Visse ting endrer lett betydning ut fra sammenhengen. Å høre Great Big White World mens man avslutter lesningen av en avhandling om den lett nazi-sataniske syntesen som en gang på nittitallet var (bl.a.) Ordo Sinistra Vivendi, Order of the Left Hand Path og Order of the Deorc Fyre er én av dem.
Dreamers of the Dark er i utgangspunktet en masteroppgave som ble levert ved universitetet i Waikato, New Zealand i 2008. Jeg har hatt den liggende siden Amina gjorde meg oppmerksom på at den lå online. Mest fordi jeg på nittitallet faktisk leste en del av artiklene som ble publisert av de ulike tidsskriftene og (ovennevnte) «organisasjonene» som Kerry Bolton sto bak: The Heretic, The Watcher og The Nexus.
I utgangspunktet arbeidet jeg med satanismepanikk, og de hadde en og annen artikkel som ga detaljer om hvordan det så ut på New Zealand. Men da blir man også interessert i konteksten, og det viste seg hurtig at de som sto bak ikke var «konvensjonelle» satanister. Og med en svært hurtig turnover av organisasjonsnavn ble det også stadig synligere forbindelser til det ekstreme høyre i ideologien, men selv her med en «twist» i retning av en «romantisk», halvt esoterisk nazisme.
Etterhvert som det naziorienterte ble stadig tydeligere, så jeg også litt fra publikasjonene som sto for en mer rent politisk orientering. Men forfatter W.R. van Leeuwen har hatt en suverent annen tilgang til materiale fra perioden: Han har fått full backlist av tidsskrift fra en av Boltons tidligere samarbeidspartnere, i tillegg til en rekke opplysninger om historisk utvikling og «in-fighting» fra innsiden av de mange organisasjonene.
Det ville ikke hjelpe om han var ute av stand til å presentere og analysere materialet. Heldigvis er ingen av delene tilfelle. Han har vært akkurat så dyktig at Bolton har jobbet hardt for å få avhandlingen fjernet, og da det (dog etter en ryggesløs første opptreden fra universitetets side) ikke lyktes, med å kaste så mye dritt på forfatteren at han kunne håpe på at noe heftet seg ved. Det er nok heller tvilsomt om det siste lyktes noe bedre, og det meste av tvilen forsvinner fort når man leser. Van Leeuwen presenterer enkelt, dokumenterer rimelig godt, og gir fornuftige analyser.
Det er synlig allerede fra starten. Når han skal presentere en mer konvensjonell satanisme, vil det selvsagt si Anton LaVeys primære bøker. Her er det en langtstående tilbøyelighet blant de fleste forfattere til å sitere og parafrasere ni sataniske utsagn og videre.
Van Leeuwen gjør noe annet. Han gir selvstendige oppsummeringer av sataniske læresetninger og samler dem under selvvalgte hovedtema som absolutt kan forsvares. Når han så skal si noe om hvordan OLHP/OSV etc forholdt seg til denne satanismen, gir han gode riss av hvilke tema de (dvs nesten utelukkende Bolton) spilte på. Det blir kjapt synlig at tolkningen beveger seg i en mer esoterisk retning, noe som var å forvente av et tidligere medlem av Temple of Set.
Denne delen er godt gjennomført, og analysens innhold som forventet. Derimot kommer det originale (og nok noe mer tvilsomme) grepet med å se hele bruken av appellen til det sataniske hos Kerry Bolton som et bevisst, strategisk grep for å rekruttere til en mer nøktern radikalt rasistisk og nynazistisk tankegang noe uventet.
