere vil falle fra, om at ikke konspirasjonens makt er så total at kampen er umulig å vinne. I denne altoverskyggende nødvendige kamp er det bare plass til én side med opplyste aktører. De som aktivt tar avstand fra teoriene blir møtt med enkle midler: Argumenter kan gå på person: «Min ærede motdebattant er medlem av konspirasjonen og vil derfor selvfølgelig tilsløre saken etter fattig evne. Hvis man ikke vil gå fullt så langt kan man implisere at han i det minste vil beskytte sine kjente, og i tanken om «guilt by association» holder det at man kjenner noen som kjenner noen. Fra klassisk retorikk (og amerikansk valgkamp) kjenner man nødvendigvis også betydningen av å svekke motpartens moralske autoritet, så om man ikke vil belemre debatten med direkte beskyldninger om konspiratorisk virksomhet, kan man i det minste gjøre klart at man kjenner motpartens svinske livsstil (og evt. innerste onde vesen) i detalj. Den vennligsinnede kritiker kan møtes med argumenter om «slippery slope». Når verden befinner seg i krig mellom svart og hvitt, godt og ondt, er hvert avvik fra den rette lære å anse som et skritt mot den rene kollaboratørvirksomhet.

Hvorfor konspirasjonsteori?

Hva leder mennesker til å ta til seg eller til å utvikle konspirasjonsteorier? Om dette kompliserte spørsmål er meget skrevet og mye mer gjenstår å skrive. I korte trekk kan vi si at årsakene varierer, men at mennesker engang er tilbøyelige til både å finne mening i meningsløse, system i det usystematiske, og at de gjør det på måter som samsvarer langt på vei med det som er vanlig i deres viktigste sosiale nettverk.

En annen fristelse til konspirasjonstenkning ligger i «syndebukk»-fenomenet. Sammensvergelser blir som regel påkalt som forklaring på hvorfor «bad things happen to good people» (Groh 1987:5). Her trer menneskers tilbøyelighet til å tilskrive hendelser til intensjoner inn. Man reduserer kompleksitet i sammenhenger rundt seg, og får overdratt skyld for egne problem på andre. Konspirasjonstenkning har ofte rot i dagliglivets erfaringer.

Virkelige «sammensvergelser» («petty conspiracy») kan være nødvendige strategiske verktøy for hvordan grupper kan få øket innflytelse i økonomi og politikk. De finnes på toppene, og de finnes i midtskiktog i bunn, når noen (for «det felles beste» eller «vår vinning») skal skvises. I slike små sammenhenger betyr begrepet knapt mer enn at en gruppe aktører koordinerer sine krefter i (ofte midlertidig) hemmelighet for å oppnå en bedre effekt.

Folk har erfaring med slikt. Det er også etter mitt skjønn grunn til å anta at disse erfaringene – så mye de enn skiller seg fra «grand conspiracy» – er med på å forme mottageligheten for store konspirasjonsteorier,at erfaringer i det små kan være med på å skape interessen for å forme omfattende teorier. Hva slags kjennetegn ved mindre konspiratorisk virksomhet kan skape bakgrunn og plausibilitet for større konspirasjonsteorier?

For det første finner vi erfaringen ved at planer legges i hemmelighet,i den forstand at de i det minste holdes skjult for dem «de går utover». Det kan ta en tid før handlinger og deres konsekvenser blir synlig satt ut i live, og sentrale aktører i spillet kan være skjult for dem som aner at noe pågår.

For det andre finner vi den dagligdagse erfaring med «kameraderi». En utbredt erfaring – og enda mer utbredt påstand – er at internt i en institusjon, et maktapparat, finnes det mekanismer som i stor grad beskytter indre forhold og aktører mot kritikk. Når utenfor- eller laverestående kommer med klager og kritikk, melder feil og mobiliserer motstand, så kan institusjoner svare med beskyttende tiltak. De anklagede renvaskes fra indre hold, kritikk blir «avvist» eller forskjøvet.

