Piper MPD.jpgDiagnoser om multippel personlighetsforstyrrelse gikk som en pest i terapimiljøer på 1980- og 1990-tallet. Etter en rekke rettssaker ble det tynnet i rekkene av multippelterapeuter. I senere tid har de imidlertid blitt mer synlige igjen. En bestselgende amerikansk bok i 2007 handler om multippelterapi og blir ukritisk motatt. I Norge reiser disossiasjonsteoretiske arvtagere rundt og holder kurs for enhver traumebehandler som er interessert – og det er de. Denne artikkelen av August Piper skulle egentlig vært publisert i Skepsis i år 2000, men ble da lagt til side. Det er med en viss bekymring vi tar den frem igjen.

Av August Piper jr. (publisert 28.11.2007)

Alle mennesker kan sveipes med i smittsomt føleri og styrtes i fordervelsen.
(Charles W. Upham, 1867.)

En ny psykiatrisk lidelse flommer som en epidemisk bølge over Nord-Amerika. Gjennom hele psykiatriens historie var det før 1980 – i hele verden – ikke mer enn 200 slike tilfeller. Likevel hevder noen av tilhengerne av diagnosen at i det minste hver tiende amerikaner lider av en slik forstyrrelse. De vil ha oss til å tro at opp mot 30 prosent av alle fattige mennesker lider av sykdommen. Det vil si mer enn tjue millioner individer. Rundt denne diagnosen har det vokst fram en hel industri som forvalter betydelige pengesummer og mange spesialsykehus, der en rekke selverklærte eksperter stiller diagnosen og behandler lidelsen.

Lidelsen det gjelder kalles multippel personlighetsforstyrrelse (Multiple Personality Disorder – MPD). Denne diagnosen har alltid har vært kontroversiell. I senere tid har det vokst fram en tordnende strøm av kritikk mot den. Det viser seg at det er god grunn for denne kritikkstormen. Hvis en undersøker tankegangen bak diagnosen, finner en påfallende mange feil i tankegangen, uriktige påstander og bristende logikk.

Hva er MPD

MPD klassifiseres som en dissosiativ lidelse, eller en spaltningslidelse. Spaltning vil i denne sammenheng si forstyrrelser i en eller flere av de prosessene som til sammen danner ideen om “bevissthet”. Det vil si det å danne og holde fast på minner, ta inn i seg sanseinntrykk og forstå dem, og å holde fast en følelse av egen identitet. (American Psychiatric Association 1994, 477) Fenomenet spaltning bygger på en ide om at ting som ikke finnes i bevisstheten påvirker atferd, stemningsleie og tanker. (Spiegel og Scheflin 1994). Derfor anser man atferdsforstyrrelsene som vanligvis viser seg ved spaltningslidelser som ubevisste. Det vil si at de skriver seg fra krefter som er utenfor pasientens bevissthet, utenfor viljens kontroll.

Spaltningslidelsenes konge er MPD,[1] også kalt dissosiativ identitetesforstyrrelse(DID). Det hevdes at mennesker med denne lidelsen til tider er ute av stand til å huske viktig informasjon om seg selv. Men det som skiller MPD fra alle andre psykiatriske tilstander er den antatte årsak til disse hukommelsestapene. Forkjemperne av tilstanden mener at hukommelsestapene kommer fordi pasientene i perioder tatt over av en eller flere “andre personligheter” eller [på engelsk] “alter”. (De kan også kalles “identiteter”, “egotilstander”, “andre” eller “personlighetstilstander”). Disse gjestepersonligheten ligger dypt i skjul siden de ble dannet i løpet av barndommen. (Mer om dette senere.) Senere stiger de opp til overflaten og påtvinger pasientene sine egne minner, tanker og atferdsmønstre.

Hovedtrekket ved MPDs skal være at et individs atferd styres av to eller flere “personligheter” (Putnam et al. 1990). De forskjellige identitetene antas å være ufrivillige (Sabrin 1995; Watkins og Watkins 1984). En personlighet kan kjenne seg “trukket inn i en tilstand av panikk og hjelpeløshet” idet en annen utsetter seg for atferd som er avskyelig for den (Kluft 1983, 75). Det blir hevdet at pasienter opplever en følelse av å bli tvunget til dårlig oppførsel eller til å skade seg selv (Putnam 1991). Noen teoretikere hevder til og med at det finnes “allmektige personligheter,” som ganske enkelt kan tvinge pasientene til å gjøre det de krever (Lewis og Bard 1991). Et eksempel som gis av C. A. Ross, er personligheter som “tvinger [pasienten] til å gå ut i veien for en lastebil. [Personligheten] trekker seg så tilbake igjen like før smellet, og lar [pasienten] ta opplevelsen av smerten” (Ross 1989, 115).

Vi får presentert et bilde av en invasjonshær som overtar et land; en maskinoperatør som tar over styringen av en maskin; en parasitt som angriper en annen organisme. Innen MPD-litteraturen finner vi ofte slike påstander: “Hvis [pasienten] ikke passer på, tar personlighetene over” (Bliss 1980, 1393). Forkjemperne beskriver den opprinnelige personligheten som “verten”. Igjen brukes parasitten som grunntanke. Videre beskrives forandringen fra vert til personlighet, fra den ene personligheten til den andre, som om det skjer ved hjelp av en “bryter”. Slik kan en bibliotekar i det ene øyeblikket være sitt eget 42 år gamle sanne jeg, men i neste øyeblikk oppføre seg som et barn på ni år, en grovkjefta tømmerhogger, eller ei lettliva dame som plukker opp mannfolk på barer (Putnam 1989, 11, 119-1209.

