Religionsfaget i skolen er en tannløs femtenåring skriver teolog og 1.amanuensis i religionspedagogikk Trond Enger i dagens Dagbla’:

Et falskt toleranseideal bestemmer i klasserommet. I tillegg kommer en utbredt og ukritisk forestilling om at alt som har med religion å gjøre, er et spørsmål om tro og dermed unndratt den rasjonalitet og kritikk som skolen ellers er forpliktet på. Det kan synes som om prisen for et felles religions- og livssynsfag er en tannløs, ukritisk undervisning i strid med både opplæringsloven og skolens og samfundets idealer ellers.

Det er nokså sammenfallende med den kritikk Bruce Lincoln fremfører av amerikansk «religious studies» i siste kapittel av sin siste bok, Gods and Demons, Priests and Scholars. Critical Explorations in the History of Religions: med utgangspunkt i en kritisk rettsdom, gjorde en konservativ organisasjon for bibelstudier halvomvending. De gikk i mer liberal, økumenisk retning, endret fokus, omdøpte seg selv til American Academy of Religion og skapte «religious studies» i et bilde som samsvarer nokså tett med beskrivelsen av norsk «RLE» over, argumenterer Lincoln i kapittelet «The (Un)discipline of Religious Studies».

Lincoln er, for å si det mildt, ikke direkte begeistret. Han har lenge vært en av de aller fremste forkjemperne i disiplinen «religonshistorie» for å studere «religion» som et hvilketsomhelst annet menneskelig produkt. Det kom tydelig til syne i (det som for oss religionshistorikere er) hans berømte teser om metode.

Tesene var en reaksjon på det han så som et tilfelle av en uhyrlig internfaglig tendens til å kritisere faglige analyser bare med basis i at religionens talsmenn ikke likte dem. Akkurat den fortellingen om opphavet til tesene stammer fra en fortale til tesene i Mikael Rothstein og Tim Jensens antologi Secular theories on religion: current perspectives, et av mange steder de befriende skarpe formuleringene er publisert.

De er gjenopptrykket også innledningsvis i Lincolns nyeste bok, før de umiddelbart eksemplifiseres i kapittelet «How to Read a Religious Text». Der blir en passasje i en variant av Chandogya Upanisad gjenstand for nøyaktig den typen uærbødig, kritisk lesning Lincoln gir bud om i sine teser: mytens «kosmologi» og utredning blir til menneskelig interessepolitikk, og selve kildeteksten fri for hverken det uærbødige eller det polemiske.

Det finnes slike øyeblikk, gjentatte ganger, også i denne samlingen med artikler av Lincoln. Det har seg nemlig slik at med minimale unntak er hans bøker først og fremst samlinger av artikler som trekker mer eller mindre i samme retning. Denne gang er det kanskje først og fremst på et høyst generelt plan de kan sies å ha videre til felles. De er alle «critical explorations» og eksemplifisering av Lincolns program for kritisk, empirisk analyse av religion. Som i alle hans bøker trekkes veksler på kildemateriale fra et bredt spektrum av primært antikke primærkilder på et utall språk, samtidig som hvert enkelt bidrag holder seg til spesifikke tekster og tekststeder som kan belyse nokså konkrete spørsmål. De kan til gjengjeld åpne for nokså store perspektiv om man forsøker å trekke dem ut i det litt større teoretiske rom Lincoln er tilbøyelig til å advare mot. Typologien hans i kapittelet om religion og vold er knyttet til antikke eksempler, men kan ha bredere anvendelse. Og når han skriver om antikke og post-antikke religioner, skriver han på kort plass nokså mye av relevans til diskusjoner om større forvandlinger av religiøse landskap knyttet til deres organisering.

Nå skal det ikke stikke under noen som helst stol at eksemplene og temaene nok ikke helt sjelden er valgt fordi de kan bidra til kritiske blikk på noe som ligner i samtiden. I likhet med mytene han analyserer, snakker ikke Lincoln (her) om den politiske samtiden han agerer i, men det er vanskelig å lese noe som helst av hans analyser der «imperium» dukker opp uten å se den impliserte kritikken av samtidens USA. Det samme kan man muligens si om analyser av vold, privilegier og hierarki. Å gjøre det til et analyisk poeng ville ikke være en kritikk, kun å trekke vekseler på Lincolns egne metodiske imperativ og synspunkt.

Men dette er ikke av de mest minneverdige bøkene hans. Flere av de beste artiklene har vært trykket før. En del av dem har kun vært foredrag, og på tross av at de ikke er dårlig lesning, kunne jeg likevel ønsket meg at de i større grad var omarbeidet til litt mer omfattende artikkelform.

Det gjelder for eksempel det siste kapittelet, om «The (Un)discipline of Religous Studies», som slutter bare så alt for brått. For dem av oss som forsøksvis skriver om og kritiserer de samme tilbøyelighetene i andre regioner og spesialiseringer, kunne det vært nyttig med en bredere gjennomgang av hva han mener fortsatt rår i USAs største og mest innflytelsesrike organisasjon for religionsforskning, og både de studietilbud og den forskning som oppmuntres gjennom det.

Som altså antydes i likhet med det norske RLE-faget å være tannløst og apologetisk om det meste, men kanskje ikke dermed like drepende kjedelig og irrelevant – selv om andre av hans kolleger mener det er utfallet. Uansett er det tydeligvis noe annet enn det han foreskriver i tese tre:

To practice history of religions in a fashion consistent with the discipline’s claim of title is to insist on discussing the temporal, contextual, situated, interested, human, and material dimensions of those discourses, practices, and institutions that characteristically represent themselves as eternal, transcendent, spiritual, and divine.

Det får du til gjengjeld mye av også i denne lille boken, om både kaos og kosmos, guder og demoner, presteskap og dem som studerer dem.

Bruce Lincoln
Gods and Demons, Priests and Scholars. Critical Explorations in the History of Religions
University of Chicago Press 2012, 228s.