Den konspiratoriske tolkning blir selv i opplagte saker videre oppmuntret av en tredje erfaring, at beslutninger og bedømmelser tas i rom som ikke er eller oppfattes som allmennt tilgjengelige. Også den dagligdagse «sammensvergelse» foretas av det som oppfattes som tett sammenknyttedegrupper, og oppmuntrer til ytterligere spekulasjon (cf. Pruitt 1987).

Hendelser og tolkning

Ikke minst siles erfaringer gjennom kultur, gjennom kulturelt akseptable tolkningsmodeller, sosialt baserte forventninger og politiske holdninger.Det som er mest relevant for den videre utvikling av konspirasjonstenkning gjelder særlig mer problematiske erfaringer eller hendelser i samfunnet.Vi kan ta et eksempel: I Durango i Mexico opplevde en periode (i1995) foreldre at svært mange barn døde under sykehusopphold (cf.Dyrendal 1995). Dette satte naturlig nok igang spekulasjoner om årsaker. Mennesker er tilbøyelige til å lete etter årsaker i bevisste veseners intensjoner. Ettersom flere barn var døde ble det etterhvert interessantå stille seg spørsmål som var generelle: Hvem kunne ønske livet av flere små barn, og hva slags formål kunne den eller disse ha?

Samtidig fantes det en tilgjengelig tolkningsmodell i rykter somgikk om «organtyver»: Mennesker som drepte barn for å bruke organene deres til rike mennesker andre steder. Hvor lokaliserer man slike krefter? Sykehus er nærliggende. Fantes det tilgjengelige «rike mennesker»med dårlig rykte? Vel, amerikanere ville være nærliggende. Spekulasjon om rike amerikanere som ved hjelp av skruppelløse leger skaffer organertil eget bruk kunne virke rimelig, spesielt når man savnet kunnskap om organtransplantasjoner. Nå viste en offentlig rapport – som kom istand på grunn av den uro disse spekulasjoner etterhvert forårsaket- at det var en reell overhyppighet av dødsfall på sykehuset. Overhyppigheten skyldtes mangel på medisin og personale, samt ekstrem fattigdom.

Det viktige her er ikke at spekulasjonene var gale. For å forstå dem er det like viktig å se hva de innebærer av «følte sannheter»: At barn forsvinner eller dør er et problematisk faktum over hele verden. Metaforisk uttrykker fortellingene også to erfaringer med medisin: «verkstedsdrift» (vedlikehold og utskifting av slitte deler) og «butikk» (for betalende). Videre erfaringer med «butikk» er for den aktuelle befolkning at kapitalismen er uten moralsk forankring,styrt fra ovenfra og utenfra uten mulighet for påvirkning. Slike erfaringer gjør sammensvergelsesteorien fristende, og overgangen mellom kriminell konspirasjon som teori om enkelthendelser kan bindes sammen med mer omfattende politiske og livssynsmessige betraktninger om hvordan verden henger sammen.

Som i eksempelet fra Durango antyder, er det et visst mønster i når konspirasjonstenkning blomstrer. Det ser ut til at slike teorieroppnår økt aksept av grupper under perioder av kognitiv reorientering under stress. Når generelle følelser av fremmedgjøring brer om seg og større grupper føler maktesløshet i forhold til en ubegripelig verden er veien til å ordne verden i renere kategorier kortere. Og konspirasjonsteorien ordner verden i klare kategorier, ordner godt og ondt, fjerner tilfeldighet og erstatter med mønster og plan. Det uforutsigbare gis et håp om forutsigbarhet, og i det minste avklares (midlertidig) fiender og venner. Teorien vever aktøren inn i et mønster av betydninger, der alt som skjer spiller inn.

