Om ikke lenge kommer den svenske religionshistorikeren Per Faxneld til Kjettersk kjeller. Det er ikke derfor jeg nettopp har lest gjennom boken hans, Mörkrets apostlar. Satanism i äldre tid, men det er en slags unnskyldning for å si noe kort om den. Det er, for å si det kort først, en utmerket, kort innføring i […]
Om ikke lenge kommer den svenske religionshistorikeren Per Faxneld til Kjettersk kjeller. Det er ikke derfor jeg nettopp har lest gjennom boken hans, Mörkrets apostlar. Satanism i äldre tid, men det er en slags unnskyldning for å si noe kort om den.
Det er, for å si det kort først, en utmerket, kort innføring i en del historiske episoder og personer som ofte har vært trukket frem som eksempler på satanisme i tidligere tid. Faxneld finner også frem til enkelte personer og hendelser som ikke har vært trukket frem så ofte. Det er greit og lettlest fortalt, beregnet på et interessert, men ikke alt for spesialisert publikum, og uten noen tunge teoretiske overveielser.
Han begynner historisk med gnostikerne, beveger seg så gjennom heksejaktenes tidsalder før han kommer frem til romantikken og derfra til senere esoteriske strømninger og tenkere. Innimellom får han plass til episoder som Gilles de Rais og Chambre Ardente/La Voisin-affæren. På en del felt kan man dermed betrakte boken som en krysning av Rune Blix Hagens bok Hekser og min egen Demoner, men den skal noen andre steder og gjør noen andre ting også. Han finner for eksempel plass til å gå nærmere inn på Rudolf Steiner og H.P. Blavatsky og deres tanker om Satan/Lucifer.
Formålet er hele tiden å se på episodene og se om det er snakk om noen form for satanisme og i så fall hva slags det er. Derfor har han for eksempel en innledende diskusjon av satanismebegrepet, og han forholder seg aktivt til denne diskusjonen gjennom boken.
Det er klart og tydelig gjort, med basis først og fremst i religionshistorikeren Joachim Schmidts utmerkede og alt for dårlig kjente bok Satanismus. Mythos und Wirklichkeit fra 1992 (og som jeg en gang må få lest 2003-versjonen av, ettersom den er omtrent dobbelt så tykk). Jeg har enkelte reservasjoner mot Schmidts apparat, men det skyldes nok først og fremst at jeg er mest interessert i det Faxneld ikke berører i boken, nemlig moderne satanisme. Og Schmidts tanker fungerer utmerket for å få frem noen av de viktige skillene i konseptualiseringen av «Satan», kanskje spesielt i forhold til gnostisk inspirert tenkning (Satan er egentlig god – Jahve som regel ond), «integrativ» (Gud og Satan to sider av samme sak) og hvordan dette spiller inn i forskjellige esoteriske systemer.
Presentasjonen av de ulike historiske episodene er sånn passe grundig gjennomført, så de kan følges enkelt. Han har sett rimelig bredt på forskning og kilder der slikt har latt seg gjøre. Siden jeg selv har skrevet om de fleste av episodene i en eller annen sammenheng, om enn ofte i forbifarten, var det interessant å legge merke til at vi i blant divergerer noe. Ved minst to tilfeller har jeg oppdaget at jeg ikke har gjort godt nok arbeid selv, og har gjort feil i presentasjon av hendelsesforløp. Det er alltid irriterende, men godt å bli gjort oppmerksom på.
Faxneld er nok ikke helt fri for dette selv heller. Det er noen småtterier der jeg er rimelig overbevist om at han ikke treffer helt. Men så skal man kanskje være passe overinteressert for å se at en fotnote eller to og et kort referat relatert til Gareth Medways The Lure of the Sinister (en utmerket bok) ikke helt treffer teksten.
Og at Herbert Sloane – stifteren av den gnostisk-sataniske «Our Lady of Endor Coven, Ophite Cultus Sathanas» skulle vært medlem av Church of Satan i 1968 så godt som sikkert ikke stemmer, må man kjenne til den tidligste fasen av Church of Satan (som kommer etter Fanelds periode) for å si. (Og siden kunnskapen om også denne fasen er mangelfull, kan det komme til nytt. Men det ser svært tydelig ut som om de var nesten utelukkende lokalisert til San Francisco fra 1966 til etter publiseringen av The Satanic Bible i 1969.)
