Hurra. Semesteret er i gang, med ferske studenter overalt. Så jeg holder meg til en forandring innenfor eget fagfelt. Jeg var jo uansett så godt i gang med å blogge artikler fra Guide to the Study of Religion at jeg like gjerne tar en til.

I dag: Bruce Lincoln om begrepet «kultur». Det er en – som alt Bruce Lincoln skriver – interessant sak.

Kulturbegrepet er av de mer omtalte og diskuterte begrep i enkelte akademiske sirkler de siste 20-30 årene. Ikke minst fordi det inngår i så mange ulike sammenhenger. Det er blitt diskutert som «kulturteori», hvori opptatt debatter om: etnisitet, høy og lavkultur, «folk», «nasjoner» og mer i den retning. I tillegg skal det (selvsagt skal det det) settes opp mot og noe sjeldnere forbindes med «natur», bli sett som en komplementær, meningsbærende side ved «samfunn», «fellesskap», som materiell og … mindre materiell.

Og under alle disse debattene er begrepet blitt fylt med og tømt for diverse former for mening så mange ganger at det ikke er underlig at Lincoln starter sin artikkel med å fortelle om diverse mer og mindre synonym han bruker for deler av kulturbegrepet: praksis, ethos, diskurs, ideologi, kanon, tradisjon…

For å nevne noe.

Kulturbegrepet er rett og slett for mangetydig og uklart til å benyttes for analytiske formål før man har gjort en hel masse avgrensninger med det. Selv om han tilsynelatende går lange omveier er det til slutt det Lincoln gjør.

Han starter med en klagesang over at termen «kultur» både brukes om sosiale grupper og om en eller annen kvalitet, atferd, praksis elns denne gruppen blir sagt å dele, eller som blir sagt å bli formidlet til medlemmene gjennom bestemte former for atferd. Lincoln selv slutter seg til en type konstruksjonistisk teori ved å understreke at hvis man nå velger å skille kultur fra sosial gruppe, så er uansett begge deler menneskelige produkt som konstruerer hverandre gjensidig i form av menneskelig handling.

«Kultur» er ikke en essens, ikke noe som er der i kraft av seg selv, men «kulturer» – i form av handlingsmønstre, identifikasjoner, språk, gjenstander etc som produseres av mennesker som lever sammen i samfunn – påvirker og former nye generasjoner, som igjen former produkter etc.

Lincoln plasserer seg i den typen posisjon som blir kalt konstruktivisme innenfor etnisitetsteori (blan annet hos Bruce Mackay i samme bok), idet han samtidig sier at japansk, trobriander etc kultur er det som blir produsert av de som konstituerer seg selv som japanere, trobriandere etc. Det gjør de ved å bedrive det som enkelte diskursteoretikere kaller å utføre en «Big D Discourse»: demonstrere sin gruppetilhørighet gjennom bestemte valg av atferd, påkledning el. på en måte og under betingelser som kan gi suksess i å bli akseptert som… japaner, trobriander eller hva det skal være.

Det er dette Lincoln peker på når han sier at det også er av avgjørende betydning å delta i visse ritualer, demonstrere en bestemt etikette:

And – most broadly – manifesting behavior and showing a sensibility that those who constitute themselves as members of the group 1) recognize as their own; 2) recognize in themselves; 3) recognize in those people with whom – as a result – they feel bound by sentiments of affinity; and 4) recognize as lacking in those from whom – once more, as a result – they feel themselves estranged.

Det som kommer frem her er altså hvordan kulturell identitet som «etnisitet» konstrueres gjennom pågående prosesser, hvordan dette er sosiale prosesser og relaterer seg/kan relateres til slike ting som diskurs og diskursfellesskap.