Ved siden av OLHP/OSV kommenterer van Leeuwen at Bolton i mange år hadde tilhørt det ekstreme høyre, og at omgangen med det esoteriske miljøet først og fremst handlet om å presentere den «transgressive» delen av dette for tanker som ville gjøre det enklere å rekruttere til nazistisk tankegods senere. Han setter opp tekster i en rekkefølge som viser en slik utvikling, og sammen med enkelte utsagn fra Bolton, får han det til å virke rimelig. Jeg er imidlertid i tvil om ikke dette først og fremst skal ses som etterrasjonalisering av en glidende utvikling hvor Bolton selv blir mer ensidig opptatt av mindre esoteriske og «sataniske» tema.
Hvis man er på vei i en slik retning, er det åpenbart at de mer komplekse esoteriske sidene ved systemet til Order of Nine Angles etterhvert blir mindre interessante enn de mer rent høyreekstreme og militante.
Og allerede tidlig var OLHP/OSV influert av ONA på en del sentrale punkt. At Bolton så gikk videre langs samme sti og avledet (et romantisert bilde av) Nazi-Tyskland som det naturlige endepunktet på en satanisk tankegang, er ikke spesielt merkelig (hverken ideologisk, eller tatt i betraktning lignende romantisering av det samme man kunne se hos ONA-ideolog David Myatt).
Like lite merkelig som at han fort løp opp for samarbeidspartnere som mente det samme. Ettersom Bolton konsentrerte seg mer om det politiske og ikke lenger ledet gruppene, drev de gjerne vagt i langt mer liberale retninger før de opphørte. (ODF ble overtatt, skriver van Leeuwen, av en dopromantiker som senere holdt seg til venstreorientert, anarkistisk politikk.)
At ting raste sammen fort og uten å ha satt videre spor etter seg, later til å ha vært en sentral del av Boltons erfaringer med å forsøke å gjøre politikk av satanisk-paganistisk blod- og rasemystikk. Man skal ikke se bort fra at van Leeuwen har rett i at dette er en pragmatisk grunn til at han senere har propagandert for en kristen variant av stort sett det samme politiske innholdet. Selv om van Leeuwen går fort over dette temaet avslutningsvis, får man likevel et inntrykk av en nå noe mer moderat høyreradikal semi-tradisjonalist som har tatt et ideologisk timewarp til 1950-tallet, med fokus på kjernefamilie og anti-kommunisme. (Samt en del Holocaust-revisjonisme og annet som gjerne følger.)
Hovedfokus i avhandlingen er på å gi en historisk oversikt over gruppene og utviklingen, samt deretter å se nærmere på nøkkelelementer i de mer esoteriske idéene ettersom de fremtrer i publikasjoner på ulike tider. Her kommer utgangspunktet i en sosialdarwinistisk materialistisk oppfatning tydelig frem først, og hvordan den via en esoterisk, blodsmystisk lesning lar seg låne både til tanker om raseegen religion, til behovet for «sjokkritualer» for å vekke fra «dvale» og til en praktisk bruk av magi. I flere av disse temaene kommer en innflytelse fra primært ONA klart til syne, men med referanser som kunne gjøre dem interessante også for dem som hadde vært opptatt av LaVey. (Bolton er da heller ingen dårlig skribent, eller noen helt enkel tenker på sitt bedre.)
Alle disse tingene er som allmenne tema dekket bedre før, via bl.a. Mattias Gardells Gods of the Blood og Nicholas Goodrick-Clarkes Black Sun. Men å få så tydelig frem et kompatibelt, men ikke identisk bilde i en masteroppgave er slett ikke dårlig. Og for oss med bisarre interesser – som også inkluderer små, sære og kortlivede grupper – så er det selvsagt spesielt interessant å få New Zealand bedre dokumentert. Siden boken Satanism in New Zealand ikke later til å være å oppdrive, er dette nesten sikkert det nærmeste jeg personlig kommer…
(Den «redigerte» versjonen av avhandlingen finner andre periferinerder her. Så langt jeg har sett, består redigeringen i at van Leeuwen har fjernet en eksplisitt omtale fra en amerikansk satanist om påvirkningen Boltons virke kunne ha på hans angivelige barn med en maori-jødisk kvinne.)