Konspirasjonsteorier kan ordne og redusere verden til et manikeisk system av godt mot ondt, men de kan også tilby andre fristelser.En av dem kalles i akademisk språkføring «projektiv inversjon». Forå ta det helt enkle kan dette bety at konspirasjonsteorien gir adgang til å fantasere om det som er forbudt innenfor det system man selvtilhører. Richard Hofstadter noterte i sin tid at anti-katolisismen var de amerikanske puritanernes pornografi. Dette var noe nær bokstavelig ment, som en analyse av literatur vedrørende fantasiene omkring klostervesenets påstått utsvevende liv hurtig avslører. De enorme salgstallene for bøkene kan nok også tyde på en mer enn politisk og kulturell interesse.Men muligheten til å projisere egne, forbudte fantasier på andre stopper ikke ved det seksuelle. Som Daniel Pipes (1997) skriver i sin nyeste analyse av konspirasjonstenkning kan mye av litteraturen stå som en form for politisk pornografi: totalitære allmaktsfantasier, fantasier om kontroll og underkastelse kan være like fristende som den øvrige del av det mytopoetiske prosjekt å konstruere teorier om verden som gir mening.

Dette kan høres riktig hyggelig og tannløst ut, men konspirasjonsteorier trives best i dialektikk med handling. De inviterer til å leve ut verdensbildets fantasier i jakten på og kampen mot det onde. Slik avleder de også iblant knappe ressurser.

Hvor finner vi konspirasjonstenkning?

Generelt finner vi konspirasjonstenkning i alle slags formål,politiske organisasjoner, religiøse teorier og verdige formål. Vi finner det til høyre, til venstre og i sentrum, men i vestlige demokratier finner vi det først og fremst i marginalene: Konspirasjonstenkning er ofte en fristelse for dem som faller utenfor sosialt og økonomisk,og for de ekstreme som stiller seg utenfor. For de første forklarer konspirasjonsteorien den maktesløshet de befinner seg i. Allikevel kan vi se at interessen for forklaringer krever aktivitet, krever en del overskudd. Ifølge teori bør man derfor se etter de aktive konstruktører og mest reseptive tilhørere blant sosiale grupper som har mistet sosio-økonomisk og kulturell status (eller som gjør krav på langt høyere) heller enn blant de mest utslåtte. For den andre,de ekstreme politiske og religiøse grupper, forklarer det verdens forkvaklede moralske status. Noen ganger kan disse gruppen falle sammen, og det er som regel et mål for konspirasjonsteoretikerne å binde dem sammen.

I marginer og utenfor maktens sirkler er konspirasjonstenkning oftest en kuriositet som nok kan avføde ekstreme handlinger iblant, og irrasjonelle motreaksjoner fra sentrale hold kan gjøre ytterligere skade. Men i hovedsak kan vi si med Pipes at den store skade gjøres når konspirasjonstenkningen sitter i maktens høysete. Fascisme, frustrert nasjonalisme og totalitære tankesystemer som krever perfeksjon for å gjennomføre perfekte fremtidsmål, slike gir alle god grobunn for sammensvergelsens verdensbilde, bl.a.fordi man setter seg ideelle mål som aldri kan nås. Historisk sett har perioder med «conspiracism enthroned» avfødt «epidemier» med forfølgelse fra heksejakt til holocaust (cf. Oplinger 1990). I nyere tid har konspirasjonstenkning avfødt til tider håpløse situasjoner i internasjonal politikk, sier Daniel Pipes, fordi statsledere har hatt et forkvaklet forhold til realitetene i mellomstatlige relasjoner (Pipes 1996).

