Bermudatriangel.jpg Det kan være lett å bli forført av en fengende fortelling. En langsom, nysgjerrig og kritisk lesning kan bidra til å stille fornuftige spørsmål til teksten. I denne klassiske skeptikerartikkelen fra 1977, viser Larry Kusche hvordan den nysgjerrige leser kan avsløre «mysteriet» om Bermudatriangelet.

Av Larry Kusche (publisert 6.08.2006)


I august 1977 ga det amerikanske «College Entrance Examination Board» ut en rapport om årsakene til at skoleungdoms kunnskaper og ferdigheter stadig er nedadgående. Et par av konklusjonene – om fjernsynets innflytelse og kjernefamiliens oppløsning – var subjektive og manglet bevis, men det ble også fremmet noen holdbare konklusjoner. Blant dem var at nedgangen skyldes at det kreves og utføres mindre reflektert og kritisk lesning, og at nøyaktighet i skriftlig uttrykk så og si har gått av moten.

Selv om referansen til manglende nøyaktighet i skriftlige arbeider er rettet mot elever, burde den også inkludere de skriftene elevene selv leser. Disse er skrevet av forfattere som er en eller to generasjoner eldre og ikke har samme unnskyldning for slurvete forskning, unøyaktig logikk og dårlige skriveteknikker.

Fengende lesning

Mye av det amerikanske elever i dag leser er såkalt «fengende litteratur». For å fange elevenes interesse må stoffet omhandle emner som er av en slik art at de kan konkurrere med all den fengende informasjonen vi i dagens samfunn blir omgitt av i mer og mindre fantasifulle fjernsynsprogram. Og når det gjelder området rundt «paranormale» fenomener virker det som om utgivere har den oppfatning at logikk og interesse er omvendt proporsjonale størrelser. Det er selvfølgelig ikke tilfelle, men mange ser ut til å tro det.

Et typisk eksempel på «fengende lesning», her om det populære Bermuda Triangel-mysteriet, går som følger:

«Sandra var en trampbåt, med en og annen rustflekk langs det 350 fot lange skroget. Utstyrt med radio og lastet med 300 tonn insektmiddel banet hun seg makelig vei sørover langs den høyt trafikkerte kystfraktlinjen langs Florida i juni 1950.

Mannskapet, som var ferdig i messa, hadde beveget seg opp på akterdekket for å ta en røyk og reflektere over solnedgangen og hva morgendagen kunne bringe. Gjennom det tropiske tusmørket som omga Floridas fredelige kystlinje betraktet de fyrtårnet som blinket vennlig inne i St. Augustine. Neste morgen var alt borte. Hverken skip eller mannskap ble noensinne sett igjen. De hadde forsvunnet, helt stille under den stjerneklare nattehimmelen. Til den dag i dag er det ikke funnet det minste spor som kan hjelpe til med å løse dette forbløffende mysteriet.»

Mystisk, ikke sant? En stille sjø. Rolige røykskyer som stiger langsomt opp fra dekk. Skumring. En klar himmel. Fred og ro. Sandras skjebne har vært et omdiskutert tema for millioner av lesere de siste årene, men jeg lurer på hvor mange lesere som har tenkt gjennom dette lenge nok til å legge merke til de klare ufullstendigheter i historien. Jeg lurer på hvor mange lesere som har en høy nok Nysgjerrighets Kvotient (NK) til – bare i noen få sekunder– å analysere saken.

De med lav NK stiller spørsmål som: «Hvilke ukjente krefter kan ha forårsaket dette uforklarlige tapet? Hvorfor har ingenting av Sandra blitt funnet fram til i dag? Hva er galt med området der ute?» (Legg merke til at disse lav-NK-spørsmålene er de samme som blir stilt i dagens populære pro-mystiske bøker omkring emnet).

Kan forfatteren vite dette?

En leser med høy NK vil straks ha oppdaget faresignalene som går igjen i historien rundt Sandra. Alarmklokker vil begynne å ringe: Jo, noe er galt, men ikke så mye med Sandra eller det «der ute» som med selve fortellingen av historien.

