Arkeologer og tekstforskere har i hundre år strevet med for å finne ut hva i all verden teksten på Faistos-disken egentlig betyr – for ikke å si når den er fra, selv om konklusjonen så langt har vært den minoiske bronsealderen rundt år 1500 f. Kr. (ta og gi noen hundre år på hver side). […]

Arkeologer og tekstforskere har i hundre år strevet med for å finne ut hva i all verden teksten på Faistos-disken egentlig betyr – for ikke å si når den er fra, selv om konklusjonen så langt har vært den minoiske bronsealderen rundt år 1500 f. Kr. (ta og gi noen hundre år på hver side).

Det hele har utvilsomt også vært av interesse for enkelte med en litt vel livlig fantasi (Aartun er også omtalt her). For ikke å si oss stakkars turistene som har reist helt til Kreta for å se disken på egenhånd. Som vi gjorde med våre barn en vakker sommer i 1996.

Og nå får vi altså alle høre at det hele i stedet kan være en bløff. I såfall en av de største i arkeologihistorien.

Jerome Eisenberg, a specialist in faked ancient art, is claiming that the disc and its indecipherable text is not a relic dating from 1,700BC, but a forgery that has duped scholars since Luigi Pernier, an Italian archaeologist, «discovered» it in 1908 in the Minoan palace of Phaistos on Crete.

Pernier was desperate to impress his colleagues with a find of his own, according to Dr Eisenberg, and needed to unearth something that could outdo the discoveries made by Sir Arthur Evans, the renowned English archaeologist, and Federico Halbherr, a fellow Italian.

Nå er det de færreste forunt å beherske de språklige og ikonografiske kunnskaper som kreves for i det hele tatt å gi seg i kast med å tolke disken. Selv mine barn lot seg forføre til å tro den var ekte.


Ettersom disken er laget ved at tegnene ikke er skrevet, men trykket inn i tavlen, har enkelte oppfattet den som et tidlig forsøk på trykkekunst. Hvis det viser seg at den er falsk, får imidlertid Jared Diamonds analyse i Guns, Germs and Steel en utilsiktet profetisk kraft, når han beskriver dette som et eksempel på «a technological advancement made at the wrong time in history«.

Samtidig viser det seg at det likevel ikke er så enkelt å avgjøre dette. I hvertfall ikke sånn en gang for alle.

He believes that Pernier’s solution was to create a «relic» with an untranslatable pictographic text. If it was a ruse, it worked. Evans was so excited that he published an analysis of Pernier’s findings. For the past century innumerable attempts have been made to decipher the disc. Archaeologists have tried linking them to ancient civilisations, from Greek to Egyptian.

Dr Eisenberg, who has conducted appraisals for the US Treasury Department and the J. Paul Getty Museum, highlighted the forger’s error in creating a terracotta «pancake» with a cleanly cut edge. Nor, he added, should it have been fired so perfectly. «Minoan clay tablets were not fired purposefully, only accidentally,» he said. «Pernier may not have realised this.»

Each side of the disc bears a bar composed of four or five dots which one scholar described as «the oldest example of the use of natural punctuation».

Dr Eisenberg believes that it was added to lead scholars astray — «another oddity to puzzle them, and a common trick among forgers». The Greek authorities have refused to give Dr Eisenberg permission to examine the disc outside its display case, arguing that it is too delicate to be moved.

Nei, turistindiustrien krever sitt.

Dermed er det ikke enkelt å avgjøre om dette faktisk er bløff eller ei. Som så ofte er det bare å lene seg lettere tilbake og si at fremtiden vil vise.

Også når det gjelder fortiden.