Når hele grupper begår «kollektive selvmord» er det som regel både interne og eksterne faktorer man må ta med i bildet. Blant de interne faktorene finner vi også elementer som har med det faktum at det sjelden er snakk om hele grupper som begår slike handlinger, selv når vi omtaler det slik. Det er som […]

Når hele grupper begår «kollektive selvmord» er det som regel både interne og eksterne faktorer man må ta med i bildet.

Blant de interne faktorene finner vi også elementer som har med det faktum at det sjelden er snakk om hele grupper som begår slike handlinger, selv når vi omtaler det slik. Det er som regel noen som blir utsatt for «selvmord» blant dem.

Mer om det senere.

Eksterne faktorer inkluderer alt som har med forholdet til omverdenen å gjøre, der omverdenen blir en noenlunde reell aktør i forhold til de toneangivende menneskene i gruppen. Antallet og typene eksterne aktører varierer fra sak til sak. I romersk tid var det ikke så mange massemedier å forholde seg til, mens de i moderne saker kan se ut til å spille en betydelig rolle.

Her gjelder det sosiologiske diktumet at det folk oppfatter som virkelig er virkelig i sine konsekvenser (og det at medier vier ting oppmerksomhet kan få det til å virke veldig virkelig).


Statlige og regionale myndigheter kan være en annen viktig aktør. Hvis vi snakker om forfølgelse eller en følelse av det, er tross alt relasjonen til dem som helt tydelig sitter med tvangsmakt av ikke helt ubetydelig interesse. Både Peoples Temple og OTS ble for eksempel utsatt for etterforskning fra statlige myndigheter. De siste riktignok for noe så ubetydelig som illegalt salg av noen håndvåpen. Men det er tanken som teller.

Siden det er ekstreme religiøse grupper vi oftest snakker om kan ofte «antikultgrupperinger» av ymse sort være en tredje. Da snakker vi om alt fra etablerte, generelt sektfiendtlige grupper, til mer ad hoc-baserte sammenslutninger av spesielt interesserte. En ekstrem gruppe vil gjerne ha etterlatt seg noen misfornøyde mennesker i kjølvannet. Familiemedlemmer, eksmedlemmer og andre har i flere tilfeller, både forutsigbart og forståelig nok, gjort det de kunne for å vekke andres interesse for grupper de selv mener å ha all mulig grunn til å mislike.

Det er de siste som gjerne forsøker å engasjere journalister (selv om det iblant går andre veien) og statlige myndigheter. Og det var spesielt tilfelle for Peoples Temple.

Nærmiljøet kan være en fjerde, mens reaksjoner hos dem gruppen anser som potensielle rekrutter, samt generell kulturell resepsjon (akademikere som meg og andre fra «the chattering classes») kan være noen ytterligere typer.

Alle er likevel, som nevnt, primært interessante som aktører i samspill/motspill med bevegelsene. De eksterne faktorene er interessante i den grad de har innflytelse på de interne.

Interne faktorer kan være enda mange flere.

For å nevne noen kort har vi favoritt nr.1: Den karismatiske (men maktgale og gjerne sprø) «Sektlederen». En av årsakene til at troslærens elementer og den frivillige tilslutningen blir så sterkt understreket i noen akademiske fortolkninger er at denne stereotypen gjør alle andre medlemmer til umælende kveg uten egne motivasjoner. Hvilket er mer enn vanskelig å umiddelbart gjenkjenne når man har møtt tilstrekkelig mange slike påståtte fe. Det er heller ikke så betryggende at det umiddelbart bidrar til å gjøre «Dem» så forskjellig fra «Oss» at vi knapt nok kan forstå hva som skjer.

Men det er noe med denne sektleder-tolkningen som muligens er mer interessant i slike «kollektivt selvmords»-saker enn de fleste andre ganger. Jeg kommer tilbake til det.

En annen intern faktor som har vært viet en viss oppmerksomhet, har som nevnt vært troens innhold. Her har man gjerne fokusert på «dommedags»-elementet. Det har vært snakk om apokalyptiske bevegelser med fokus på «slutten», som de så har tolket på en slik måte at selvmordet fremsto som mer ønskelig enn de innbilte alternativene.

Det skal sies at trosinnholdet varierer i såpass stor grad mellom grupper, til og med i den grad at man kan diskutere hvor apokalyptiske enkelte av dem egentlig var. Jim Jones «guddommelige sosialisme» var de fleste hakk mer jordisk orientert enn Heaven’s Gates «level above human», og selv om han hadde mange tanker om krig og krise var de ikke akkurat tydelig så akutte som Marshall Applewhites forventede «omspading» av alt liv på jorda.

Andre interne faktorer er gruppens soliditet (vs. skjørhet), altså i hvilken grad gruppen fungerer som et robust fellesskap som er i stand til å takle motgang. Hvilket henger tett på relasjonen til intern og ekstern motgang: Hvor store og tydelige er f.eks. interne motsetninger, hvilke utfordringer står gruppen overfor internt for å overleve?

Uansett hvor mye vi snakker om tette, lukkede grupper er det vanskelig å se at noen av dem er frie for interne motsetninger. Spørsmålet er sjelden hvor alvorlige de er, men mer om hvor alvorlige de blir gjort. Og hva gjør det med gruppens bilde av seg selv i forhold til verden. Det blir for eksempel spekulert i at kongressmann Leo Ryans besøk og det at noen få avhoppere ble med ham var den berømmelige dråpen. Besøket minnet gruppen på at de ikke kom unna sin «store Satan» – amerikanske myndigheter – og at «familien» ble ytterligere og tydelig splittet med flere avhoppere truet enda mer visjonen om det kommende paradis.

Mulig det. Interne relasjoner er uansett med andre ord viktig.

Men i likhet med det å vektlegge trosdimensjonen kan det fort, hvis vi slurver, bidra til å maskere en vesentlig maktdimensjon. For det er ikke sånn at gruppen reagerer ens, eller som helhet, på utfordringer, ei heller slik at alle har lik innflytelse på hvordan eksterne og interne begivenheter skal tolkes. Og alle har heller ikke lik innflytelse på hvordan troens doktriner og praksis utformes. I disse gruppene er det overveiende slik at det er en liten krets som har helt spesiell innflytelse på alle sider av reaksjonsmønstrene: Lederen og eventuelt en indre krets av (ofte) ukritiske klakkører som kan bidra til å forsterke lederens atferd.

Det betyr ikke at resten er umælende kveg. Men det betyr at det kan være vanskeligere å komme til orde, vanskeligere for dem å finne et akseptabelt idiom å uttrykke seg i som ikke setter dem utenfor.

Forholdet mellom eksterne og interne faktorer varierer fra sak til sak, noe som gjør det lett å fokusere først og fremst på det interne når man leter etter likheter. Likevel er det flere studier og teoridiskusjoner som har fått meg til å tenke at det ikke er så dumt å se litt mer spesifikt på karismatisk lederskap som en betydelig faktor når det gjelder de fleste sidene ved moderne tilfeller av kollektive selvmord.

Hva er det så som er viktig generelt og spesifikt med karismatisk lederskap i slike grupper? Og er det virkelig så viktig? Jeg er (enda mer) usikker på det siste, men skal forsøke å si noe om det første i neste installasjon som antyder at det nok kan være svært vesentlig.