Jeg stusser også litt på at han virker så overbevist om at det fantes ritualer å forholde seg til i Voisin-affæren utover vanlig alkymistiske, kjærlighetsmagi og annen velkjent praksis. Det er hverken utenkelig eller urimelig, men jeg må innrømme at det jeg har sett av data og argumenter (det samme som Faxneld) ikke gjorde meg spesielt mer overbevist enn jeg var fra før.
Faxneld mener, som de fleste andre på feltet, at det er syltynt med belegg for noen organisert satanisme før ut på 1900-tallet. Det er også rundt denne perioden han finner de første dokumenterte individuelle satanistene, selv om de for det meste holdt en slik posisjon i kun kort tid.
Det er blant disse individene at jeg finner folk jeg ikke var klar over fra før. Det gjelder bohemen Stanislaw Przybyszewski (som var gift(?) med Dagny Juel og ble portrettert av Edvard Munch), og det gjelder dansken «Ben Kadosh» (aka Carl William Hansen, som også var alkymist, kabbalist, rosenkreuzer, astrolog og medlem av et ikke-thelemisk OTO i løpet av sitt ikke alt for lange liv.) Przybyszewskis Die Synagoge Satans er satt opp på ønskelisten. Kadosh er forøvrig udødeliggjort for ettertiden gjennom det satiriske portrettet av «Kados» i Hans Scherfigs Idealister.
Fascinerende start for oss som er interessert i den slags. Leaves you wanting more.
For Faxneld er første eksempel på organisert satanisme de (mer enn) litt avvikende thelemittene i Fraternitas Saturni. Deretter er det noen andre små muligheter i perioden etterpå, før vi får den udiskutable moderne satanismens fremvekst med Church of Satan fra 1966.
Det forklares klart og tydelig hvorfor Fraternitas Saturni blir inkludert, og det er godt begrunnet. Jeg har tenkt på det selv, men konkludert annerledes tidligere. Det har vært knyttet til definisjonskriterier og noen teoretiske overveielser jeg tildels har endret. Jeg er ikke sikker på om ikke argumentene hans for inkludering er bedre enn mine har vært for å ekskludere dem. Jeg hadde kvaler allerede før jeg kom over boken (se artikkel i Humanist 1-2007), og de er ikke blitt mindre med lesning nå. Jeg skal gå over dokument og forskning noe grundigere igjen senere og reflektere nærmere over kriteriene.
Avslutningsvis kommer populærkulturen og flere potensielle moderne, før-Laveyanske, eksempler før han oppsummerer.
Det er virkelig morsomt at han har klart å grave opp et (det siste?) gjenlevende (eks-)medlem av Sloanes «Our Lady of Endor Coven». Godt jobbet, og der skulle jeg gjerne hørt mer. Faxneld er likevel påpasselig kritisk til den angivelige dateringen av «Our Lady» til 1948. Siden ingen andre hører om gruppen før etter annonseringen av CoS, virker det da også fornuftig. Skjønt så inspirert som Sloane virker være av Hans Jonas, hvis bøker om gnostisisme kom ut i perioden fra før krigen til 1958, er det ikke helt urimelig å tenke seg.
Alt i alt: Godt gjennomført, klart presentert og interessant lesning for flere enn oss som er helt spesielt interessert.
Vi er heldigvis ikke enige i alle detaljer. Og når jeg ikke har delt hans bedømmelse i utgangspunktet, er det godt nok arbeidet til at jeg for det første oppdager egne feil, og for det andre at jeg ser et par felt der jeg skal tenke nøye gjennom egne konklusjoner. Det er alltid gledelig. Men i det store og hele deler vi samme synspunkt, hvilket muligens antyder at forskningen selv på «historisk» satan-diskurs er blitt relativt moden.
Per Faxneld
Mörkrets apostlar. Satanism i äldre tid.
Ouroboros 2006, 252 s.
ISBN 91-974102-4-1