Disse gjestepersonlighetene skal virkelig ha mange bemerkelsesverdige evner og kvaliteter. Noen har som oppgave å danne nye personligheter. Andre blir sagt å bestemme hvilken personlighet eller “alter” som skal ta kontroll over kroppen på et spesielt tidspunkt (Kluft 1995, 364). Det finnes personligheter som har motsatt kjønn, som er den behandlende terapeuten, spedbarn, fjernsynsfigurer eller demoner. Forkjemperne for MPD forteller om personligheter som er Satan og Gud, om hunder, katter, hummere og utstoppede dyr, ja selv mennesker som er tusener av år gamle eller fra en annen dimensjon (Fifth Estate 1993; Ganaway 1989; Hendrickson et al. 1990; Kluft 1991b, 166; Kluft 1995, 366; Ross 1989, 112, Ross et al 1989).

Diagnosens tilhengere påstår at alle slags handlinger — som det å skape kunst, bilkjøring, slåssing, skolearbeid, prostitusjon, gjøre rent badekaret, ja selv å bake kaker — kan bli gjort av slike personligheter (Braun 1998, 104; Ross 1989, 112).

Personlighetene er ofte listige, hemmelighetsfulle og unnvikende. R. P. Kluft (1991a) forteller for eksempel om hvordan han har påvist gjestepersonligheter som har til oppgave å benekte at pasienten har MPD, og dermed gjøre diagnostiseringen vanskeligere. Det hevdes også at slike personligheter lurer terapeutene ved å gjemme seg og utgi seg for hverandre (Putnam 1989, 113). Det blir sagt at de er lett formbare eller plastiske: “Personlighet A kan være litt forskjellig når den oppstår etter personlighet B i forhold til når den oppstår etter personlighet C” (Kluft 1988, 49). Det hevdes også at de øker i antall. Hver personlighet kan gjennomgå en mengde splittelser, noe som fører til det som kalles “polyfragmentert MPD” (Frontline 1995; Ross 1994, 60). Det motsatte kan også skje. I løpet av terapi kan flere personligheter slå seg sammen til en slags “superpersonlighet” (Kluft 1988). Det hevdes til og med at de på et tidspunkt kan slutte å vokse for godt, eller at de for en tid kan stoppe aldringsprosessen ved å gå i “indre dvale”, for så å gjenoppstå og fortsette å bli eldre (Ross 1989, 112).

Tilfeller som er beskrevet over de siste årene har vist et medianantall på to personligheter ved diagnostiseringstidspunktet, men under behandlingen finnes det vanligvis seks eller tolv personligheter til (Putnam et al. 1986; Ross et. al 1989). Noen ganger finnes svært mange flere. I så mye som en fjerdedel av tilfellene finnes det 26 eller flere personligheter (Kluft 1988). Og jo lenger en pasient er i behandling, jo flere gjestepersonligheter oppdages (Kluft 1988; Kluft 1989): “Det er heller regelen enn unntaket at tidligere ukjente personligheter oppstår under behandling” (Kluft 1988, 54). Det finnes rapporter om pasienter med 300 og 4500 personligheter (Kluft 1988; Ross 1989, 121; Ross et al. 1989). Kluft er blitt konsultert “flerfoldige ganger” i tilfeller der terapeuter — på feilaktig grunnlag i henhold til Kluft — hevder å ha talt opp “Over 10000 personligheter” (Kluft 1995, 363).

Hva er årsaken til denne nærmest endeløse oppblomstring av personligheter? Ifølge tilhengerne av MPD skjer det fordi hvert traume eller hver omfattende forandring i livet hos en MPD-pasient vil føre til at noen eller alle personlighetene skapes på nytt (Kluft 1988).

Hva er årsaken til MPD?

Ifølge tilhengerne fører traumer i barndommen til MPD. Det er vanligvis snakk om at voksne misbruker/mishandler barn seksuelt eller på andre måter.

Teorien er slik: Siden barnet ikke kan komme seg unna smerten fysisk er den eneste muligheten til å flykte psykisk. Det skjer ved å spalte sinnet, dissosiasjon. Denne spaltningen antas å gi forsvar mot smerte ved at mishandlingen oppleves som om den skjedde med noen andre (Atchinson og McFarlane 1994; Braun 1989; Kluft 1985a; Kluft 1987; Ross 1995). Det blir altså mulig å utholde ubehaget ved denne mishandlingen i barndommen ved hjelp av fortrengning, en forsvarsmekanisme som det sies at tillater barnet å glemme at mishandlingen skjedde i det hele tatt (Lynn og Nash 1994): “Nå hender ikke engang misbruket meg, [men] jeg husker det ikke en gang” (Ross 1995, 67).

Etter hvert, sier tilhengerne av MPD, kommer så disse forsvarsmekanismene til å bli brukt utover sine grenser. Det vil si at de tas i bruk mer og mer for å greie opp med vanlige, hverdagslige problemer (Braun 1986, 66; Putnam 1991). Den misbruktes “spaltede indre strukturer krystalliseres sakte”, til de blir til personligheter (Atchinson og McFarlane 1994; Putnam 1989, 53-54; Ross 1995a, 67). Som tidligere nevnt antas denne dannelsen av personligheter nesten utelukkende å skje tidlig i barndommen (Greaves 1980; Vincent og Pickering 1988).

Hva er så problemet med teorien om MPD? For den står sannelig ikke særlig sterkt.

Hva er en «personlighet»?

For det første: Hva er egentlig en slik “personlighet” eller “alter”?

En skulle tro at sykdommens talsmenn for lenge siden ville ha gjort noe så grunnleggende som å beskrive og gi en presis beskrivelse av en slik personlighet. Men det er har man ikke. MPD-litteraturen omfatter ikke en eneste enkel, forståelig definisjon som ville gjøre det mulig å gjenkjenne en slik personlighet hos en person en har kjent i årevis hvis en møter ham på gata. Det er heller ikke mulig å gjenkjenne en slik alter hos seg selv.

