Det er konklusjonen i en undersøkelse som blir publisert i neste nummer av The Oncologist. Forfatterne har tatt for seg kliniske forsøk registrert hos clinicaltrials.gov og sett hvor stor andel som er publisert i vitenskapelige kanaler (tidsskrift med peer review). For de interesserte er artikkelen prepublisert online her(pdf). At så få blir publisert er seriøst, […]
Det er konklusjonen i en undersøkelse som blir publisert i neste nummer av The Oncologist. Forfatterne har tatt for seg kliniske forsøk registrert hos clinicaltrials.gov og sett hvor stor andel som er publisert i vitenskapelige kanaler (tidsskrift med peer review). For de interesserte er artikkelen prepublisert online her(pdf).
At så få blir publisert er seriøst, og blir tatt alvorlig. Artikkelen har fått følge av tre kommentarartikler jeg ikke har sett, men av titlene å dømme er de meget kritiske. Og det er ikke så rart. Som én av lederskribentene skriver er det et etisk og vitenskapelig imperativ å publisere resultatene av slike forsøk. Å ikke gjøre det – og i et slikt omfang! – skaper potensielt en seriøs publiseringsbias, som kan gi misvisende inntrykk av hvordan ting henger sammen og åpne for praksis basert på feilaktige inntrykk. Eller som artikkelens tittel sier: «Practicing on the Tip of an Information Iceberg?»
Frykten for at så kan være tilfelle blir ikke øyeblikkelig mindre av at mens 59% av forsøk betalt av nettverk for kliniske tester ble publisert, var tilsvarende tilfelle for kun 5.9% av forsøk «sponsored by industry». Det hjelper heller ikke at brorparten (64.5%) av studiene – helt i tråd med (kanskje litt under) forventninger til publiseringsbias – rapporterte positive funn.
Forfatterne kommenterer at en del av disse resultatene er presentert i form av abstracts på konferanser, at mange av dem sannsynligvis viser minimalt nytt – men som de understreker er det på ingen måte godt nok. Det faktum at industrifinansierte forsøk publiseres i liten grad understrekes som spesielt negativt, og de understreker også hvor viktig det er å få publisert negative funn – det kan f.eks. stoppe behandling som er dyr, uvirksom og kanskje skadelig.
(Via Ben Goldacres Miniblog)