Hvis Sandra forsvant akkurat den natten, hvordan kunne noen vite og rapportere hva mannskapet gjorde i det solen gikk ned? Slentret mennene bort til rekkverket for å røyke og pludre om solnedgangen? Hvordan kan forfatteren vite det? Så mannskapet virkelig lysene fra St. Augustine? Var sjøen virkelig stille? Alle disse poengene er essensielle fordi de indirekte setter scenen – en stille, fredsommelig aften. Når alt kommer til alt er det nettopp derfor Sandras forsvinning er sett på som merkelig. Hadde det vært storm den kvelden ville skipets forsvinning ikke blitt sett på som unormalt.

For øvrig ville den nysgjerrige, intelligente leser, før han tok seg tid til å gå nærmere inn på været (hvorfor bry seg med det – når alt er dokumentert likevel?), stille spørsmål ved redegjørelsen omkring Sandra. Hvordan kunne forfatter være i stand til å vite hva mannskapet så, tenkte eller sa den kvelden? Var forfatteren kanskje selv på skipet, og lykkelig nok blitt reddet av et helikopter eller en liten båt akkurat tidsnok til å gå glipp av forsvinningen? Lite trolig. Hvis jeg hadde vært forfatteren ville jeg nok sagt det, om det var det som skjedde.

Sendte radiomannen denne uunnværlige informasjonen om scenen som utspilte seg til land? Lite trolig. Man sender ikke pastellmalerier over radio. Så hvordan kunne forfatteren vite så mye om hva som foregikk ombord på skipet? Hvordan kunne han vite om mennene så lyset fra St. Augustine? Visste han hvor skipet befant seg i det hele tatt?

Rigget scene

Svaret, for en tenkende person med den minste lille bit av nysgjerrighet og intelligens, er at forfatteren ikke kunne ha kjennskap til noen av disse «fakta» som han «rapporterer». Han må ha antatt dem eller hentet dem fra noen andre.

Er det flisespikkeri å observere at disse «fakta» logisk nok ikke kunne være kjent? Er «fakta» i det hele tatt viktige? Det er ganske klart at de er av betydning. Forfatteren bruker en vanlig, useriøs skriveteknikk som jeg kaller å «rigge scenen». Indirekte informeres leseren om at alt var rolig og på sin plass i det båten skled fram gjennom vannet. Mannskapet var åpenbart ikke bekymret for en overhengende fare. Det var ikke storm. Det hele gjør «forsvinningen» mer mystisk. Det var «kjent» at var utenfor St. Augustine, noe som praktisk talt bestemmer forsvinningsstedet. Dermed blir mangelen på vrakrester enda mer uforklarlig.

Men var skipet virkelig nær St. Augustine? Baserer vi oss på forfatterens informasjon kan vi ikke ta det for gitt. Han sier at mannskapet så lyset, ikke at noen andre noen gang så skipet. Ingen kan vite hva mannskapet så. Forsvant skipet «stille»? Hvis ingen vet hva som skjedde, hvis ingen reporter som tok notater var i nærheten, hvordan kan vi vite at det var stille og fredelig? Kanskje kjempet de for sine liv, men oppfatningen av en «stille forsvinning» virker selvfølgelig mye mer mystisk og vil vekke mye større interesse enn et vanlig, gammeldags forlis.

Alt dette kan den intelligente leser ha dedusert seg fram til selv, uten å ha utført noen nærmere etterforskning. Det finnes ikke mye i det forfatteren ga oss som virker som et solid materiale. Kanskje har han rett, kanskje ikke. Gi et uendelig antall aper et uendelig antall skrivemaskiner…

Uberettighet familiær

Forfatteren har brukt en annen teknikk som jeg kaller å være «uberettiget familiær». Han nevner «rustflekkene langs det 350 fot lange skroget», og indikerer med dette at han personlig kjenner til gamle Sandra. Når han kan beskrive i slike detaljer må han ha førstehånds kunnskap. Kanskje var det han som oppdaget skipet utenfor St. Augustine?

Det er bare ett problem her. Da jeg sjekket hos Lloyds i London fikk jeg vite at Sandra bare var 185 fot lang, omtrent halvparten av det forfatteren hevder hun var. Tilbake til disse rustflekkene og forfatterens tilsynelatende kjennskap til skipet…

Hverken rustflekkene eller skipets lengde er av videre betydning, men det disse opplysninger nok en gang understreker er forfatterens meget lave troverdighet. Så og si alt han har fortalt oss er grovt feilaktig eller ren spekulasjon. Skipets riktige lengde er for øvrig av interesse ettersom vi kan anta at et 350 fots skip kan håndtere uvær, om det nå skulle ha vært uvær, bedre enn et skip på 185 fot.