Hvor vag og upresis begrepsbruken er, vises ved hvor ofte selv MPD-ekspertene motsier hverandre med hensyn til de grunnleggende trekkene ved slike personligheter. Ross (1990) sier for eksempel at pasientenes sinn ikke mer er vert for mange forskjellige personligheter enn kroppene deres er for forskjellige personer. En annen teoretiker tror at de forskjellige personlighetene er innbilte konstruksjoner eller “constructs” (Bliss 1984).

Men på den andre siden finner vi i DSM-IV og skriftene til flere MPD-teoretikere gjentatte ganger understreket at disse personlighetene er velutviklede og klart atskilt fra hverandre. De er sammensatte og velintegrerte (Kluft 1984b, Kluft 1987; Taylor og Martin 1944). Videre forteller MPD-fokuserte terapeuter regelmessig om pasienter som har dusinvis av personligheter. Likevel har Spiegel (1995) nylig hevdet at siden MPD-pasienter ikke kan integrere forskjellige følelser og minner, har slike pasienter i virkeligheten mindre enn en personlighet, ikke mer enn en.

Det er en mengde motsetninger på andre områder også. På den ene siden mener Bliss (1984) at personligheter har spesielle og begrensede virkeområder og bare er i besittelse av en begrenset mengde stemninger. Men på den andre siden sier Braun (1984) og andre forkjempere (Putnam 1989, 104; Ross 1989, 81) først at fragmenter “utfører en begrenset oppgave i personens liv” (Ross 1989, 81), men mener så senere i samme publikasjon (111-118) at personlighetene bare kan utføre en spesiell oppgave, representere bare en enkelt stemning eller hukommelse, eller bare framvise en begrenset mengde evner.

Det at man ikke har lykkes å gi en fast definisjon av begrepet gjestepersonlighet (alter, osv.) fører til alle slags merkelige ting. For eksempel oppdager MPD-tilhengere MPD hos mennesker der nære slektninger og andre som har kjent disse menneskene i en årrekke aldri har sett noen tegn til slike personligheter (Ganaway 1995). For eksempel diagnostiserte Kluft (1985b) sykdommen hos en rekke mennesker, på tross av at han selv visste over at omtrent halvparten av dem “ikke viste noen åpne tegn” på MPD. MPD-forkjemperne kan til og med finne MPD hos mennesker som selv mangler det minste kjennskap til at de har tilstanden (Bliss 1989; Bliss 1984; Kluft 1985b). Minst en av dem anbefaler å behandle menneskers MPD selv når pasienten selv hevder å ikke ha sykdommen (Putnam 1989, 139, 215).

Bisarre utfall

Den mangelen presisjonen ved bruken av begrepet personlighet (alter) gjør det mulig for tilhengerne av MPD å hevde at mange atferdstrekk hos pasientene er tegn på mulig tilstedeværelse av en gjestepersonlighet. Slik hevder de at følgende atferdstrekk — og mange flere — er viktige diagnostiske tegn for MPD: Det å se seg rundt på terapeutens kontor; hyppig blunking med øynene; forandre sittestilling eller stemmens toneleie; rulle øynene oppover; le brått eller vise sinne; dekke til munnen; la håret dekke ansiktet; få hodepine; klø seg; berøre ansiktet eller stolen en sitter i; forandre hårfasong mellom timene; eller å bære et spesielt klesplagg eller smykke (Franklin 1990; Loewenstein 1991; Putnam 1989, 118-123; Ross 1989, 232). I et tilfelle forfatteren kjenner, hevdet en ledende forkjemper for MPD at diagnosen ble underbygget av atferd som ikke var mer bemerkelsesverdig enn det faktum at pasienten skiftet klær flere ganger om dagen og likte å bruke solbriller.

Disse påstandene om personligheter gir opphav til noen vanskelige spørsmål som tilhengerne av MPD ikke greier å besvare. For det første, hvordan skiller atferden som skyldes en slik personlighet seg fra personens vanlige atferd i hverdagen, la oss si når de er sinte eller glade (Piper 1994a)? Er det slik at iboende personligheter eller fragmenter er årsak til alle følelser? Hvis ikke, hvordan avgjør en hvilke følelser som skriver seg fra slike personligheter, hvilke skriver seg fra fragmenter og hvilke ikke fra noen av dem? En tilhenger erkjenner problemet som reiser seg ved disse spørsmålene — han sier at slike personligheter kan være umulig å skille fra den opprinnelige personligheten (Kluft 1991b).

For det andre, hvordan skiller vi mellom personer som sier at de mister kontrollen overfor “personligheter som er umulig å motstå” fra slike som prøver å slippe unna straffen for kriminalitet ved å hevde at de ikke kunne kontrollere atferden sin (Piper 1994c)?

Til sist kan en lure på hvor alvorlig en kan ta MPD-tilhengerne når de hevder at de kan følge femten eller tretti usynlige personligheter — eller 4500 — når disse personlighetene lurer terapeuten ved å vokse, dele seg; ved å slutte å eldes, bli gjenskapt, smelte sammen eller gå i “indre dvale”, avhengig av hvilken personlighet som oppstår før eller etter dem.

Når vi ser det hele samlet, er det ikke mulig å vite hvordan en skal teste eller bevise en påstand om at et individ har mer enn en personlighet, egotilstander, identiteter, fragmenter, personlighestilstander eller noe lignende, så lenge det ikke finnes noen enighet om hva noen av disse begrepene betyr (Dinwiddie et al 1993; Aldridge-Morris 1993, kap. 1). Dette fører til at det er få eller ingen grenser for antallet “personligheter” en kan grave fram. Antallet begrenses bare av hva den som stiller diagnosen orker og tar seg tid til, og av hans eller hennes subjektive syn — og kanskje fikse ideer — om hva som kan kalles en slik personlighet (Dinwiddie et al. 1993).

De som bruker diagnosen kan dermed utvide begrepet utover alle grenser. Hvis en slik grovt ekspansiv definisjon benyttes, blir det lett å finne tusener av MPD-“pasienter”. Uten klare atferdskriterier som gjør det mulig å vite når en har funnet en slik personlighet, blir begrepet personlighet uten noen mening. Det kommer dermed til å bety ingenting.

