Jeg liker Ben Goldacres t-skjorteslagord: «I think you’ll find it’s a bit more complicated than that.» Ikke minst fordi ting som regel er litt mer sammensatt enn enkle fremstillinger vil ha det til. Det betyr ikke at jeg er mot forenklinger, eller ikke kan spissformulere. Men som regel forsøker jeg å få frem at det enkle og det ytterliggående er én del av bildet, og at den ofte ikke er så enkel.

Det er vanskelig nok å få frem på en ordentlig måte når man skriver selv og man har all den tid man måtte ønske tilgjengelig. Det er mange hakk mer komplisert når det skal gjennom andre kanaler, der tydelighet dyrkes og tids- eller plassbegrensning skjærer vekk nyanseringer man kunne ønske seg.

Dette lille hjertesukket er foranlediget ikke bare av medieerfaringer som ikke alltid er like heldige (selv om det er det jeg skal si litt om), men også av diverse diskusjoner med medskeptikere eller skeptiske medforskere. For problemet gjelder som regel like mye i «selskapslivet» eller andre kortvarige kommunikasjonssituasjoner som i media: Man har begrenset tid, og det gjelder å velge. Og førsteinntrykk eller stereotypisering setter seg fort som en representasjon av type person og type fortelling man hører hjemme i.

Og det er det siste jeg av og til opplever i møte med enkelte som skal ha en skeptikerkommentar til et tema. De har, oftest fornuftig nok, allerede en fortelling klar i hodet sitt, en vinkel og et sett med stemmer som skal utgjøre fortellingen.

Det er fornuftig å vite hvor man tror man skal, for hvis man ikke har en idé om hva slags sak noe er, blir det vanskelig å planlegge og gjennomføre et oppdrag. Så vil man ofte oppdage at saken blir litt annerledes. Det blir ikke så veldig bra om man ikke er i stand til å takle det, og vil presse stoffet man har inn i formen man startet med.

Jeg har vært utsatt for det enkelte ganger. Det er, vel og merke, ikke så ofte. Og jeg har sjelden lyst til å legge skylden på såkalt «dårlige journalister». For selv da opplever jeg sjelden at det er opportunisme eller uredelighet. Det er forbløffende hvor sterkt «confirmation bias» kan påvirke oppmerksomheten.

Det er kjedelig når det oppstår, men det er ikke noe veldig stort problem. Jeg blir konsultert for å fylle en (bi-)rolle i en tekst, og om jeg ikke spiller den, fyller selv de beste primært inn de bitene som passer best med rollen. Og halvveis interesserte lesere venter uansett et negativt og tilspisset skeptikerbidrag, så de leser det inn i teksten om det ikke er der.

Og da begynner vi å nærme oss problemet litt. Problemet ligger som regel på et litt mer generelt plan enn at det finnes dårlige journalister eller journalister med dårlige betingelser eller dårlige dager, selv om alt det også er sant. Problemet er, for å overforenkle og tilspisse det, en kultur for overforenkling og tilspissing. (Jeg ville kalt det en «diskurs», men så bestemte jeg meg for å forenkle og unngå den innfallsvinkelen…) Det er spesielt synlig i den typen saker jeg blir bedt om å kommentere, debattsaker der man har en sterk stemme «for» og ønsker en sterk stemme «mot».

Det lever jeg greit med. Vanligvis. Men når alt blir «enten-eller», der hverken enten eller eller er veldig dekkende, kan det bli litt irriterende når man forsøker å presentere forskningsbasert kunnskap. (Som jo er og skal være en viktig del av Skepsis virke.)

La meg gi et ikke helt hypotetisk eksempel fra samtaler jeg har litt for ofte. Et eller annet sted i samtalen får jeg spørsmålet: «tror de på dette, eller er de kyniske svindlere»?

«Dette» kan være hva som helst innenfor salg av alternative varer og tjenester, og «de» representerer fortalere/entreprenører helt generelt.

Her ligger det en lang rekke grunnleggende problemer i premissene. Det er for eksempel ikke slik at «tro» er noe man har alltid eller noe man har hundre prosent, eller at det utelukker andre motiv. Heller ikke er det slik at kynisme og bevisst svindel følger automatisk av mangel på tro, eller at en kombinasjon ikke kan eksistere sammen med tro.

«Dette» kan være noe selgeren tror litt på enkelte sider ved, har andre, ikke svindel-relaterte begrunnelser for å fremme i tillegg (selvbedrag, tro på at ting kan virke som placebo, «ønske om å hjelpe»), og samtidig har et ønske om å tjene penger på (med eller uten å ha kunnskapen som tilsier at man burde vite at det ikke utfører hva det påstår). For eksempel.

Og det er bare komplikasjonene på individnivå.

«De» er jo selvsagt heller ikke en ensartet forsamling. Det er sjelden man finner en gruppe uten noen kyniske, men tilsvarend finner man også sjelden et «de» uten nokså tydelig tro. Tilsvarende kan vi si om andre vanlige polariseringer: dumme/uinformerte vs. smarte/velinformerte, «gale» vs «åndsfriske» osv. Det er sjelden at man kan si klart at det ikke finnes noe sant i at ytterpunktene er involvert. Det finnes innbilt synske, konspiranoide etc som er behandlingstrengende, akkurat som det finnes kyniske svindlere blant medier og håndspåleggere og uintelligente, uinformerte troende på det meste. Men det er uhyre sjelden at det er der tyngden av fenomenet befinner seg, og det gir dermed en slett forklaring på bredden.

Den tabloidvennlige lesningen (som jeg nok tror jeg ekstremt sjelden (aldri?) har opplevd med tabloidene, men derimot med bl.a. både NRK og Aftenposten) av dette blir: «Synske er gale», «alternativbehandlere kyniske svindlere», «troende dumme». (OK – det siste opptrer oftere blant skeptiske nettdebattanter som burde vite bedre.)

Poenget er at når alt blir enten-eller i fortellingen, er det en tydelig forflatning av et langt mer komplisert bilde. Og den er ubehagelig å bli presset inn i, fordi «enten-eller» også møter en sentral kulturell forventning om at «sannheten ligger midt mellom». Resultatet er dermed ikke bare at fortellingen får liten plass til refleksjon, analyse og vurdering, men at den i tillegg objektiverer både «enten» og «eller»-posisjonene på en slik måte at fortellingen primært understøtter leserens fordommer. Også om at «de» som har et standpunkt bare er dumme ytterpunkter… Dermed blir ingen egentlig utfordret, spesielt ikke leserens selvtilfredshet med at han tross alt vet bedre.

Spissing i enkle for og mot har sine fordeler. Men om det blir for gjennomgående, blir det litt for enkelt, og ingen blir klokere.

For å sette det på spissen. Det er litt mer komplisert enn som så. Som vanlig har jeg måttet forenkle selv det lille jeg tror jeg forstår litt.

Oppdatering
For en meget tydelig fortelling om et grovt, men dessverre ikke alt for uvanlig eksempel på noe av det jeg tar opp innledningsvis om «scripting», kan man med fordel lese LHLs Mona Johansen om mediale forsøk på å konstruere konflikt rundt prioriteringer under svineinfluensaen.