Kulturelt og politisk anvendelige historier og teorier blir ikke borte, uansett hvor grundig de blir tilbakevist. I beste fall kan man flytte dem fra sentrum ut i periferien. Men blant de som har bruk for dem, de som kan låne ideologisk støtte og mobilisere med dem, vil det alltid være noen som holder ting i […]
Kulturelt og politisk anvendelige historier og teorier blir ikke borte, uansett hvor grundig de blir tilbakevist. I beste fall kan man flytte dem fra sentrum ut i periferien. Men blant de som har bruk for dem, de som kan låne ideologisk støtte og mobilisere med dem, vil det alltid være noen som holder ting i live.
I dette tilfellet gjelder det teorier og historier om multippel personlighet. For noen år tilbake ble de amerikanske terapeutene som bedrev den slags utsatt for knallhard kritikk. Media fråtset i historier om forsikringssvindel, grov feilbehandling av pasienter og ødelagte liv – akkurat som de hadde gasset seg i offerhistoriene som kom ut av terapien noen få år før.
Nå er fenomenet tilbake på salgslistene, med psykiater Richard Baers bok om pasienten «Karen», Switching Time. Som i forrige runde med slike bøker bæres også denne boken oppe av grove overgrepshistorier, skjønt denne gang er det psykiateren som snakker. Og som i forrige runde begynner vi med en totalt ukritisk pressedekning, som her i Newsweek.
Historien er tragisk typisk for hva som skjedde på slutten av 1980-tallet: En gang i 1989 kommer «Karen» til Richard Baer med problemer etter en problematisk fødsel: kroniske smerter, depresjon og overvekt. Uheldigvis er Baer knyttet til MPD-guru Bennet Brauns sykehus i Chicago. Baer bestemmer seg relativt tidlig for at hun har disossiasjonsforstyrrelser, senere for at det er «genuin MPD».
Til dette hører med nødvendighet – når man er innenfor det moderne MPD-paradigmet – en grufull barndom med gjentatte overgrep. Og som i så mange andre slike fortellinger får man fort mer enn nok slike. Her det organiserte, ritualiserte overgrep og bestialske hendelser over en lav sko. Hypnose var her, som i så mange andre tilfeller, en god hjelp til å finne frem i den multiple verden.
Kort sagt: Alle faresignalene for en tvillsom terapi og en tragisk, men minst like tvilsom historie er godt på plass. Uten at det later til å vekke hverken forlag, journalister eller lesere.
Heldigvis har det gått «Karen» noenlunde bra. I motsetning til mange andre som ble utsatt for slik behandling på 1990-tallet, kom hun gjennom det. Etter 18 års behandling er hun endelig ferdigbehandlet – får vi tro. Og klar til å spre evangeliet.
Så får vi se om doktor-pasient-teamet her kan gjøre like mye skade som teamet Michelle Smith og Lawrence Pazder gjorde på 1980-tallet. Det tviler jeg heldigvis sterkt på.