Oppstår hos terapeuten

Det andre problemet ved MPD avsløres ved et forbløffende faktum — at sykdommens mest dramatiske tegn oppstår etter at pasienten begynner i terapi hos MPD-forkjemper, og ikke før.

De som kommer til å få diagnosen søker profesjonell hjelp på grunn av mange slags psykiatriske problemer. Når de først kommer i terapi, kan disse pasientene framvise symptomer og tegn på enhver psykiatrisk lidelse (Coons et al. 1988; Putnam et al. 1986; Bliss 1984). Men en ting er påtakelig fraværende — noe som tyder på slike personligheter (Brick og Chu 1991; Franklin 1990; Kluft 1984a; Kluft 1985a; Ross 1989, 93).

Men når pasientene kommer i MPD-sentrert terapi, ja da dukker personligheter opp i fleng. Kluft (1995) forteller for eksempel om hvordan en personlighet hos en pasient laget noe som så ut som grand mal-anfall; en annen solgte stoff mens verten skulle være på arbeid (verten hevdes å “ha kommet til seg selv” flere kilometer unna) (Putnam 1989, 198). Ifølge tilhengerne skyldes mye av MPD-pasientenes atferd slike personligheters “personifiserte intrapsykiske konflikter” (Putnam et al. 1986, 291). Personlighetene skaper kriser i pasientens liv ved å forsøke å dominere, sabotere og ødelegge hverandre (Kluft 1983; Kluft 1984c). For eksempel kan en personlighet føre pasienten ut i en kompromitterende situasjon — la oss si en seksuell handling, en ildspåsettelse eller kjøp av stoff. Denne personligheten forsvinner, og overlater så til pasienten som “våkner opp”å ordne opp — uten å vite hvordan han eller hun havnet i situasjonen (Confer og Ables 1983; Kluft 1991b).

Dårligere av behandling

MPD-pasienter blir ofte betydelig dårligere under behandling (Kluft 1984c; Ofshe og Watters 1994, kap. 10; Pendergrast 1995, kap. 6). En av sykdommens fremste tilhengere erkjenner at MPD-terapi “forårsaker betydelig forstyrrelse i pasientens liv utenom behandlingssitusjonen”, og at selvmordsforsøk kan skje i de første ukene etter at diagnosen er stilt (Putnam 1989, 98, 299). Etter hvert som MPD utvikler seg, kan pasientene bli mer splittede, engsteligere, eller mer deprimerte (Braun 1989). Jo lenger de forblir i behandling, jo mer blomstrende, innviklede og usannsynlige blir historiene de forteller om den påståtte mishandlingen i barndommen (Ganaway 1995; Spanos 1996, kap. 20). Denne forverringen bidrar til langvarige sykehusinnleggelser som kan koste millioner av dollar (Frontline 1995; Piper 1994b) Dette skjer ofte når MPD-pasienter som er godt forsikret blir behandlet av sykdommens forkjempere. Sykehusinnleggelse følger ofte etter at MPD er diagnostisert; Ross og Dua 1993).

MPD-orienterte terapeuter har strevet hardt for å forklare disse heller pinlige følgene av behandlingen de gir. Å undersøke disse forklaringene er utenfor denne artikkelens oppgave – se Piper 1995; Piper 1997; Simpson 1995. Men i en rekke nyere søksmål i rettsinstanser som behandler feilbehandling har juryene foretrukket en enkel og logisk forklaring på disse pasientenes forverrede tilstand: Pasienter blir dårligere etter MPD-behandling fordi terapeutene får dem til å bli det, blant annet ved hele tiden å oppmuntre pasientene til å vise fram mer og mer dramatiske “andre personligheter”.

Oppmuntring til selvbedrag

En viktig poeng for å forstå hvordan terapeuter oppmuntrer til dette, er at terapeutene opptrer som om slike personligheter er virkelige. For eksempel: Ledende eksperter på området framkaller rutinemessig slike personligheter, hypnotiserer dem, involverer seg i “langvarige monologer” med dem, gir dem navn, oppretter behandlingsallianser med dem, snakker til tøydyra deres, tar dem med på tur til McDonald’s (“Utenverdenen virker ofte svært stor og skremmende for barne-personligheter”), og de kan rekruttere en slik personlighet for å hindre andre fra å skade enda en tredje (Ross 1989, 227, 252, 254; Ross og Gahan 1988). Andre MPD-forkjempere oppmuntrer personlighetene til å løse problemer seg imellom, lærer dem den gylne regel, å delta i en “indre terapigruppe”, og til og med å bestemme hvorvidt verten bør begynne terapi eller ikke (Caul 1984; Kluft 1993; Ross 1989, 209).

I 1988 bemerket Vincent og Pickering at i de publiserte verkene utgitt gjennom 135 år fram 1979 ble det bare fortalt om ett tilfelle der sykdommen fantes i barndommen. Etter å ha gjennomgått litteraturen publisert siden 1979 var de i stand til å samle knappe tolv tilfeller. (Det ser ut til at Vincent og Pickering var nødt til å tøye litt — fire av de tolv var ikke MPD-tilfeller, men i stedet noe forfatterne kalte “begynnende MPD.”) Ni tilfeller til ble funnet av Peterson (1990).

Disse minimale tallene står i sterk kontrast til de tusener av voksne tilfeller som er oppdaget i de seinere årene. Dette avslører den tredje svakheten: Hvis MPD kommer av misbruk i barndommen, hvorfor oppdages da så få tilfeller hos barn?

Ingen enkle årsaker

Det fjerde problemet blir da nettopp troen på at misbruk i barndommen er årsaken til MPD. Litteraturen viser klart hvordan det er enighet om at den fremste årsak til sykdommen er misbruk i barndommen, og at alvorlig seksuelt misbruk mer eller mindre direkte fører til MPD (Braun 1989, 311; Ellason og Ross 1997; Putnam 1989, 47; Ross 1989, 101; Ross 1995, 505; Shafer 1996).

