Som de spesielt interesserte kan ha fått med seg, har det foregått en aldri så liten norsk diskusjon om Jared Diamonds populærvitenskapelige forfatterskap i anledning oversettelsen av Guns, Germs, and Steel.

For å gjenta meg selv: Jeg liker Diamonds bøker, noe man kan se mer om i omtalen av Collapse. How Socities Choose to Fail or Survive. Det bør helst ikke bety at man blir blind for svakheter. Bredt anlagt populærvitenskapelige sveip over svære tema og store tidsrom må forenkle, vil alltid gjøre noe galt, ikke minst fordi man forholder seg til gårsdagens vitenskap og forskningen alltid er underveis. I sin tid irriterte jeg meg sånn over noe han skrev om Homo neanderthalensis i The Third Chimpanzee at jeg kjøpte og gikk gjennom en del tilgjengelige oversikter. Ikke overraskende ga de ham rett. Siden har imidlertid, om jeg nå har forstått forskningen rett (ofte via John Hawks), forskningsverdenen endret oppfatning pga nye funn og tolkninger.

Det er en liten del av bakteppet også i «motboken» Questioning Collapse. Human Resilience, Ecological Vulnerability, and the Aftermath of Empire.

Boken er et resultat av et arkeologisk seminar om Diamonds forfatterskap – primært Collapse, men også Guns, Germs, and Steel, og den har, nettopp fordi jeg likte Collapse så godt, stått på leselisten siden jeg så den skulle komme. I år hadde jeg et oppdrag for utgiver Cambridge og siden de «betalte» i bøker («leseeksemplar») var det ingen tvil om at Questioning Collapse skulle i hus.

For å begynne med konklusjonen: det er ingen tvil om at jeg vil anbefale boken. Kanskje ikke primært til dem som ikke allerede har lest og latt seg fascinere av Diamonds bøker, men utvilsomt til dem som har det. Til de andre anbefaler jeg at man gjør begge deler, og i «riktig» rekkefølge: først Diamond, så det kritiske svaret. Først den overgripende, elegante som gir deg en fantastisk følelse av å forstå helheten, så de mer nærsynt empirisk kritiske som for deg til å skjønne at det nok ikke er helt så enkelt, at viktige deler av bildet mangler eller er galt. Der Diamond er den høyst beleste og syntetiserende utenforstående som formidler med patos og eleganse, er forfatterne i antologien Questioning Collapse mer ekspertisen på det enkelte området som forsøker å imøtegå det de oppfatter som problematisk og/eller direkte galt i bøkene til Diamond.

Det viser seg å være nokså mye. Selv om de direkte henvisningene til Diamonds tekster ikke er så mange, så går de iblant til helt grunnleggende element i eksemplene hans. For eksempel argumenterer én artikkel slik: Påskeøya ble ikke avskoget av mennesker, men av en annen økologisk faktor: rotter. Menneskene var mindre medvirkende, fordi de for det første kom mye senere til Påskeøya enn man hittil har trodd, og for det andre var det langt færre av dem enn tidligere anslag. Det var et befolkningskræsj, men det kom enda mye senere, og skyldtes Diamonds viktige poeng fra Guns, Germs, and Steel, nemlig at europeerne kom innom og brakte med seg sykdommer lokalbefolkningen manglet immunitet mot.

At alt dette er snakk om tolkninger er selvsagt: hvor gode er tidligere 14C-tolkninger som tydet på bosetning i god tid før 1200? Hvilke slutninger kan man egentlig trekke av at man evt så langt mangler helt sikre spor etter bosetning før den tid? Har man bare ikke gravet på riktige steder, er mistroen til tidligere funn urimelig sterkt preget av egne idéer om sen bosetning? Hvor effektiv avskogning får man egentlig av Rattus exulans, gitt Påskeøyas geologi, regnfall etc etc?

For ordens skyld: jeg synes argumentasjonen virker meget overbevisende, spesielt om det holder stikk at også øvrig polynesisk kolonisering forskyves substansielt i tid. Men jeg er temmelig sikker på at det osean av ting jeg ikke vet om dette feltet gjør at slutningene ikke nødvendigvis gir seg selv. Og jeg er helt sikker på at jeg ville gi et heidundrende fan i om «det oppleves som nedverdigende» for nåtidige ættlinger av Påskeøyas opprinnelige befolkning å høre at deres forfedre drev rovdrift på øyas naturressurser – dersom det faktisk var den rimeligste og mest sakssvarende tolkning av de funn vi har.

