Myter er sosiale fenomen. Men samfunn består av individer, og fortellinger fungerer på mer enn ett plan. Vi både kan og bør se nærmere på hvordan de fungerer på individnivå. Her er svært mye akademisk innsats (dessverre) basert på klassiske psykologiske teorier, først og fremst i tradisjonen etter Sigmund Freud, men spesielt fenomenologien har også en tydelig arv etter miljøet rundt Carl Gustav Jung.
For begges vedkommende er det de har å si innleiret i større teoretiske konstruksjoner, med synspunkt og tolkninger som kun gir mening innenfor rammer som involverer hele synet på mennesket. Det er dermed vanskelig å gi engang et minimalt rettferdig bilde av noen av disse teoretiske konstruksjonene uten å bruke svært mye plass, så jeg skal ikke gjøre mer enn å streke opp noen tema.
Både Freud og Jung var interesserte i religion og myter. De delte enkelte felles oppfatninger. Begge så myter som på ulike vis analoge til individers drømmer, og begge mente at myters fellestrekk over tid og rom skyldtes at de tok opp fundamentale menneskelige tema. Likhet i fortellinger var ikke resultat av diffusjon, men handlet om takling av menneskelivet. Derimot var de særdeles uenige når det gjaldt bedømmelsen av mytenes funksjon for individet.
For Freud bunner alt i barndom og må forstås i lys av en teori om menneskets psykologiske utvikling og psykens komponenter. Veldig forenklet kan man starte med karakteriseringen av barnet som innadvendt, narsissistisk, og ser kun andre som forlengelser av sine egne behov, og barnet knytter seg sterkt og identifiserende til det som kan tilfredsstille disse behovene. Men etter hvert melder neste prinsipp seg, realitetsprinsippet. Den magiske og innadvendte, narsissistiske tenkning som er preget av libido i «den primære prosess», erstattes gradvis av logisk tenkning begrenset av en virkelig omverden i den sekundære prosess.
Det er her bevisstheten og det bevisste «jeget» oppstår. Det bevisste jeget utkrystalliseres fra det større ubevisste «detet» (id, das Es), men jeget befinner seg også delvis innenfor den ubevisste delen av sinnet. Detet er det evig ubevisste, og beholdes ifølge Freuds modeller essensielt sett uendret fra infantil psyke. I detet fortsetter libido, lystprinsippet og dets prosesser å virke, men blir nå tildels sensurert av de ubevisste delene av jeget. (Hvilket er viktig for å forstå mytene, noe jeg kommer til om litt.)
Denne ubevisste sensuren tillater eller forbyr impulser å komme til uttrykk. I denne funksjonen er jeget fortsatt detets tjener, ifølge Freud. Jeget søker å tilfredsstille lyst, men skal samtidig unngå ubehag. En strategi for å unngå slikt ubehag ved å uttrykke forbudte lyster, eller til feil tid og sted, er sublimering. Sublimering tillater lysten å komme til uttrykk, men på sosialt akseptabelt vis, gjerne i en ganske annen form enn der lystens røtter i psyke/biologi er.
Det psykisk sunne individet kjennetegnes ifølge Freud ved at det har utviklet seg fra et narsissistisk, nytelsessøkende spedbarn til et velsosialisert og realitetsorientert voksent menneske. Det som i slike tilfeller har funnnet sted er ifølge Freud at jeget evner å fungere som mediator mellom instinkter og ekstern virkelighet – noe som i siste instans avhenger av at individet for en stor del seirer over instinktene.
Det vellykkede individ, som i Freuds verden kan karakteriserer som mannlig, velsosialisert, ikke-religiøst og heteroseksuelt, er et resultat av hvordan jeget modererer mellom kravene fra detet, overjeget og den ytre virkelighet.
Seieren er imidlertid skrøpelig. Jeget må hele tiden fungere, og dominere over de andre sinnskomponentene. Dersom alt går bra, vil jeget overta stadig større deler av detets domene, og hente energi (i bunn for Freuds modell ligger også en pseudobiologisk energimodell, hvor «energien» kommer nedenfra) som kan sublimeres til rasjonelt arbeid. Men omstendigheter kan føre til at jeget mister kontroll. Til det finnes forsvarsmekanismer, først og fremst fortrengning.
Med fortrengning mente Freud som oftest en aktiv, men ubevisst mekanisme i sinnet som ekskluderte forstyrrende, problematiske, «forbudte» tanker og lukket disse tankene og minnene inne i det ubevisste. (Det er en lang rekke problemer med denne idéen som jeg ikke skal ta opp her, utover å nevne at den savner dokumentasjon.)
Med fortrengning følger fornektelse, fiksering, regresjon og projisering og andre patologiske resultater som viser seg i nevroser, kompulsiv atferd, angst osv. osv. (alt fortsatt i henhold til Freud). Det er blant annet her han finner paralleller til religion, og ser religion både som et uttrykk for og som en bidragsyter til psykopatologi.
Disse elementene går sammen i den ene, og mest interessante av Freuds religionsteorier: Det ontogenetiske elementet i Freuds religionsteori handler om hvordan religion og religiøsitet formes og blir til som resultat av oppvekst og hvordan familiegruppen bidrar til å forme barnets takling av utviklingstrinnene.
Og det er her myter kommer inn.