En rekke kritikere har i den senere tid funnet en rekke svakheter ved dette synspunktet. Esman (1994) påpeker hvor farlig det er å forsøke å oppdage enhetlige årsaker til psykiatriske lidelser. Han maner til “betinget skepsis” overfor det å anse seksuelt misbruk som årsak til seinere voksen psykopatologi uavhengig av andre sider ved dysfunksjonelle familieforhold. En rekke av de som har undersøkt dette kommer med lignende advarsler, og påpeker at generell familiepatologi i barndommen gir bedre prediksjonsverdi med hensyn til voksen dysfunksjon enn seksuelt misbruk i barndommen i seg selv (Bifulco et al. 1991; Nash et al. 1993). Videre påpeker gjentatte studier problemene med å skille virkningen av seksuelt misbruk ut fra den “matrise av dårlige livsvilkår” som fører til slikt misbruk (Nash et al. 1993; Bushnell et al. 1992; Hussey og Singer 1993; Mullen et al. 1993). Og til sist advarer nyere studier mot “den svært alvorlige usikkerheten som opplysningene omgis av” når det gjelder forholdet mellom seksuelt misbruk i barndommen og psykiatriske sykdommer (Ferguson et al. 1997). De konkluderer med at tilgjengelig opplysninger på dette tidspunkt ikke støtter brede generaliseringer om at seksuelt misbruk i barndommen isolert sett er årsak til voksen psykopatologi (Beichtman et al. 1992; Finkelhor 1990; Levitt og Pinnell 1995).

Bevisene for og mot et slikt forhold mellom traumer og dissosiativ patologi må også undersøkes. Data burde “føre til skepsis, eller i det minste tjene til å stoppe de omfattende konklusjonene om direkte årsak og virkning mellom traume og dissosiasjon i faglig og populær litteratur” (Tillman et al. 1994, 409).

Mangelfull dokumentasjon og håpløs logikk

Enda et problem i denne litteraturen er mangelfull dokumentasjon av påstandene om misbruk av barn (Frankel 1993; Piper 1994a; Piper 1997). MPD-pasienter forteller ofte om bisarre og svært usannsynlige opplevelser. I et nytt tilfelle som forfatteren kjenner til, hevdet en pasient å ha sett et spedbarn bli grillet levende under en familiepicnic i en park i byen. En annen pasient fortalte om gjentatte seksuelle overgrep i familiens hage — og i fullt dagslys — utført av en løve, en bavian og andre dyr som hører hjemme i en dyrepark. (Det bør nevnes at begge terapeutene i begge disse tilfellene er framstående forkjempere for MPD, og ingen av dem syntes å ha noen problemer med å tro på disse påstandene.) Selv om slike påstander forekommer svært ofte, sies det at

“pasienter med undertrykte minner henvises sjelden til lege for undersøkelse og mulig dokumentasjon av tidligere misbruk [selv om en skulle anta at] det forferdelige fysiske misbruket som hevdes å ha skjedd … burde kreve medisinsk behandling på et eller annet tidspunkt” (Parr 1996).

(Plassen begrenser diskusjonen av denne svakheten i logikken. Se Jones og McGraw 1987; Lindsay og Read 1994; Ofshe og Watters 1994; Pendergrast 1994, kap. 3-5; Spanos 1996, kap. 20; Wakefield og Underwager 1995, kap. 10).

Logikken bak påstanden om at traumer i barndommen fører til MPD framviser en siste alvorlig feil. Hvis den var sann ville misbruk av millioner av barn over hele verden ha ført til mange tilfeller av MPD. La oss for eksempel se på barn som gjennomgikk en så forferdelig behandling som det barn ble utsatt for i nazi-Tysklands konsentrasjonsleire. Likevel finnes det ikke tegn på at noen av dem utviklet MPD (Bower 1994; Des Pres 1976; Eitinger 1980; Krystal 1991; Sofsly 1997), eller at noen av dem splittet eller undertrykte de traumatiske minnene (Eisen 1988; Wagenaar og Groenweg 1990). På samme måte er det med studier av barn som har sett en av foreldrene bli myrdet (Eth og Pynoos 1994; Malmquist 1986). Heller ikke ved studier av barn som har vært kidnappet (Terr 1979; Terr 1983), eller av barn som har blitt misbrukt (Gold et al. 1994). Slik også i mange andre undersøkelser (Chodoff 1963; Pynoos og Nader 1983; Strom et al 1962). Ofrene verken undertrykte de traumatiske hendelsene, glemte dem, eller utviklet MPD.

Avsluttende kommentarer

I epigrammet som ble sitert i begynnelsen av denne artikkelen, omtaler Upham de voldsomme begivenhetene knyttet til heksehysteriet i syttenhundretallets New England. Historien om Sarah Good er et godt eksempel på dette (Rosenthal 1993). Da hun var trettito år gammel og gravid hørte hun ektefellen angi henne til heksedomstolen. Han sa at enten var hun allerede en heks, “eller vil komme til å bli det ganske snart” (Rosenthal 1993, 89). Ingen hadde framlagt noe bevis for at hun hadde bedrevet hekseri, ingen hadde sett henne gjøre noe uvanlig, ingen hadde stått fram og sagt at de hadde deltatt i satanistiske ritualer sammen med henne. Men det spilte ikke noen rolle.

Den 19. Juli 1692 døde Sarah Good i galgen.

Tre hundre år seinere søkte en kvinne i Chicago en psykiater for å få hjelp med en depresjon (Frontline 1995). Hans konklusjon var at hun led av MPD; at hun misbrukte barna sine; og at hun var en lystig deltager i orgier, der en satanistisk kult sprettet opp gravide kvinner og spiste fostrene deres. At hun ikke var i stand til å huske disse hendelsene ble forklart med at visse personligheter hadde blokkert bevisstheten hennes. Ingen hadde lagt fram noe bevis for sannheten i noe av dette. Ingen hadde sett henne gjøre noe uvanlig, og ingen hadde stått fram og sagt at de hadde deltatt i sataniske handlinger med henne. Men det spilte ikke noen rolle.

