Journalistisk historieskrivning kan ha styrker fagfolk sliter med å få til. Personlig synes jeg det er tilfelle når det gjelder «Irreverend» Gavin Baddeleys Lucifer Rising. Sin, Devil Worship & Rock’nRoll. Det er først og fremst en bok om satanisme og musikk. Men fordi den lykkes godt med det, er det samtidig én av de bedre introduksjonen til satanismehistorie. Selv om en ikke helt ubetydelig andel av historikken skal tas med en liten klype salt (eller mer), får den gjort veldig mye godt arbeid på nyere tid. Og den er samtidig selvsagt mye morsommere å lese enn det meste annet.
Hvis de mer rent skeptikerorienterte leserne har meg unnskyldt et lite øyeblikk, så hender det at jeg forsøker å gjøre noe faglig arbeid. For øyeblikket skal jeg for eksempel forsøke å oppsummere det bittelille som finnes av noenlunde fundert kunnskap om satanisme på 1980-tallet og et lite stykke inn på 1990-tallet. Da må jeg faktisk innom Gavin Baddeley, mest fordi han har intervjuet så mange mennesker som har noe å fortelle om ulike perioder. Og han setter det i sammenheng: populærmusikk og samfunnsdebatt, subkulturer og ideologiske eksperiment. Det er en fryktelig god idé for flere.
Vi religionshistorikere har riktignok forlengst oppdaget at kontekst er minst like sentralt som religiøse idéer og de som får slike publisert. Mange av oss er bare ikke spesielt gode til å få det frem. Men én ting vi har vært notorisk dårlige på utenom snevre epokestudier, er nettopp den kreative, populærkulturelle sammenhengen og de levde livene religiøse eksperimenter inngår i. (Vi er blitt bedre, men jeg sliter fortsatt med en fenomenologisk oppdragelse.) Det har lett for å bli ideologi og religion som står i sentrum til nær utelukkelse for andre faktorer. Det er kanskje én av de skadelige effektene av å forsøke å skille ut bestemte sider av menneskelig historisk atferd i helt spesielle disipliner.
For som Baddeley får vist gjennom både de små analytiske historiske fortellingene og gjennom intervjuer, så er selvfølgelig de ulike sidene av livet innvevd i hverandre. Religion er kultur, og kulturell produksjon og kulturelt konsum er viktige deler av identitetskonstruksjon og -vedlikehold. Religiøse utfall er bare én av sidene ved en mye større kontekst for dem som er involvert, men når vi fokuserer for sterkt på religion mister vi fort dynamikken i hva som skjer og har skjedd. «Satanisme» er én side av en identitet, og den opptrer i sammenhenger og knyttes til arenaer som det er alt for fort å overse. Som musikk og kunst.
Konvensjonelle måter å skrive slik historie på har også en tendens til å innsnevre mangfoldet. Vi lager kategorier, skjærer til hva som skal og kan presenteres, oppsummerer og syntetiserer. Baddeleys måte å presentere intervjuer på gir bare små kikkhull inn i historien, men de sørger for at man får et blikk inn i mangfoldet av posisjoner.
Men først og fremst klarer Baddeley å få frem mye av dynamikken mellom musikk og musikermiljøer og de sosiale reaksjonene på musikken. Hele den samfunnsmessige konstruksjonen og dekonstruksjonen av «satanisme» blir satt inn i en sammenheng som gir mening – og utfyller bildet som gis i mer faglig litteratur. Samtidig som det er levende skildret, og krydret med små intervjuer.
Nå skal jeg bare prøve å hale noen setninger om 1980-tallet ut av teksten…
Gavin Baddeley
Lucifer Rising. Sin, Devil Worship & Rock’nRoll
Plexus Publishing 1999, 256s.