I den freudianske tradisjonen leses myter i all hovedsak som beretninger om det å vokse opp. Som drømmer er de underbevissthetens produkter. De skal tolkes som uttrykk for tema som ønskedrømmer, konflikten mellom ”detet” og ”overjeget” i f.eks. ødipus-komplekset og lignende. Myter handler i freudiansk tradisjon, skriver Robert Segal, om å vokse opp, å takle og overkomme de hindere som finnes på veien mot å bli et modent menneske,
«overcoming narcissistic disappointments, oedipal dillemmas, sibling rivalries; becoming able to relinquish childhood dependencies; gaining a feeling of selfhood and selfworth, and a sense of moral obligation.»
Det er med andre ord dette som er det sentrale, universelle som forklarer temalikhet og innhold i myter. Men hvordan i all verden blir det individuelle presentert i kollektivt delte fortellinger? Og hvordan får man denne typen data ut av myter som tilsynelatende handler om helt andre ting?
Bakgrunnen for det første er omtrent som følger. Det finnes, sier Freud universelle konfliktsituasjoner, nemlig såkalt primordiale konfliktsituasjoner.
Typiske eksempler på det er konflikter mellom foreldre og barn, konflikter barna imellom, konflikter angående evige menneskelige anliggender som seksualitet, død, misunnelse, takknemlighet, hat og kjærlighet osv. Disse konfliktene er universelle, de er en type psykologiske konstanter. Hvilket er fint og alt det der, men det forklarer ennå ikke universalismen i tematikk eller begrunner en universalistisk symboltolkning.
Da må vi et skritt ned i det mer kompliserte. Fordi konfliktsituasjonene er så gjennomsyrende, mektige og truende, blir de til en viss grad undertrykket av alle. De er ”fortrengt”, men som det individuelt fortrengte viser seg i drømmene, gjør det kollektivt fortrengte det i mytene. Myter, som drømmer i freudiansk drømmetydning (en annen festlig selskapslek), kan forstås gjennom ”avsløringen” av fire mekanismer som har skapt det konkrete uttrykket: kondensering, deplassering, representasjon og sekundær revisjon.
Kondensering er erstatning av helheten med en del. Dermed er ”de latente tanker” for psykoanalytikeren noe atskillig fyldigere enn det ”manifeste” innholdet i myten (eller drømmen). Siden det samme manifeste uttrykket kan kondensere mange latente idéer med enkelte fellestrekk, kan det også stå for alt mulig rart, også ”latente idéer” som er så kondensert at de ikke finnes i det hele tatt i det manifeste.
Deplassering kan for eksempel bety at det latente innholdet er erstattet, ikke med en del, men av noe annet som kan tolkes som en allusjon til det ”latente”. Representasjon er på lignende vis en konkret representasjon av en abstrakt idé (man må bare forstå hvilket abstrakt det står for). Sekundær revisjon er samlingen av det hele i en sammenhengende fortelling – som en myte.
Og ulikt drømmer, som også kan ha symboler med en rent individuell betydning, er mytens symboler og elementer mer tydelig universelle. Myten sies med andre ord å representere ubevisste ønsker og behov hos grupper eller samfunn som sådan. Og via den psykologiske tolkningen kan disse ønskene avdekkes.
Hvis arbeidsprosessen høres sirkulær ut, er ikke det så underlig. I Freuds teorier er måten å ”teste” teorier på om ting gir mening innenfor rammene av freudianske fortellinger om verden. Hvis det produserer mening, så er det bra nok. Men hos Freud er det alltid noe negativt, noe regressivt, noe nevrotisk med religion.
Det har i de senere tiårene kommet til en generasjon eller to med psykoanalytikere som gir en mer positiv valør til myte enn Freud, men jeg skal bare gi et ekstremt kort omriss her, basert på Robert Segal.
I enkelte varianter – som hos Bruno Bettelheim – er myten og overjegets krav så sterke at mennesket ikke kan klare å leve opp til dem, og myten får dermed en repressiv og negativ funksjon. For andre freudianere – de fleste i følge Segal – er de krav som stilles til «helten» i mytene nettopp positive fordi de bidrar til å utvikle overjeget og derigjennom disiplinere og befri større deler av jeget fra detets og det underbevisstes felt. Geza Roheim ser her en forskjell mellom eventyr/folkefortellinger og myter, i det at eventyr som har en «happy ending» ikke konfronterer virkeligheten direkte. De blir dermed kun uttrykk for ønskedrømmer og bidrar til å infantilisere individet (en kritikk som med svake modifikasjoner ofte bringes mot Hollywood som «the dream factory»). Motsatt er myter oftere tragiske, sier Roheim, og dermed mer realitetsorienterte, og kan bidra til individuell modning.
Samlet sett er freudiansk myteteori nok mer populært i en svært fleksibel, ofte strukturalistisk inspirert og kulturanalytisk form enn i den opprinnelige varianten. For å sitere faghistorikeren Eric Sharpe: «the historian of religion turns to his theories, if at all, only for light relief.» Det har ikke minst å gjøre med Freuds inspirasjon fra Ernst Haeckel i den fylogenetiske delen av religionsteorien og mytetolkningene hans.
Men så mye siklende idioti har jeg ikke lyst til å gjøre rede for her. I denne omgang.