En av utviklingene vi har sett så langt, er i retning vekk fra et fokus på hva myter er på individnivå i retning av hva det kan være på et sosialt nivå.
Jeg kommer tilbake til mer rent psykologiske myteteorier senere, men akkurat nå skal vi bevege oss svakt videre langs en linje som fører fremover i flere retninger: myter som sosiale charter.
I en oppsummering av tidlige teorier om myter, kommenterer fenomenologen William Paden at antropologen Bronislaw Malinowski oppdaget at
in tribal societies, myth is not merely a story told, but a reality lived. It is not of the nature of fiction … but it is a living reality, believed to have once happened in primeval times, and continuing ever since to influence the world and human destinies.
I likhet med Tylor, ønsker Malinowski å være bokstavelig, og fokuserer på en ”fundamentalistisk” lesning av bestemte fortellinger. De ble tatt dypt alvorlig og helt bokstavelig.
Men for én som arbeidet i felt, var det også noe annet som var synlig: det var bare noen av beretningene som man normalt (basert på struktur og innhold) ville kalle «myter» som var av slik karakter. Andre kunne ligne, men ble betraktet som ren underholdning.
Blant den type beretninger som hadde størst innflytelse på nåtidens hverdagsliv, var dem som ble brukt som legitimering, som begrunnelse, som opprinnelsesfortellinger om sosiale ordninger og institusjoner. De var forankringer av moral, sosiale institusjoner og rituelle skikker, mente Malinowski, på samme måte som bibelske beretninger ble brukt i kristen kultur. Myter inngår i en total symbolsk orden som utgjør en kultur og innehar en konserverende, funksjonell rolle på kultur og samfunn. Dette er et av Malinowskis varige bidrag til myteteori, og ifølge Kirk hans universelle forståelse av myte.
Dette er samtidig, om enn i forbifarten, et oppgjør med myte-riteskolen. Selv om myter iblant kunne begrunne et ritual, var det et langt bredere spektrum av kulturelle skikker myter ble brukt til å begrunne. Myter var dermed hverken spunnet ut av ritualer eller utelukkende forbundet med dem, og det var for all del også ritualer som ikke spant ut av myter.
Malinowski tar også et oppgjør med Tylor og Langs intellektualistiske tenkning om at myter er forklaringer, en previtenskapelig forklaring i fortellingens form. Isteden skulle man se mytene i sin levende sammenheng, hvor og hvordan de ble brukt. Da oppdaget man, mente Malinowski, at myter riktignok fungerte som en slags forklaring, men ikke i teoretisk forstand. De var praktiske verktøy til bruk i legitimering og forklaring av tro, institusjoner og tradisjoner. Myter har først og fremst en samfunnsopprettholdende funksjon – og Malinowski regnes som funksjonalist.
Man kunne observere funksjonen, mente han, når man så mytene i bruk i menneskers faktiske liv. For å forstå myter (og andre trekk ved religion) måtte man studere dem i sammenheng, og derfor kunne ikke de gamle «lenestolsteoretikerne» være rett autoritet. For å sitere en online-kollega:
Thus, in the Trobriand myth of the flying canoe … a man who attempts to make a canoe fly with magic he has not properly inherited from his mother’s brother suffers the utter failure of an overseas expedition when his canoe fails to perform. This myth, according to Malinowski, serves as an authorization for many key Trobriand values: the effectiveness of magic obtained through the right channels, the danger of trying to by-pass those channels, the importance of acting properly toward one’s maternal relatives, the proper conduct of overseas trading expeditions, and the techniques involved in canoe building and sailing, to name but a few core values expressed in the myth.
Malinowskis fokus på legitimering føres videre i flere retninger, blant annet religionsfenomenologi og i kritisk teori.
Det er to elementer som føres videre av ulike typer fenomenologer. Det første er det Paden siterer så oppmerksomt, at i «primitive» samfunn er myte mer enn beretninger, de er levende og levd realitet. Det andre er at mange av dem er opprinnelsesberetninger som gir begrunnelse for hvorfor sosiale institusjoner, kategorier osv. er som de er.
Dette får én form for uttrykk i Eliades fenomenologi. Men det blir også ført videre i nittitallsfenomenologien i mer begrenset forstand, når det sies at noen former for beretninger som vi velger å kalle for myter, fungerer som mønsterberetninger for hvordan ting er og bør være, ved at det beretningene omhandler sies å være nedlagt fra begynnelsen av, i tingenes egentlige natur eller gudenes formål.
Også noen av de kvasseste kritikere av den fortolkende fenomenologi ser at enkelte beretninger fungerer slik, men gir en helt annen valør og tolkning til dette enn fenomenologer som Paden. I kritisk teori går man videre enn til å ta for gitt en konsensusverdi gitt til fortellinger, og spør om hvis interesser mytene fremmer i hvilke varianter av dem. Det innebærer å gå utover den konservative og ensidig funksjonalistiske forklaringen Malinowski la opp til og se nærmere på mytenes sosiale sprengkraft.
Jeg kommer tilbake til både fenomenologien og kritisk myteteori senere.