I vår og sommer har usannsynlig mye tid gått med til å lese andre menneskers doktorgradsavhandlinger. En del av det ville vært interessant å referere her, men siden det er snakk om søkere på en stilling synes jeg det passer seg dårlig. De får nesten få lov til å lese omtalen i komitéuttalelsen etterpå, og […]

I vår og sommer har usannsynlig mye tid gått med til å lese andre menneskers doktorgradsavhandlinger. En del av det ville vært interessant å referere her, men siden det er snakk om søkere på en stilling synes jeg det passer seg dårlig. De får nesten få lov til å lese omtalen i komitéuttalelsen etterpå, og bare der.

Men én av avhandlingene har ikke noe med stillingsbesettelse å gjøre. Derimot er den ikke disputert på ennå, og min jobb er å opponere på den. Dermed får jeg nesten la være å si noe videre om den også. Og det skal jeg klare, med unntak av at det er den som har fått meg til å myse litt ekstra på hvordan man skal forklare og fortolke prosessene før, under og rundt kollektive selvmord. Det er nemlig sånt den handler om: Peoples Temple, Ordre du Temple Solaire og Heaven’s Gate.

Og siden jeg skal undervise om det igjen snart og har skrevet om nøyaktig det samme til neste Skepsisbok (kommer i oktober), var det særdeles interessant og motiverer dermed noe av denne mer uformelle refleksjonen. Det handler altså ikke om avhandlingen, men berører samme tema.


For på tross av den tydelige tonen og utvalget av «enkle» faktorer i artikkelen i Skepsisboken er jeg som vanlig langt fra ferdig med å tenke over ting. Det er også tilfredsstillende å forsøksvis tenke nytt om ting, i håp om at man kan finne nok til å forkaste gamle hypoteser. Ikke minst egne.

Når det gjelder kollektive selvmord har vi ikke så mange å ta av, egentlig.

Vi har (mest sannsynlig) den jødiske motstanden mot romerne på Masada i år 71. Når jeg sier mest sannsynlig er det fordi det ikke er så lett å fastslå ting med sikkerhet så langt tilbake i tid og med så usikre kilder, og det dermed fortsatt finnes fagfolk som mener det kan ha vært en romersk massakre.

Hvilket jeg altså sterkt betviler, men ikke har tenkt til å diskutere.

I tillegg til «the usual suspects» – Peoples Temple, Heaven’s Gate, OTS og (etter min mening feilaktig) Branch Davidians – finnes det, uten at jeg må lete for langt rundt i hukommelsen, russisk-ortodokse «gammeltroende» klostre der så godt som alle tok seg selv av dage i perioden 1665-1693.

Og så har vi diskusjonen om «bevegelsen for gjenopprettelse av de ti bud» i Uganda, 2000.

Jeg gjorde noen veldig spede forsøk på forståelse og forklaring for lenge siden, i denne kronikken.

Der la jeg vekt på to hovedtyper faktorer: ytre forfølgelse og bevegelsenes egne religiøse målsetninger. Jeg tror fortsatt begge deler er viktige, men som allerede den gang er jeg litt betenkt over «forfølgelsesdimensjonen», og jeg har siden eksperimentert litt med «trosdimensjonen» også.

Den har nemlig først og fremst ett formål: å forklare hvorfor så mange medlemmer åpenbart sluttet opp rundt ledelsens valg om å ta egne og andres liv. (Det siste er viktig: Mange av medlemmene i flere av gruppene ble helt klart drept. Noen ble myrdet, andre utsatt for «assistert selvmord». Hvilket vil si at de ble drept, men tilsynelatende og ofte sannsynliggjort, med oppslutning.)

Mitt første forsøk på å tenke nytt om den frivillige oppslutningen og dennes motivasjon av troens mål alene var inspirert av et begrep jeg ellers ikke er så begeistret for, «strukturell vold». Tanken var at det åpenbart eksisterer beslutnings- og kontrollstrukturer i bevegelsene og gjennomføringsmåter rundt handlingene som minsker sannsynligheten for å uttrykke uenighet og for å styrke konform atferd. Det kan virke som om disse har vært minst like sterke som ellers i forbindelse med selvmordshandlingene. Dermed kan det tenkes at trosdimensjonen blir av mindre betydning for flere segmenter av medlemmer.

Kanskje. Det er noe av det jeg lurer på.

Men før jeg kommer helt så langt som til å diskutere dette, tenkte jeg å forsøke å si noe kort om de ulike elementene av forklaring som finnes godt etablert i faglitteraturen. (Nei, det vil ikke bli utfyllende – folk har skrevet flere tusen sider om dette, og jeg har oppsummert det noe mer utfyllende til den nevnte Skepsisboken – Dommedag!). I veldig kortform skiller vi analytisk mellom bevegelsesinterne og -eksterne faktorer, men forsøker å se på samspillet mellom dem. Det er ikke så veldig mye mer komplisert enn at vi studerer grupper av mennesker som eksisterer i samfunn med andre grupper av mennesker, og samhandlingen mellom dem påvirker flere grupper av aktører som påvirker hendelsene.

Det gjelder selvsagt også for kollektive selvmord: De er utfallet av en lang rekke handlinger som er påvirket av mange faktorer. Derfor må man se på dialektikken i handlinger, utviklingsforløpet, ikke stirre seg blind på ett sted. Mye som en slags huskeliste skiller vi derfor analytisk mellom interne («endogene» på fint) og eksterne («eksogene») elementer av forklaringen.

Blant de endogene finner altså troslære, og blant de eksogene finner vi sånt som forfølgelse. De er lette å huske, fordi de er så anvendelige i samfunnsdebatt rundt temaet: den første planter skylden på bevegelsen i tråd med stereotypier om religion generelt, der ting handler om tro. Punktum. Den andre legger skylden på samfunnet rundt, gjerne spesielt på «Statan», som en intolerant, undertrykkende, ødeleggende og fælsleg kraft.

Begge deler er selvfølgelig alt for enkelt, men begge deler kan ha noe for seg i spesifikke tilfeller. Men troen er altså like lite alt det er å si om bevegelsesinterne faktorer som «forfølgelse» er om eksterne. Det er langt flere ting å se på. Jeg skal ta kort for meg noen av dem i neste installasjon.