Konspirasjonsteorier er del av hvordan man konstruerer fiendebilder; en idé om hva som er vår gruppe og våre verdier ved å male opp et bilde av hva som er utenfor, hva som truer. Konspirasjonsteorier lager fiendebilder som skal mobilisere følelser og trusselbilder som et mønster, og motivere folk til å agere som gruppe. Men alle grupper agerer ikke likt, og noen grupper er mindre rettet mot «trusler»enn andre. Ifølge Mary Douglas og Aaron Wildawsky (1982) gjelder dette spesielt for hierarkisk organiserte institusjoner i sentrum av kultur og makt. Slike hierarkier har en tendens til å se historien som kontinuerlig, man venter ikke noe revolusjonerende nytt, få brudd.Man regner med enkelte kriser, men regner også med å overleve dem.Slike institusjoner har, når de først skaper fiendebilder, tendenser til å plassere dem i motsvarende hierarkier. Med andre ord kan vi stort sett forvente at etablerte hierarkier i stabile stater ser andre stater heller enn grupper av egne innbyggere som hovedtrussel,og i den grad de ser innbyggere som trussel, vil de ha en tendens til å projisere et bilde av egen organisasjon på dem, se dem som effektive, godt organiserte hierarkier med klare kommandostrukturer.

Men stort sett vil, mener Douglas, etablerte hierarkier være mer nøkterne, spesielt sammenlignet med marginale grupper i kulturens utkant: ufologer og alternativmedisinere fra vitenskapens marginer, nazister, anarkister og kommunister fra den politiske margin, og små, religiøse sekter på det religiøse.

Mary Douglas forklarer dette med at slike grupper er frivillige organisasjoner, folk er frie til å komme og gå slik de vil, derfor er det sannsynlig at grupper vil overleve bedre i den grad de har felles mål som det er absolutt nødvendig å holde sammen mot. De er ofte egalitære, med svak indre struktur (i utgangspunktet) og danner skarpe grenser mot omverdenen som man ser på/danner et bilde av som gjennomsyret av korrupsjon, fare og ondskap. Siden verden er vasstrukken av slike krefter, stilles den i fare som moralsk system, og ulike «revansjerende krefter» blir påberopt – Gud(er), Naturen, Folket. Her kommer altså det apokalyptiske inn: Snart, veldig snart vil begivenhetene bevise at de har rett, ufoene vil lande, rasekrigen eller Armageddon begynne. Den store, onde fienden er et grep som til en viss grad holder kontroll i «gruppen» og som kan brukes til å skyve ut personer som ikke passer inn – de blir omdefinert som «dem».

Sosiale konsekvenser

Konspirasjonstenkning kan på sitt mest bisarre virke som en nærmest harmløs fritidsvirksomhet. Om ikke annet kan den holde teoretikeren beskjeftiget med annet enn destruktive sosiale aktiviteter. Det er for de etablerte demokratiers vedkommende heller ingen grunn til å overdrive angsten. Spaltisten Charles Krauthammer skrev en gang at den umåtelige overfladiskhet i amerikansk politisk kultur hadde sine lyse sider: konspirasjonsteorier kunne nok få noen til å løfte øyenbrynet, men sjelden til å knytte neven. I et stabilt samfunn med enorm overflod på informasjon har særgruppers virkelighetskonstruksjoner liten sjanse til å vinne gjennom.

Som det fremgår av det ovenstående er bildet allikevel mer ubehagelig enn som så. For det første bidrar konspirasjonstenkningen til den allmenne forvirring ved å forgifte debatt, ved å gjøre deltagelse i ethvert spørsmål til et spørsmål om godt og ondt. Ved å forenkle og fjerne nyanser, ved å tilby en vei til konklusjoner som er fri for enhver undersøkelse av egne premisser bidrar konspirasjonsteoretikeren til å opprettholde et unødig høyt nivå av mistenksomhet parret med lettlurthet.

