Da Harry Hoxsey etablerte en «kreftbehandlingsklinikk» i Taylorville, Illinois i 1925, ble han møtt med støtte fra borgermesteren, bankdirektøren og eieren av det lokale begravelsesbyrået.
Alle fikk på sin måte rett. Klinikken var en suksess for alle andre enn pasientene. På tross av en svært generøs omgang med kreftdiagnoser møtte klinikken på genuint syke mennesker også. Det første året døde mer enn 20 av dem, skriver historikeren Eric Juhnke i Quacks and Crusaders. The Fabulous Careers of John Brinkley, Norman Baker, and Harry Hoxsey.
Boken gir et møte med ikke bare en fantastisk tidsepoke og tre interessante og vellykkede svindlere, men også med klienter, forsvarere og et politisk klima.
Perioden mellom ca. 1920 og 1940 er en fascinerende epoke i amerikansk medisinsk historie, både folkelig og ellers. Det medisinske systemet er i praksis svært deregulert, men det forsøkes svært aktivt fra autoritativt hold å etablere fungerende retningslinjer, både for utdanning, praksis og annonsering. Dette er perioden der American Medical Association blir etablert som en maktfaktor, og (i lange perioder) der en aldri hvilende Morris Fishbein, redaktør for JAMA, jakter på kvakksalvere i hvert ledig øyeblikk.
Blant annet takket være denne aktiviteten skapes kontroverser som stadig når kokepunkt, og det blir produsert kildemateriale som lever lenge og synlig etterpå. Det gjelder ikke minst høyprofilerte saker om svært suksessrike entreprenører som Brinkley, Baker og Hoxsey. Det vitner de tre sentrale kapitlene med biografiske fortellinger om deres liv og virke tydelig om. Juhnke har funnet skriverier og dokumentasjon i store mengder.
Detaljrikdommen blir imidlertid aldri skjemmende eller kjedelig. Juhnke syntetiserer informasjonen til godt fortalte livshistorier med en passe mengde kontekstuell informasjon om politiske, religiøse, økonomiske og kulturelle forhold. Dermed belyser biografikapitlene også langt mer enn enkeltkarrierer. De foregriper langt på vei de to siste kapitlene om kvakksalvernes popularitet blant pasienter og ikke-pasienter.
Det handler nok en gang ikke, som informasjonsovertroende skeptikere blant nå- og datidens leger og annen elite trodde, først og fremst om at de som brukte slike behandlinger var uinformerte, dumme eller tilsvarende. Noe handler, spesielt for pasienter og umiddelbart pårørende, om salget av «håp» i en situasjon der ingen kunne gi noe mer reellt håp. Annet handler om en kulturkløft, der gode salgsmenn – og Brinkley, Baker og Hoxsey var mestere – kunne mobilisere motstand mot medisinsk kritikk ved å presentere seg som forfulgte forsvarere av den vanlige manns rett til å velge, mot en elite som foraktet alt den vanlige mann sto for.
Hvilket den gang som nå var et nokså effektivt trekk. Det hjalp ikke videre at kritikken ikke var helt grunnløs. Elitenes kultur var den gang i mye større grad bygget opp som en avstand til masse- og folkekultur, sosial avstand var stor, og AMA gjorde vondt verre gjennom en rekke kamper mot et mindre privatisert helsevesen.
Og midt oppi det hele kom og regjerte en lang økonomisk krise, som rammet umåtelig mye hardere den gang da sosiale sikkerhetsnett var omtrent ikke-eksisterende.
Showmenn som Brinkley, Baker og Hoxsey visste å bruke det. De var høylytte om sine (få) gratisbehandlinger, presenterte seg gjerne som «menn av folket» (med varierende hell – bygging av palass og å holde seg med en flåte limousiner er ikke noe sjakktrekk) og de fulgte politiske vinddrag i samtiden. Det gjaldt også da populismen tok en dreining mot høyre i andre halvdel av trettitallet. En samtidig alminnelig antisemittisme – forsterket retorisk av at erkefienden Morris Fishbein var jødisk – ble utviklet til flørt og samarbeid med det ekstreme høyre hos Brinkley og Hoxsey. (Skjønt kun Brinkley ser ut til å ha vært genuint begeistret for europeisk fascisme.)
Boken er krydret med små fortellinger av den vanlige sorten – pasienthistorier, -tragedier, korrupsjon, personkonflikter – noe som gjør den ekstremt lettlest. Det som sitter igjen hos meg er likevel noe mer generelt. Juhnke gjør et vesentlig poeng ut av hvordan den økonomiske krisen var en drivende faktor i populismens ressentiment overfor eliter, inkludert den medisinske, og hvordan den ble appellert til av kvakksalverne med suksess.
Spørsmålet er om det er en parallell faktor til stede i moderne spredning av alternative behandlingsformer. Retorikken er ikke ulik, temperaturen mye den samme, men de økonomiske og sosiale vilkårene er definitivt annerledes.
Jeg trenger med andre ord å lese noe relevant forskning som kan belyse tematikken. Noen som har noe å anbefale? Noe relevant innen politisk sosiologi?
Eric S. Juhnke
Quacks and Crusaders. The Fabulous Careers of John Brinkley, Norman Baker, and Harry Hoxsey
University Press of Kansas 2002, 214s.
ISBN 0-7006-1203-3