Siden dette er pågående prosesser (og som sosialkonstruktivistenes «fedre» Berger & Luckmann også sier ingen integrasjon er perfekt) så er det alltid restanser og konfliktlinjer som kan bli basis for nye grensedragninger. Slike grensedragninger vil gjerne følge andre skillelinjer – sosiale, økonomiske, geografiske, generasjoner etc. Når man trekker slike grenser innenfor en predefinert enhet, så kan man feks gjøre det som en verdidom over hvem «vi» er, og at «de» ikke lever opp til de standarder som gjelder for «oss». Dermed marginaliseres de og skyves ut av «vi»-definisjonen.

Det siste er en helt vesentlig side ved hvordan et samfunn, evt. en «kultur» konstruerer avvikskategorier som «forbryter», «kjetter», «gal» ol. De skyves ut på siden av kulturen, på den ene siden én av «oss» («våre kriminelle» vs deres), på den andre siden mindreverdig, avvikende, patologisk. Disse strategiene har, som vi også ser i mye kjønnsteori, vært brukt jevnlig for å konstruere kultur som natur, eller i relasjon til legitimering som del av identitetskonstruksjon.

De brukes også i varierende grad i relasjon til det Lincoln fokuserer diskusjonen av kulturbegrepet rundt, grensedragninger mellom finkultur («high culture») og «folkekultur»/massekultur og hvordan dette relaterer seg til «kultur» i det hele.

(Skillet blir konstruert, sier Lincoln, ved at den delen av kulturytringene som blir høyest vurdert av dem som vurderes/vurderer seg høyest i samfunnet blir sagt å gjenspeile kjerneverdier/edle ideal vi alle burde strebe mot. Likhetstrekk med marxistisk ideologibegrep er ikke tilfeldig.)

Igjen ser vi relasjonen til diskursteori med forholdet mellom diskurs og diskursfellesskap. Enhver «(fin)kulturell» konstruksjon, sier Lincoln, «invite would-be readers, viewers and listeners into the spaces of the imagination they create.» De som velger å «ta imot», føler ikke bare at det de deltar i er meningsfylt og givende, men deltar derved også en form for sosialt fellesskap, hvorfra de som ikke finner dette interessant/meningsfylt el er ekskludert.

Når ett bestemt sett av disse kulturelle ytringene blir vurdert særskilt høyt, får status som idealer, så sier det ene diskursfellesskapet at andre diskurser/kulturer er mindre verd, og kan/bør strebe i andre retninger/kan undetrykkes. «capital-C Culture is nothing other than hegemony, and the remainder of lower-case-c culture is that which hegemony seeks to suppress, contain and devalue.»

Som eksempel på dette bruker han Antonio Gramsci som kontrast til Karl Marx når det gjelder respektive teoridannelser.

Der Marx brukte religion som sitt kjerneeksempel på ideologi, en form for mystifisering som mennesket måtte klare seg uten – og som skulle kunne erstattes med vitenskap – så brukte Gramsci språk som modell. Lincoln gir eksempler på hvordan Gramsci og den skolen han tilhørte studerte språk som uttrykk for sosiale relasjoner, makt og motmakt: Overklassen kunne bruke latin som avgrensningsspråk, og senere en normering av moderne italiensk, en normering som presenterte dialekter som mindreverdige varianter. Gramsci og hans meningsfeller kunne vise hvordan hegemoni medførte gradvise endringer i språk utenfor «høykulturens» borg. Men de kunne også vise at motstandsbevegelser og andre negative strategier ble tatt i bruk som respons.

Dette blir så forsøkt anvendt på alle kulturelle uttrykk.

Lincoln anvender lignende perspektiv. Ikke bare når det gjelder kulturbegrepet, men i det meste han gjør. Det utfylles dog med andre verktøy. Også for kulturbegrepet.

I sin videre diskusjon av kulturbegrepet tar han tak i to fasett av kultur han kaller for etikk og estetikk (med referanse til Kierkegaard denne gang). Han holder både etikk og estetikk for å være vesentlige sider ved kultur, over alle kulturer og hele historien. Kierkegaard la til et tredje punkt, som han så på som et «transcenderende nivå.» Nemlig religion.