Det ligger også et ironisk ubehag i måten konspirasjonsteoriene former den sosiale motstand mot det som antas å være sammensvergelsen. Bildet av konspirasjonen former ofte motstanden: mål, metoder, struktur for gruppen motstandere kan overtas, eller farge egne handlingeri den grad at de mister enhver kontakt med fornuftig reaksjon. Naziregimets tiltro til Sions vises protokoller motiverte Hitler til en politikk om å gjøre som den jødiske konspirasjon – «bare på vår måte» (Pipes1997). Det regjeringsfiendtlige verdensbildet i miljøet til Timothy McVeigh inspirerte til bombingen av et politilokale og en barnehage i Oklahoma. I en annen sammenheng førte teorien om en satanistisk sammensvergelse til at amerikanske terapimiljøer kopierte både struktur og handlinger til den trussel de mente å stå overfor: Pasienter ble holdt isolert, neddopet og utsatt for gjentatte forsøk på «eksorsisme»/»deprogrammering» mens de ble tvunget til å dikte opp grove forbrytelser (cf. Ofshe& Watters 1994).

Konspirasjonstenkning eksisterer i et dialektisk forhold til ekstremismeog vold. I ekstremistiske bevegelser skapes og vedlikeholdes konspirasjonstenkningen ved alltid å feile. Karl Popper formulerte det slik at «konspirasjonsteorier kan neppe unngås av dem som mener å ha oppskriften for hvordan man skaper himmerike på jord. Den eneste måten de kan forklare at de ikke når sitt mål om denne himmel er ondskapen hos den djevel som har sin investering i helvete» (Popper 1963:342). Den ekstreme, idealistiske bevegelse stiller urealistiske mål, slik at en hver del seier også alltid er et nederlag. Slik opprettholdes det apokalyptiske. Derfor er de også farlige i sosialt liv, både i jakten på syndebukker, og i kampen for den absolutte renhet. I mindre, sekteriske grupper inngår konspirasjonstenkningen i konstruksjon av hat og mistenksomhet mot utenomverdenen, og gjør at et mistenksomhetens slør kastes over all informasjon «utenfra». Dermed bidrar de til å isolere verdensbildetfra korreksjon. Forsøk på slik korreksjon kan oppfattes som forfølgelse og kan bidra til å inspirere ytterligere spiral i mistenksomhet og vold.

Allikevel er det åpenbart at de største problemer oppstår når konspirasjonstenkning slår rot i maktens innerste gemakker. Når folkets protest tolkes som agitasjon fra andre makter overses indre forhold. Når indre motstandere tilskrives ikke bare ytre allianser men ondskapens inkarnasjon legges grunnlaget for sosiale renselser av virkelig ubehagelige dimensjoner.

Litteratur

Aho, James A. 1994. This Thing of Darkness. A Sociology of the Enemy.London: University of Washington Press.

Barkun, Michael. 1998. Conspiracy Theories as Stigmatized Knowledge:the Basis for a New Age Racism? i Kaplan, Jeffrey & Tore Bjørgo(red.): Nation and Race. The Developing Euro-American Racist Subculture.Boston: Northeastern University Press.

Bromley, David G. 1994. The Social Construction of Subversion. iShupe, Anson & David G.Bromley (red.) Anti-Cult Movements inCross-Cultural Perspectives. New York: Garland Press.

Brown, J.David. 1996. The Professional Ex-: An Alternative for Exitingthe Deviant Career. i Kelly, Delos H. (red.): Deviant Behavior: AText-Reader in the Sociology of Deviance. New York: St. Martins Press.

Campion-Vincent, Veronique. 1990. «The Baby Parts Story: A New Latin American Legend.» Western Folklore 49 no.1.

Cohn, Norman. 1996 [1967]. Warrant for Genocide. The Myth of theJewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion.London:Serif.

Douglas, Mary & Aaron Wildawsky. 1982. Risk and Culture. An Essayon the Selection of Technological and Environmental Dangers. London:University of California Press.

Dyrendal, Asbjørn. 1995. Rykter og panikker. Organsalg i Mexico?

Gilovich, Thomas. 1993. How we Know What Isn’t So. The Fallibilityof Human Reason in Everyday Life. New York:Free Press.

Groh, Dieter. 1987. The Temptation of Conspiracy Theory, or Why do Bad Things Happen to good People, Part I. i Graumann, Carl F. &Serge Moscovici. Changing Conceptions of Conspiracy. New York: Springer-Verlag.