Nærmere granskning

Men selve hendelsen er fremdeles uoppklart trass i alle de åpenbare feilantakelser vi kan oppspore. Den (sjeldne) grundige leser som er interessert i å følge opp saken kunne muligens kontakte værmeldingsbyråets arkiv i Asheville i nord-Carolina, og forhøre seg om nedtegnelsene for juni. Resultatet ville være at man fant ut at været faktisk var strålende slik mysterieleverandørene hevdet. Dette var en strek i regningen. Kanskje er det noe «der ute» likevel! Et skip kan ikke bare rett og slett forsvinne sporløst i stille sjø.

Vår grundige etterforsker gir ikke opp. Enhver etterforskning omkring et savnet skip ville være ukomplett om ikke Lloyds i London ble kontaktet. Og hva finner vi der? Mysteriekremmeren gjorde enda en feil. Sandra seilte ikke i juni, men derimot 5. april. Værnedtegnelsene sjekkes nå for den riktige måneden, og denne gangen finner vi at fra den dagen Sandra seilte ut fra Savannah og de påfølgende dager, var skipslinjene utenfor USAs sør-østkyst herjet av vinder på opp til 73 engelske mil per time, bare to mil per time under orkan-styrke.

Alle grunnleggende «fakta» slik de presenteres i mysteriet rundt Sandra har nå vist seg å være feilaktige. Les «mysteriet» omigjen og sammenlign det forfatteren forteller med det som virkelig hendte. Et mannskap som driver dank og røyker på dekk? Som skuer henimot Floridas fredelige kystlinje? Som iakttar det vennlige lille fyrtårn inne i St. Augustine? En stille forsvinning? Nesten-orkanen forandrer bildet en smule.

Uvitenhet og pseudonysgjerrighet

Likevel har en mengde forfattere brukt Sandra som «bevis» på at noe uforklarlig foregår «der ute». De mislyktes i å bevise sin teori, men de har hjulpet meg i å bekrefte en av mine – nemlig den at jo mindre en forfatter vet om sitt emne, dess bedre utrustet er han til å lage et mysterium ut av det. Ignoranse i henhold til emnet er faktisk hovedteknikken i det som skrives om «mysteriet Bermudatriangelet», så vel som i andre områder innenfor den såkalte paranormale virkelighet. En del kritikere av Bermudatriangelet refererer til hendelsen som «science fiction», men det er en urettferdig beskrivelse – mot «science fiction». Bermudatriangelet, sammen med mange andre emner omkring det «paranormale», kunne heller vært kalt «fictional science», fiktiv vitenskap.

Mange mennesker finner selve «mysteriet», uansettt hvor ulogisk og feilaktig det måtte være, av større interesse enn det korrekte svar og det detektivarbeid som må til for å avdekke dette. Disse menneskene, som strør om seg med ukritiske påstander i pseudovitenskapen om det paranormale, kunne med rette vært kalt «pseudonysgjerrige». De hevder å ville finne sannheten, men vil egentlig ikke ha den. De ser på fjernsynsprogrammer om det paranormale og tror at det er dokumentarfilmer fordi programguiden og autoritetsskikkelser påstår det. Folk leser pro-paranormale bøker av forfattere som Berlitz, Winer, Spencer, Jeffrey, Godwin og Sanderson, som alle er fulle av eksempler som ligner Sandra-saken, og som alle bekrefter de bekymringer som artikkelen innledet med å beskrive – nøyaktig skriving er gått av moten, og leserne er mindre kritiske. Leserne hevder å søke opplysning, men når alt kommer til alt er de ikke ute etter annet enn lett underholdning. Dessverre vil det nok alltid finnes forfattere og forleggere som Barnum, Bailey og Berlitz som kan stille disse menneskenes sult og videre undergrave deres logiske tenkning.

Gjengitt med tillatelse fra Kendrick Frazier (red.): Paranormal Borderlands of Science. Prometheus Books 1981. (Oversatt av Anne Irene Larsen)