Lincoln sier eksplisitt at religion er et variabelt fenomen med henblikk på kultur og historie (og han forstår det annerledes enn Kierkegaard, orientert mot det offentlige heller enn det private, og «polytetisk» — diskurs, praksiser, fellesskap og institusjon). Men også Lincoln ser religion som en vesentlig faktor som kan knytte forbindelser mellom og autorisere estetikk og etikk.

Med estetikk forstår han alt som har med «smak» og vurdering av smak å gjøre, mens etikk inkluderer alt som har med rett atferd og diskusjoner om rett atferd å gjøre (hva kan en tigger forvente av en adelig, hvordan behandler man en dame, må man snakke sant til en psykopat etc etc).

Religion er en diskursform som kan relatere seg til estetikk og etikk på en bestemt måte, sier Lincoln, idet den kan stabilisere dem ved å investere dem med det helliges autoritet. Dette er omtrent tilsvarende den måten Peter Berger og tradisjonen etter Weber tenker om religion. Men i tråd med samme tenkning er forankringen av etikk og estetikk selv da ikke sikker. Det som vil ha en tendens til å skje, mener Lincoln, er at når en religiøs diskurs om kultur har tilnærmet hegemoni, så vil motstand ytre seg i religiøst språk.

Eller i kortversjon: da får vi religionskriger.

Og da kan man også, i forlengelsen, få sånne ting som opplysningsfilosofi og religionsvitenskap som motreaksjoner. Kanskje.

Lincoln følger opp synspunktet hos de fleste av artikkelforfatterne, nemlig at religionsstudiet er et resultat av de voldsomme ødeleggelsene under de europeiske religionskrigene, at man søker alternative måter å legitimere kunnskapsprosjekt (og makt) på. I de diskursformer som søkte å deplassere religion, ble religion flyttet fra sentrum. Religion ble forsøkt privatisert og forskjøvet til følelseslivet. Derved kunne man fri opp debatt og refleksjon rundt etikk og estetikk ut fra andre kriterier enn de religionen presenterte.

Lincoln refererer bla til Kants essay om hva opplysning går ut på, hvor argumentet går til fordel for selvstendig rasjonell vurdering, noe religion som samfunnsmakt blir sagt å stå i veien for:

«it is not religious difference that leads to conflict and barbarism, but the attempt of state and church to enforce religious unanimity and to use religion as a central instrument for the consolidation of their power that does so.»

Avslutningsvis viser Lincoln hvordan hans måte å tenke kulturbegrepet på kan anvendes i en analyse av den såkalte «kulturkrigen» i amerikansk samfunn.

Kampanjene mot «filth» i massemedia blir sett i lys av hans konstruksjoner etikk og estetikk. Medias frislipp av sanselighet og kulturelle uttrykk som strider mot det religiøse mindretallet blir på sett og vis «estetikkens» triumf over etikken (og religionen) av to politiske hovedbevegelser, det konservative høyre, og det religiøse høyre.

For å rette opp dette, og dermed etter egen oppfatning redde det amerikanske samfunnet, foreslår man tre typer redningsmanøvre: 1) intervensjon i det estetiske gjennom ulike måter å bedrive sensur/»kvalitetskontroll» av hva slags kulturelle uttrykk som slipper gjennom («parental control»); 2) økt vekt på «verdian», klargjøring av det etiske grunnlaget, strengere straffer for moralbrudd, mer verdiorientert offentlig debatt; 3) å omstrukturere samfunnet og dets verdiskala gjennom moralsk-religiøs vekkelse av fundamentalistisk art. Her vil man søke å replassere religion som bindeleddet mellom etikk og estetikk, og som det dominerende moment i kulturen.

Slik griper religion som diskurs inn i alle sider ved politisk liv.