Legen bekreftet påstanden om at kvinnen var barnemishandler. Så, etter å ha overbevist henne om at hun hadde drept flerfoldige voksne på grunn av at satanister hadde bedt henne om å gjøre det, truet han med å underrette politiet om disse “kriminelle handlingene.”

Kvinnens mann trodde på legens påstander. Han skilte seg fra henne. Og, siden hun var en “barnemishandler,” mistet hun retten til barna sine.

Charles Upham erkjente hvor viktig det var å reise hindre mot at forstyrret tankegang blåses opp ved hjelp av grenseløse mengder mangelfull logikk. Det tjuende århundres motediganose MPD viser at selv et tredjedels årtusen senere er det fortsatt viktig å holde slike bolverk ved like.

Referanser

Aldridge-Morris, R. 1993. Multiple Personality: An Exercise in Deception. Hove, U.K.: Erlbaum.

American Psychiatric Association. 1994. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. 4th ed. Washington D.C.: American Psychiatric Association.

Atchison, M., and A. C. McFarlane. 1994. A review of dissociation and dissociative disorders. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry 28: 591-599.

Beitchman, J. H., K. J. Zucker, J. E. Hood, G. A. DaCosta, D. Akman, and E. Cassavia. 1992. A review of the long-term effects of child sexual abuse. Child Abuse and Neglect 16: 101-118.

Bifulco, A., G. W. Brown, and Z. Alder. 1991. Early sexual abuse and clinical depression in late life. British Journal of Psychiatry 159: 115-122.

Bliss, E. L. 1980. Multiple personalities: A report of 14 cases with implications for schizophrenia and hysteria. Archives of General Psychiatry 37: 1388-1397.

— — — . 1984. Spontaneous self-hypnosis in multiple personality disorder. Psychiatric Clinics of North America 7: 135-148. Bower, H. 1994. The concentration camp syndrome. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry 28: 391-397.

Braun, B. G. 1984. Hypnosis creates multiple personality: Myth or reality? International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 32: 191-197.

— — — . 1986. Treatment of Multiple Personality Disorder. Washington, D. C.: American Psychiatric Press.

— — — . 1988. The BASK model of dissociation. Dissociation 1: 4-23.

— — — . 1989. Psychotherapy of the survivor of incest with a dissociative disorder.
Psychiatric Clinics of North America 12: 307-324.

Brick, S. S., and J. A. Chu. 1991. The simulation of multiple personalities: A case report. Psychotherapy 28: 267-272.

Bushnell, J. A., J. E. Wells, and M. A. Oakley-Brown. 1992. Long-term effects of intrafamilial sexual abuse in childhood. Acta Psychiatrica Scandinavica 85: 136-142.

Caul, D. 1984. Group and videotape techniques for multiple personality disorder. Psychiatric Annals 14: 43-54.

Chodoff, P. 1963. Late effects of the concentration camp syndrome. Archives of General Psychiatry 8: 323-333.

Confer, W. N., and B. S. Ables. 1983. Multiple Personality: Etiology, Diagnosis, and Treatment. New York: Human Series Press.

Coons, P. M., E. S. Bowman, and V. Milstein. 1988. Multiple personality disorder: A clinical investigation of 50 cases. Journal of Nervous and Mental Disease 176: 519-527.

Des Pres, T. 1976. The Survivor: An Anatomy of Life in the Death Camps. New York: Washington Square Press

Dinwiddie, S. H., C. S. North, and S. H. Yutzy. 1993. Multiple personality disorder: Scientific and medicolegal issues. Bulletin of the American Academy of Psychiatry and Law 21: 69-79.

Eisen, G. 1988. Children and Play in the Holocaust: Games Among the Shadows. Amherst, Mass.: University of Massachusetts Press

Eitinger, L. 1980. The concentration camp syndrome and its late sequelae. In Survivors, Victims, and Perpetrators: Essays on the Nazi Holocaust, edited by J. E. Dimsdale. Washington, D.C.: Hemisphere

Ellason, J. W., and Ross, C. A. 1997. Two-year follow-up of inpatients with dissociative identity disorder. American Journal of Psychiatry 154: 832-839.

Esman, A. H. 1994. «Sexual abuse,» pathogenesis, and enlightened skepticism. American Journal of Psychiatry 151: 1,101-1,103.

Eth, S., and R. S. Pynoos. 1994. Children who witness the homicide of a parent. Psychiatry 57: 287-306.

Fergusson, D. M., M. T. Lynskey, and L. J. Horwood. 1997.Childhood sexual abuse and psychiatric disorder in young adulthood: II. Psychiatric outcomes of childhood sexual abuse. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry 34: 1,365-1,374.

Fifth Estate. 1993. Multiple Personality Disorder: videotape shown on November 9. CTV Canadian Television Network

Finkelhor, D. 1990. Early and long-term effects of child sexual abuse: An update. Professional Psychology: Research and Practice 21:

Frankel, F. H. 1993. Adult reconstruction of childhood events in the multiple personality literature. American Journal of Psychiatry 150:

Franklin, J. 1990. The diagnosis of multiple personality disorder based on subtle dissociative signs. Journal of Nervous and Mental Disease 178: 4-14.

Fromuth, M. E. 1986. The relationship of childhood sexual abuse with later psychological and sexual adjustment in a sample of college women. Child Abuse and Neglect 10: 5-15.
Frontline. 1995. Searching for Satan: videotape shown on October 24. PBS.

Ganaway, G. K. 1989. Historical versus narrative truth: Clarifying the role of exogenous trauma in the etiology of MPD and its variants. Dissociation 2: 205-220.