Det virker det kanskje ikke som det er. Men det er slikt som gjør at Diamonds bøker og kritikken til sammen gir leseren mer innsikt i hvor vanskelig det er å bedrive historie, hvor mye som avhenger av tolkning og de funn som til en hver tid er gjort. Og det gir en innsikt i hvilket minefelt fortiden kan være, når levende (ikke minst ideologiske) interesser av alle avskygninger forsøker å gjøre fortiden til en passende fortelling for egne formål.

Diamond har utvilsomt gjort det i Collapse. Det er uomtvistelig en bok om fortiden med samtidspolitikken og fremtidig utvikling i fokus. Forfatterne i Questioning Collapse viser også tilbøyeligheter (tildels langt over grensen til tilbøyeligheter) til det samme, med «sine» ubefolkninger og deres varianter av «urbefolkningens interesse» akkurat så sentralt at det iblant går ut over tilliten til det faglige håndverket.

Man kan likevel (tror jeg) nokså enkelt ta høyde for det i lesningen av det faktiske. I praksis virker den tydelige interessebetoningen til å understreke det selvfølgelige i tolkningenes problematikk, noe som ikke i samme grad blir synlig når man leser Diamonds atskillig mer elegante og stilistisk overbevisende prosa. Den har tydelig også irritert enkelte av forfatterne. Både i innledningen og i enkeltbidrag gir det seg et og annet utslag i overtolkninger og urimelig kritikk av ideologisk art. Viljen til å lese innenat og forstå teksten i forhold til mottagerforhold er ikke alltid like god.

Det siste viser seg også i enkelte passasjer som gjør til skamme redaktørenes forsikring om at tekstene er bearbeidet for et allment publikum. Det er tidvis bare sant om «allment publikum» er andre akademikere og studenter i deres egne fag. Til gjengjeld er det også, og iblant fra samme forfattere, lange strekk med tekst som er direkte underholdende. I sin artikkel om primært Chaco canyons «Anasazi»-ruiner, er Michael Wilcox innom fortellingen om hvordan O’Odham-befolkningen fikk navnet «pimas»:

In 1692 a party of Spanish soldiers happened upon a small group of O’Odham men and asked them who they were. They dutifully recorded the reply «pimas» as the the name of the people – not knowing that the phrase pimaas translates roughly from O’Odham as «I don’t understand what you are saying» or «huh»? (s.116)

Artikkelen er blant de tydeligst ideologiske. Wilcox har et eksplisitt «indigenity» perspektiv, og han skriver med et tydelig raseri mot de historieskrivningsprosesser som har bistått kolonialismen. Lest utelukkende som politisk tekst, sier den omtrent som følger om «de innfødte drev rovdrift»-fortellingen: først stjal man landet, så ødela man det økologisk, til slutt la man skylden på de innfødte. Han er også en høyst oppegående akadeimer, så han belegger deler av det grundig og overbevisende også. Jeg er mindre overbevist om det som omhandler akkurat Chaco-ruinene og befolkningen der. Jeg har lest akkurat så mange varianter av tolkninger at jeg setter pris på det for meg nye i denne, men jeg ser også tilbøyelighetene – akkurat som hos Diamond – til å ikke berøre de funn som ikke passer helt.

Artiklene i boken tar for seg (nesten) alle mulige områder, konflikter og endringsprosesser som Diamond har vært innom: maya, aztek, Grønland, mesopotamia, Rwanda, Kina, Australia og mye mer. De retter feil og om ikke nedsabler helt – det er forskjellige grader av respekt og det motsatte i behandlingene – så gjenoppretter de tvisyn og usikkerhet på mange områder. De får på plass igjen perspektiv Diamond sjelden tok med i Guns (ideologi) og ikke helt gjør rett for i Collapse (imperie), og vektlegger hvordan folk og kultur faktisk har overlevd over lange tidsstrekk under vanskelige forhold.

Da kan jeg leve med at jeg synes det er litt påtatt å omdøpe det Diamond kaller «kollaps» til «endring» uten å belegge det noe videre. I polemikken er det kanskje litt for mange stråmenn, en og annen stygg bom og litt overdreven ideologiproduksjon innimellom. Men først og fremst er det fascinerende, utdypende lesning, og på langt nær siste ord, hverken om de konkrete områdene og deres historie eller om historieskrivning og popularisering.

Patricia A. McAnany & Norman Yoffee (red.)
Questioning Collapse. Human Resilience, Ecological Vulnerability, and the Aftermath of Empire
Cambridge University Press 2010, 374s.