crystalskull.jpg
Mens jeg venter på at det blir min tur til å få med meg Indy på nye eventyr, som såvidt jeg har fått med meg skal involvere krystallskaller på et eller annet vis, har jeg satt meg ned ørlite grann med fenomenet.

Og da forventer man moro. OK, Ingrid – det er juks. Krystallskallene er

Reelle arkeologiske juksefunn – lagd i moderne tid. …

Etter å ha undersøkt eksemplarene ved British Museum og Smithsonian Institution med elektronmikroskop, konkluderer forskerne med at ingen av skallene er særlig gamle, skriver BBC News.

Resultatene viser derimot at kunstverkene er lagd med utstyr som ligner lite på redskapene av tre og stein som aztekerne og mayaene ellers brukte. Skallene er derimot slipt ut med roterende sliperedskaper lagd av kobber eller andre egnede metaller.

Dessuten har kunstnerne brukt slipemidler. Skallen på British Museum – som først dukket opp hos den franske antikvitetshandleren Eugène Boban i 1881 – ser ut til å ha blitt slipt med diamant eller mineralet corundum.

Smithsonianskallen – en anonym gave fra en som hevdet han hadde kjøpt skallen i Mexico i 1960 – er derimot filt ut ved hjelp av det syntetiske slipemidlet carborundum, som først kom i bruk på 1900-tallet.

Greit nok, men når vi venter på Indy: Kjeeedelig.

Da er det mer trøst – med selektiv lesing – å finne i kollega Philip Jenkins utmerkede bok fra 2004, Dream Catchers. How Mainstream America Discovered Native Spirituality. Der kan man lese at den første krystallskallen ble oppdaget på mystisk vis under en utgravning hos i Maya-ruiner på 1920-tallet, at de har sammenheng med menneskeofringsritualer, er knyttet til Atlantis fall, eller at det er 13 av dem som tilhører «klansmødrene», at de inneholder «all records of the Earth’s true history», og at de virkeliggjør noe viktig som vil manifestere se 21.12.2012.

Now we’re talking.

Jeg satser på at Indy gjør noe demonisk-apokalyptisk ut av det, om Spielberg i det hele tatt skjeler til myten. (No spoilers, please!)

For de som vil forholde seg til virkeligheten er Jenkins bok et sted å starte, før man gakker hen i retning Skeptic’s Dictionary for en litt mer detaljert debunking.

Men ingen forteller noe som helst her før jeg har fått sett filmen. I morgen håper jeg.

(Takk til Ludvig for idéen.)