— — — . 1995. Hypnosis, childhood trauma, and dissociative identity disorder: Toward an integrative theory. International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 43: 127-144.

Gold, S. N., D. Hughes, and L. Hohnecker. 1994. Degrees of repression of sexual abuse memories. American Psychologist 49: 441-442.

Greaves, G. B. 1980. Multiple personality 165 years after Mary Reynolds. Journal of Nervous and Mental Disease 168:

Harter, S., P. Alexander, and R. A. Neimeyer. 1988. Long-term effects of incestuous child abuse in college women: Social adjustment, social cognition, and family characteristics. Journal of Consulting and Clinical Psychology 56: 5-8.

Hendrickson, K. M., T. McCarty, and J. M. Goodwin. 1990. Animal alters: Case reports. Dissociation 3: 218-221.

Hussey, D. L., and M. Singer. 1993. Psychological distress, problem behaviors, and family functioning of sexually-abused adolescent inpatients. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry 32: 954-961.

Jones, D. P. H., and J. M. McGraw. 1987. Reliable and fictitious accounts of sexual abuse to children. Journal of Interpersonal Violence 2: 27-45.

Kluft, R. P. 1983. Hypnotherapeutic crisis intervention in multiple personality. American Journal of Clinical Hypnosis 26: 73-83.

— — — . 1984a. Treatment of multiple personality disorder: A study of 33 cases. Psychiatric Clinics of North America 7: 9-29.

— — — . 1984b. An introduction to multiple personality disorder. Psychiatric Annals 14: 19-24.

— — — . 1984c. Aspects of the treatment of multiple personality disorder. Psychiatric Annals 14: 51-55.

— — — . 1985a. Childhood Antecedents of Multiple Personality. Washington, D.C.: American Psychiatric Press.

— — — . 1985b. Making the diagnosis of multiple personality disorder. Directions in Psychiatry 5:

— — — . 1987. An update on multiple personality disorder. Hospital and Community Psychiatry 38: 363-373.

— — — . 1988. The phenomenology and treatment of extremely complex multiple personality disorder. Dissociation 1:

— — — . 1989. Iatrogenic creation of new alter personalities. Dissociation, 2: 83-91.

— — — . 1991a. Multiple personality disorder. In American Psychiatric Press Review of Psychiatry. Washington, D.C.: American Psychatric Press, 161-188, v. 10.

— — — . 1991b. Clinical presentations of multiple personality disorder. Psychiatric Clinics of North America 14:

— — — . 1993. The initial stages of psychotherapy in the treatment of multiple personality disorder patients. Dissociation 6: 145-161.

— — — . 1995. Current controversies surrounding dissociative identity disorder. In Dissociative Identity Disorder: Theoretical and Treatment Controversies, edited by L. Cohen, J. Berzoff, and M. Elin. Northvale, N.J.: Jason Aronson, pp. 347-377.

Krystal, H. 1991. Integration and self-healing in post-traumatic states: A ten-year retrospective. American Imago 48:

Levitt, E. E., and C. M. Pinnell. 1995. Some additional light on the childhood sexual abuse-psychopathology axis. International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 43: 145-162.

Lewis, D. O., and J. S. Bard. 1991. Multiple personality and forensic issues. Psychiatric Clinics of North America 14: 741-756.

Lindsay, D. S., and J. D. Read. 1994. Psychotherapy and memories of childhood sexual abuse: A cognitive perspective. Applied Cognitive Psychology 8: 281-338.

Loewenstein, R. J. 1991. An office mental status examination for complex chronic dissociative symptoms and multiple personality disorder. Psychiatric Clinics of North America 14: 567-604.

Lynn, S. J., and M. R. Nash. 1994. Truth in memory: Ramifications for psychotherapy and hypnotherapy. American Journal of Clinical Hypnosis 36: 194-208.

Malmquist, C. P. 1986. Children who witness parental murder: Post-traumatic aspects. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry 25: 320-325.

Mullen, P. E., J. L. Martin, J. C. Anderson, S. E. Romans, and G. P. Herbison. 1993. Childhood sexual abuse and mental health in adult life. British Journal of Psychiatry 163: 721-732.

Nash, M. R., T. L. Hulsey, M. C. Sexton, T. L. Harralson, and W. Lambert. 1993. Long-term sequelae of childhood sexual abuse: Perceived family environment, psychopathology, and dissociation. Journal of Consulting and Clinical Psychology 61: 276-283.

Ofshe, R., and E. Watters. 1994. Making Monsters: False Memories, Psychotherapy, and Sexual Hysteria. New York: Scribners.

Parr, L. E. 1996. Repressed Memory Claims in the Crime Victims Compensation Program. Olympia, Wash.: Department of Labor and Industries Public Affairs.

Pendergrast, M. 1995. Victims of Memory: Incest Accusations and Shattered Lives. Hinesburg, Vt.: Upper Access

Peterson, G. 1990. Diagnosis of childhood multiple personality disorder. Dissociation 3: 3-9.

Piper, A. 1994a. Multiple personality disorder. British Journal of Psychiatry 164: 600-612.

— — — . 1994b. Treatment for multiple personality disorder: At what cost? American Journal of Psychotherapy 48: 392-400.

— — — . 1994c. Multiple personality disorder and criminal responsibility: Critique of a paper by Elyn Saks. Journal of Psychiatry and Law 22: 7-49.

— — — . 1995. A skeptical look at multiple personality disorder. In Dissociative Identity Disorder: Theoretical and Treatment Controversies, edited by L. Cohen, J. Berzoff, and M. Elin. Northvale, N.J.: Jason Aronson, pp. 135-173.

— — — . 1997. Hoax and Reality: The Bizarre World of Multiple Personality Disorder. Northvale, N.J.: Jason Aronson.

Putnam, F. W. 1989. Diagnosis and Treatment of Multiple Personality Disorder. New York: Guilford.

