I 1953 ble det skrevet en bok som kan ha satt sterkere spor etter seg enn man kanskje skulle tro. Dette er en bokanmeldelse om framtidsvisjoner som er nesten 60 år gamle. Jeg har lest Arthur C. Clarkes ’Childhood’s End’ i den norske oversettelsen ’Skygger fra fremtiden’, utgitt i 1971.

Først noen ord om Arthur Charles Clarke. Biografien hans finnes i lenken, kortversjonen er at han levde brorparten av forrige århundre og en bit av dette. Han var ingen universitetsutdannet vitenskapsmann, men tilhører den generasjonen av science fiction forfattere som gjerne omtales som ’The Golden Age’ – han begynte å skrive om og for SF allerede på 1930-tallet.

Allerede er det på sin plass å komme med en såkalt spoileralert: Hvis du ikke vil få din opplevelse av å lese boka ødelagt av meg anbefales det at du stopper lesingen her og kommer tilbake når du har lest boka. Den anbefales herved.

’Childhood’s End’/’Skygger fra fremtiden’ forteller en kronologisk sett langstrakt historie om hva som skjer når jorden besøkes av fremmede fra verdensrommet. Clarke veksler mellom omfattende beskrivelser av menneskeheten og tettere fokus på enkeltmennesker. Han forteller både om de store utviklingstrekkene i løpet av de ca. 150 årene boka omtaler og om enkeltmennesker som havner i begivenhetenes sentrum. Vi møter FNs generalsekretær som i lang tid er det eneste mennesket med direkte kontakt med de fremmede – som får navnet ’Overherrene’. Vi møter også det første – og eneste – mennesket som forlater vårt solsystem og besøker verdener rundt en annen stjerne.

Clarkes historie om menneskenes utvikling etter å ha fått bekreftet at de/vi ikke er alene er en historien som starter med en gylden tidsalder og ender med utryddelse. Utryddelsen skyldes en plutselig og tilfeldig akselerert evolusjon som ender med at en hel generasjon barn forandres til en videreutvikling av Homo Sapiens, samtidig som Homo Sapiens selv mister evnen til å reprodusere seg. Sistnevnte går langsomt til grunne, mens førstnevnte utvikler seg til et såkalt ’hive mind’ – altså et eneste sinn bestående av flere kropper – som til slutt forlater/oppgir jorda.

Romanens litterære kvaliteter – i hvert fall i denne norske oversettelsen fra 1971 – er ikke tema for denne anmeldelsen, men jeg skal si noen ord om det likevel. Den er skrevet i 1953 av en mann som senere fikk æren for å ha ’forutsett’ dagens satelittnettverk. Han er kanskje mest kjent som forfatteren bak ’2001: En romodyssé’. Dette gjør romanen til et ruvende SF-verk, en del av kanon. Evaluert langs litterære linjer uavhengig av genre, er den neppe noe storverk, men den evner å fange interesse, nysgjerrighet og et ønske om vite hva som skjer på neste side. Og i så måte oppfyller den romanens viktigste betingelse for kvalitet; Man får lyst til å lese videre.

Hensikten med denne anmeldelsen er som sagt en litt annen enn å vurdere både faglighet og poesikvaliteter. Hensikten er å spekulere litt og trekke opp noen mulige forbindelseslinjer.

Siden 1953 har verden sett flere bølger med UFO-entusiasme. Akkurat nå er vi vel inne i bølge nummer fire eller fem? For hver ny bølge blir entusiastene mer entusiastiske og mer overbeviste om at vi både har vært, blir, og kommer til å bli besøkt av fremmede fra en annen planet. Denne overbevisningen har antatt mer eller mindre religiøse overtoner. Dermed har det blitt viktig for de fleste entusiastene å forsikre seg selv og omverdenen om at denne kontakten vil være til beste for menneskene, og/eller at besøket vil føre til en positiv forvandling av menneskeheten. I hvert fall for de som tror. Oppvåkning, oppstigning, trancendering etc etc. er buzzwords som brukes.

Disse forestillingene serveres gjerne som nye og de serveres med profetisk garnityr. Du skal ikke lete lenge på nettet før alskens «galaktiske føderasjoner» forsikrer at de ikke bare kommer i fred, de kommer også med et budskap om en bedre fremtid for menneskeheten. De som tror loves en gylden tidsalder. Jada, det finnes dystre spådommer om det motsatte også.

