Det nærmer seg slutten på julen, året 2007 og Dagbladet Magasinets serie fra Konspiranoia. De så langt siste er Didrik om Odins guru, min egen om satanismepanikk og Jan Bertil Heilunds om ufologiske konspirasjonsteorier i Norge. Mye har selvfølgelig skjedd siden disse artiklene ble levert, hvilket stort sett var i 2002. Blant annet har Heilund […]
Det nærmer seg slutten på julen, året 2007 og Dagbladet Magasinets serie fra Konspiranoia. De så langt siste er Didrik om Odins guru, min egen om satanismepanikk og Jan Bertil Heilunds om ufologiske konspirasjonsteorier i Norge.
Mye har selvfølgelig skjedd siden disse artiklene ble levert, hvilket stort sett var i 2002. Blant annet har Heilund for lengst disputert på avhandlingen som litteraturlisten omtaler som «uferdig», David Lane (som Didrik skriver om) er død, og jeg vet om atskillig viktigere og mer aktuelle innganger til satanismepanikk i Norge nå enn et lite fjernsynsprogram.
Sånn sett har det vært instruktivt å se hvor mye rart som kommer opp i kommentarfeltene. Mange later til å tro at dette er ferskt stoff, ikke noe som stort sett er fem år gammelt eller eldre. En av mine favoritter er tesen om at alle artiklene om sære fenomen handler om at vi forsøker å «sverte» konspirasjonsteorier om 911. (Som om ikke de klarer latterliggjøre seg selv fint på egen hånd.)
Svaret er litt enklere og mindre konspirativt: de temaene som er med er der fordi det var det som interesserte de av oss som skrev den gangen. Det var primært det marginale og det ekstreme, hvilket passet våre sære interesser godt, og gjorde at Skepsis var gøy å jobbe med ved siden av all mulig annen jobb.
I 2002 var ingen av oss spesielt interessert i temaet 11.september, annet enn i den grad det kom inn i sammenhenger vi ellers var interessert i, hvilket stort sett var våre vanlige (nittitalls-)sysler. Tor Bach, som starter sin artikkel med rykter om jøder og WTC var f.eks. redaktør for det antifascistiske tidsskriftet Monitor og fulgte dermed mer enn gjennomsnittet med på høyreekstreme aktiviteter. (Noe som for så vidt gjelder mange av oss andre også.)
Boken hadde ellers sin opprinnelse i idéer til et nummer av bladet Skepsis, en utgave det aldri ble noe av. Tanken om å gjøre noe på konspirasjonsteorier var syslet med siden midten av nittitallet, og med noen få unntak er også stoffet fra den periodens interesser. Et par små nikk til 2000-tallet ble gjort, blant annet ved at tanken om å gjøre noe på «baklengs maskering» ble droppet som for åttitalls.
Noe er evigaktuelt – som Dagfinn Rians artikkel om «Løgnen som ikke vil dø» – men det som var halvaktuelt den gang kunne med fordel vært skrevet om. Selv synes jeg for eksempel lite om at satanismeartikkelen kommer på trykk igjen uten at den er reaktualisert. Hvis noen hadde tatt seg bryet med å spørre redaksjon eller bidragsytere, er det langt fra sikkert at svaret hadde blitt ja. Som det er, får vi bare trøste oss med at flere får tilgang til artiklene og håpe at noen tar med seg noe av verdi derfra.
Skepsis får nemlig ingen ting.