— — — . 1991. Dissociative phenomena. In American Psychiatric Press Review of Psychiatry, v. 10, edited by A. Tasman and S. M. Goldfinger. Washington, D.C.: American Psychatric Press: 145-160.

Putnam, F. W., J. J. Guroff, E. K. Silberman, L. Barban, and R. M. Post. 1986. The clinical phenomenology of multiple personality disorder: Review of 100 recent cases. Journal of Clinical Psychiatry 47: 285-293.

Putnam, F. W., T. P. Zahn, and R. M. Post. 1990. Differential autonomic nervous system activity in multiple personality disorder. Psychiatry Research 31: 251-260.

Pynoos, R. S., and K. Nader. 1989. Children’s memory and proximity to violence. Journal of the American Academy of Child Psychiatry 28: 236-241.

Rosenthal, B. 1993. Salem Story: Reading the Witch Trials of 1692. Cambridge, U.K.: Cambridge University Press

Ross, C. A. 1989. Multiple Personality Disorder: Diagnosis, Clinical Features, and Treatment. New York: Wiley

— — — . 1990. Twelve cognitive errors about multiple personality disorder. American Journal of Psychotherapy 44:

— — — . 1994. The Osiris Complex: Case Studies in Multiple Personality Disorder. Toronto: University of Toronto Press

— — — . 1995a. The validity and reliability of dissociative identity disorder. In Dissociative Identity Disorder: Theoretical and Treatment Controversies, edited by L. Cohen, J. Berzoff, and M. Elin. Northvale, N.J.: Jason Aronson, pp. 65-84.

— — — . 1995b. Current treatment of dissociative identity disorder. In Dissociative Identity Disorder: Theoretical and Treatment Controversies, edited by L. Cohen, J. Berzoff, and M. Elin. Northvale, N.J.: Jason Aronson, pp. 413-434.

Ross, C. A, and P. Gahan. 1988. Techniques in the treatment of multiple personality disorder. American Journal of Psychotherapy 42: 40-52.

Ross, C. A., G. R. Norton, and G. A. Fraser. 1989. Evidence against the iatrogenesis of multiple personality disorder. Dissociation 2:

Ross, C. A., and V. Dua. 1993. Psychiatric health care costs of multiple personality disorder. American Journal of Psychotherapy 47: 103-112.

Sarbin, T. R. 1995. On the belief that one body may be host to two or more personalities. International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 33:

Schafer, D. W. 1986. Recognizing multiple personality patients. American Journal of Psychotherapy 15: 500-510.

Simpson, M. 1995. Gullible’s travels, or the importance of being multiple. In Dissociative Identity Disorder: Theoretical and Treatment Controversies, edited by L. Cohen, J. Berzoff, and M. Elin. Northvale, N.J.: Jason Aronson pp. 87-134.

Sofsky, W. 1997. The Order of Terror: The Concentration Camp. Princeton: Princeton University Press.

Spanos, N. P. 1996. Multiple Identities and False Memories: A Sociocognitive Perspective. Washington, D.C.: American Psychological Association

Spiegel, D. 1995. Psychiatry disabused (ltr). Nature Medicine 1: 490-491.

Spiegel, D., and A. W. Schleflin. 1994. Dissociated or fabricated? Psychiatric aspects of repressed memory in criminal and civil cases. International Journal of Clinical and Experimental Hypnosis 42: 411-432.

Strom, A., S. B. Refsum, L. Eitinger. 1962. Examination of Norwegian ex-concentration camp prisoners. Journal of Neuropsychiatry 4:

Taylor, W. S., and M. F. Martin. 1944. Multiple personality. Journal of Abnormal and Social Psychology 39: 281-300.

Terr, L. C. 1979. Children of Chowchilla. Psychoanalytic Study of the Child 34: 547-623.

— — — . 1983. Chowchilla revisited: The effects of psychic trauma four years after a school-bus kidnapping. American Journal of Psychiatry 140: 1,543-1,550.

Tillman, J. G., M. R. Nash, and P. M. Lerner. 1994. Does trauma cause dissociative pathology? In Dissociation: Clinical and Theoretical Perspectives, edited by S. J. Lynn and J. W. Rhue. New York: Guilford, pp.

Vincent, M,. and M. R. Pickering. 1988. Multiple personality disorder in childhood. Canadian Journal of Psychiatry 33: 524-529.

Wagenaar W. A., and J. Groeneweg. 1990. The memory of concentration camp survivors. Applied Cognitive Psychology 4: 77-87.

Wakefield, H., and R. Underwager. 1994. Return of the Furies: An Investigation into Recovered-Memory Therapy. Chicago: Open Court.

Watkins, J. G., and H. H. Watkins. 1984. Hazards to the therapist in the treatment of multiple personalities. Psychiatric Clinics of North America 7: 111-119.

Note

1. I den fjerde og siste utgave av American Psychiatric Assosiations Diagnostic and Statistical Manua, er lidelsen gitt et nytt navn. Selv om den tredje utgaven kalte tilstanden MPD, kaller den fjerde den for dissosiativ identietsforstyrrelse (dissociative identity disorder) Forskjellene mellom de diagnostiske kriteriene for de to begrepene er små og i det vesentligste kosmetiske. I de nyere kriteriene benytter uttrykk som identiterer eller personlighetstilstander i stedet for det gamle begrepet personligheter. I tillegg legger den nyere versjonen vekt på pasientens manglende evne til å huske viktige personlige opplysninger.

Hvorvidt det nye begrepet vil bli populært gjenstår å se. Siden MPD er et så velkjent begrep, vil det benyttet i denne artikkelen.

August Piper jr., M. D. er privatpraktiserende psykiater i Seattle. Hans bok “Hoax and Reality: The Bizarre World of Multiple Personality Disorder” ble utgitt i januar 1997 av Jason Aronson Inc.
(Artikkelen ble første gang publisert i Skeptical Inquirer for mai-juni 1998, og er gjengitt med tillatelse. Oversatt av Nils-Andreas Erstad.)