Jeg mistenker mange av de som viderebringer slike budskap for å ha forlest seg på eksempelvis Clarkes roman og tatt den for en profeti. Det finnes et eksempel på en SF-forfatter som ikke bare lot dette skje, han grunnla en religion på basis av dette – med seg selv som profet – L. Ron Hubbard og Scientologikirken. Hubbards idé blir nå jevnlig kopiert av andre, men de hopper over forfatterstadiet og går rett på profetstadiet. Dikting og fantasi er det like fullt. Penger blir det også av det, ikke bare for Hubbards etterfølgere. Erich von Däniken er en svindel- og underslagsdømt tidligere hotelldirektør, som nå er sjef for et verdensomspennende multimediekonsern med dertil hørende temapark (aka. tivoli).

I våre dager trenger man ikke lete lenge før man støter på fremmede fra andre planeter i konspirasjonsteoretikere og alternativisters skriverier. David Icke kan fortelle oss at den engelske kongefamilien EGENTLIG er en slags reptiler. Ickes fantasier er sannsynligvis inspirert av et annet SF-verk, den middelmådige TV-serien ‘V’. Icke tar den dessuten enda lenger ut og mener disse reptilene både formerte seg med mennesker i en fjern fortid og i tillegg at de eksisterer/stammer fra en annen dimensjon.

’Ancient Aliens’ er en TV-serie på mer og mer diskrediterte History Channel hvor de samme fantasiene serveres som vitenskap. I Bergen sitter en homeopat og kombinerer salget av vann og sukkerpiller med etableringen av en ny organisasjon for UFO-entusiaster. Han er ikke det minste i tvil om at ’de’ er en realitet. Trioen Aune, Myhre og Cechanowicz – kjent fra Nyhetsspeilet – har samlet seg om et profetisk budskap som forteller om både fremmede fra andre planeter, nært forestående kataklysmer/bevissthetsendringer og en framtid hvor én del av menneskeheten er (for)dømt til en underlegen tilværelse i forhold til den andre delen som loves ’oppvåkning’.

De mer ”uskyldige” alternativt anlagte mennesker, de som liker engler og krystaller, er heller ikke motvillige til å ta Science Fiction for Science Facts. På diskusjonsforaene til Alternativt Nettverk og den litt mer ytterliggående slektningen ‘Ildsjelen’, kryr det av «kanaliserte budskap” fra alskens entiteter i Pleiadene eller der omkring. ’Kryptiske’ budskap som selvsagt underlegges alskens tolkninger framføres på et oppkonstruert gammeldags språk. I bakgrunnen lurer de som ser aliens i Kabballah og Gilgamesh.

Arthur C. Clarkes roman minner oss på at denne typen tanker har vært med oss helt siden den industrielle revolusjon. Clarkes forgjengere er storheter som Mary Shelley, Jules Verne og  H.G. Wells. Det disse har til felles er at de har spekulert over mulige konsekvenser av vitenskapelige oppdagelser. Det de ikke har gjort er å påstå at de var profeter som hadde ’sett’ framtida. Dessverre har alternativbevegelsen rappet tematikken i diktverkene deres og gjort dem til evangelium i en ny religion. Det er en skjebne de ikke fortjener, da det knapt finnes noe viktigere å gjøre i vår tid enn å forsøke å tenke seg hva konsekvensene av ulike former for teknologi og vitenskapelige nyvinninger kan være.

Avslutningsvis: Behandlingen og omtalen filmen ‘The Matrix’ får i alternative og konspirasjonsteoretiske kretser er det mest slående eksemplet på kortslutninger som gjøres med grunnlag i Science Fiction. Filmen er et advarende tankespinn over hvilken vei det kan bære dersom mennesker lar maskiner få kunstig intelligens – et velkjent tema for SF. I alternativkretser og konspirasjonsteoretiske miljøer gjøres den imidlertid til en slags ‘advarsel’ om hva ‘The New World Order’ har for planer og den vekselvis hylles/forbannes av de samme miljøene som en film med et så subtilt budskap at den unnslapp Maktens sensur. Så feil kan man altså ta.