Hertenstein, Mike & Jon Trott: Selling Satan. The EvangelicalMedia and the Mike Warnke Scandal. Chicago, Ill.:Cornerstone.

Hicks, Robert D. 1991. In Pursuit of Satan.The Police and the Occult.Buffalo,NY.:Prometheus books

Hofstadter, Richard. 1965. The Paranoid Style in American Politics And Other Essays. New York:Alfred A. Knopf.

Holstein, James A. & Gale Miller. 1990. Rethinking Victimization:An Interactional Approach to Victimology. i Symbolic Interaction.13 (1).

Hsia, R. Po-Chia: The Myth of Ritual Murder. New Haven:Yale UniversityPress 1988

Johnson, George L. 1983. Architects of Fear. Conspiracy Theoriesand Paranoia in American Politics. Los Angeles: Jeremy P. ArcherInc.

Kapferer, Jean-NoÎl. 1988. Rykten – världens eldsta nyhetsmedium.Stockholm:Norrstedts.

Kaplan, Jeffrey. 2000. Real Paranoids Have Real Enemies. The Genesisof the ZOG Discourse in the American National Socialist Subculture. i Catherine Wessinger (red.) Millennialism, Persecution and Violence.Syracuse,NY: Syracuse University Press.

Lipset, Seymour Martin & Earl Raab. 1970. The Politics of Unreason.Right-Wing Extremism in America 1790-1970. New York: Harper & Row.

Marcus, George E. (red.) 1999. Paranoia Within Reason. A Casebookon Conspiracy as Explanation. London: University of Chicago Press.

Ofshe, Richard & Ethan Watters. 1994. Making Monsters. FalseMemories, Psychotherapy and Sexual Hysteria. Berkely: Universityof California Press.

O’Leary, Stephen D. 1994. Arguing the Apocalypse. A Theory of MillennialRhetoric. Oxford: Oxford University Press.

Pipes, Daniel. 1996. The Hidden Hand. Middle East Fears of Conspiracy.NewYork: Macmillan Press. —-. 1997. Conspiracy. How the Paranoid StyleFlourishes and Where It Comes From. London: Free Press.

Posner, Gerald. 1993. Case Closed. Lee Harvey Oswald and the Assasination of JFK. New York: Random House.

Popper, Karl. 1963. Conjectures and Refutations. The Growth of ScientificKnowledge. London: Routledge and Kegan Paul.

Pruitt, Dean G. 1987. Conspiracy Theory in Conflict Escalation. i Graumann, Carl F. & Serge Moscovici. Changing Conceptions of Conspiracy. New York: Springer-Verlag.

Rian, Dagfinn. 1992. Den store løgnen. Myten om den jødiske verdenssammensvergelseog de såkalte «Zions vises protokoller». Oslo: Sjalom forlag.

Saler, Benson, Charles A. Ziegler & Charles Moore. 1997. UFOCrash at Roswell. The Genesis of a Modern Myth. London: Smithsonian Institute.

Tunstad, Erik, Asbjørn Dyrendal & Terje Emberland (red.). 1995. Norske Tøvsugere. Oslo: Foreningen Skepsis.

Noter

  1. Jeg takker Terje Fredvik for detaljene ved dette eksempelet.
  2. Mens jeg leste korrektur på dette fikk jeg for eksempel innen (norsk) melding om at drapet på JFK og Marilyn Monroes død begge hang sammen med deres planer om å bekjentgjøre de utenomjordiskes tilstedeværen på jorden. Slik integreres enkelt UFO og aliens i teorierom «the military-industrial complex».
  3. Uavhengig av ektheten i deres påståtte liv, men alltid pinlig når evt. sannhet ble avslørtslik det bl.a. avsløres av Hertenstein og Trotts (1993) utmerkedegranskning av Mike Warnke.