storeypopcultmeth Noe av det mer irriterende stupide med enkelte konspirasjonsteorier er hvordan de tenker seg at innholdet i populærkultur klistres nær direkte inn i hjernen på lesere og seere og hjernevasker dem. Men det skal de ha: Konspirasjonsteoretikere er ikke alene om den slags synsing. Den er bare en del hakk mer radikal enn tradisjonell elitær kritikk av «massekulturens» produksjon av passive, fremmedgjorte «massemennesker». Substansielt er det likevel langt på vei det samme.

De virkelige måtene vi konsumerer og produserer populærkultur på er atskillig mer komplekse.

Som nevnt tidligere i uken har jeg i det siste lest blant annet opp igjen, og adskillig grundigere, en bok vi har lagt opp på pensum for studentene i «Vestlig samtidsreligion» til høsten. Der er det en nokså stor del hvor populærkultur spiller en betydelig rolle, men den har vært nokså «uteoretisert». Eller sagt med et mindre belastet vokabular: Presentasjonen av hvordan vi bruker og forholder oss til populærkultur har vært nokså banal og gitt litt lite hjelp for studentene til å analysere og forstå mer i dybden.

Så vi kikket litt på gammel og ny litteratur for å finne noe, fortrinnsvis medieorientert, som kunne hjelpe litt. Og endte altså opp med John Storeys Cultural Studies and the Study of Popular Culture.

Boken er en innføringstekst innen britisk «kulturstudier»-tradisjon, hvilket vil si at det er omtrent ingenting om religion i den. Derimot er det en fin gjennomgang av enkelte metodiske grep og teoretiske føringer som har vært vanlige i studiet av populærkultur i nyere tid.

Og det begynner nettopp med «massekultur» og den passive mottageren, før den skisserer opp en rekke av de mer alminnelige perspektivene som har erstattet dette (med god grunn) i de siste tiårene. Fordelt på kapitler om blant annet skjønnlitteratur, film, musikk, nyhetsdekning og hverdagskonsum går Storey kronologisk til verks og eksemplifiserer med viktige tekster de endringene som har vært.

Korte gjennomganger av hvordan folk har forholdt seg til James Bond i film og litteratur, hvordan kino-opplevelsen har vært del av film, bruk av og forhold kjærlighetsromaner og nyhetsdekning kombineres med korte innføringer i Frankfurter-skolen, i Saussure og Gadamer, i struktuarlisme og subkulturteori.

Det dominerende perspektivet innenfor britiske «cultural studies» har vært en kombinasjon av Gramsci og Foucault. Fra Gramsci har studiet av populærkultur fått spørsmål og perspektiv relatert til hegemoni, med dertil hørende situering av både produsent, produkt, konsument og konsumpsjon innenfor sosiale kontekster. Mening produseres og utfordres i flere kontekster. Og det blir tydelig gjennom linjene til Foucault, representasjon, diskurs og sannhetsregimer.

Disse er Storeys egne primære holdepunkter også, men det hindrer ham ikke i å gi en rolig og jevnt over (tror jeg – jeg har bare lest noen få av bidragene han kommenterer) rettferdig gjennomgang en rekke andre bidrag. Det er ikke bare lignende posisjoner, som f.eks. Roland Barthes Mytologier, men enkle sosiologiske publikumsundersøkelser, «gadamersk» resepsjonsteori, helt ut til noen nesten pinlig tomme freudianske eksempler på «feministisk» psykoanalyse.

Det som kommer frem er – på det empiriske planet – et nokså tydelig bilde av ulike måter vi som publikum forholder oss til populærkultur: vi både kjøper, forkaster, kopierer, ler av, ironiserer… Kort sagt: Populærkulturen fremstår litt slik vi kjenner den fra egne forhold til produktene, og dermed også som arenaer hvor vi både produserer, leker med, adopterer passivt og aktivt forkaster meninger og ideologier.

Hvorav noen meninger og ideologier er dem som er produsert og intendert av andre – produktenes like situerte og intensjonelle produsenter.

Og noen grupper er mer tilbøyelige til å akseptere og adoptere slike meninger og ideologier. Samtidig viser selv disse seg hurtig å ha et refleksivt og delvis kritisk forhold til produktene når deres stemme blir hørt.

For det er en annen ting som kommer frem, mer eller mindre frivillig: Forskningen på mye populærkultur, og spesielt på kvinners foretrukne populærkultur, har sjelden blitt foretatt av dem som deler smak med de som blir forsket på. Det har ikke alltid vært like lett for informantene heller, å trenge gjennom et tykt lag med frigjøringsivrige forskere.

Men samlet gir boken en kort, kompakt gjennomgang av innfallsvinkler til analyser av hvordan vi forholder oss til populærkultur, med så mange korte innføringer i teoretiske perspektiv at det både gir noen fornuftige tips og forhåpentligvis kan bli vanskelig å være for naiv i den faglige bruken av det etterpå. (Som konsument foretrekker jeg oftest et naivt forhold til stoffet.)

Etter å ha nærlest teksten tror jeg fortsatt det kan bli et godt tilskudd til pensum – inntil vi eventuelt finner noe bedre. Det avhenger av om studentene ønsker og evner å gjøre seg nytte av den, hvilket vel blir evaluert i løpet av terminen…

John Storey
Cultural Studies and the Study of Popular Culture
Edinburgh University Press 2003 (2. rev. utg.), 176s.