Skeptikere er veldig glade i kalle fortellinger om ting de ikke tror på for ”myter”. Den måten å bruke ordet på har en nokså bestemt historie, og en gang i denne bloggens relative barndom lovet jeg (evt truet jeg med) å si noe kort om ulike myteteorier.
Det er et svært felt, og jeg har ikke tenkt til å ta det for meg i hverken bredde eller dybde mer enn at det er overkommelig. Dette er tross alt rappet fra gamle grunnfagsforelesninger der jeg skulle dekke veldig mye annet også. I dag tenkte jeg å innlede bittelitt om begrepet. Mer kommer i episoder innimellom senere.
‘Myte’ kan brukes på mange forskjellige måter, noe som også er blitt gjort historisk. En rekke bruksvarianter går tilbake til ordets greske opphav. Jeg skal ikke plage noen med etymologier – det er nytteløst å føre ordet tilbake til en betydning og tro at det sier alt. Derimot er bruksmåte av en god del større betydning.
Én av de greske variantene dukker opp i kombinasjonen mythologos – en sammenstilling av to ord som begge kan bety ‘ord’ eller ‘fortelling’, og brukes i sammenstilling som ‘historieforteller’. Altså en som forteller, om enn ikke nødvendigvis om ‘historie’. Religionsteoretikeren Russell McCutcheon følger språkbrukshistorien og sier at ‘mythos‘ så senere kom til å bli brukt mer avgrenset om spesielle typer beretninger, beretninger som virket lite plausible, fantasifulle fortellinger om guder og heroer og deres gjerninger.
Dette er ved begynnelsen av den egentlige greske filosofi, og man begynner nå (blant filosofene – spesielt Platon og deretter) sier McCutcheon, å skille mellom mythos på den ene side, og logos på den annen side. ‘Myte’ kom da til å stå for «groupings of stories spun out of the human imagination, that is, unverifiable discourses» – fantasiprodukter som står i opposisjon til det objektive, sannhetssøkende ved ekte filosofi som søker sann viten.
Vi kan kanskje kalle dette for en artig historie om hvordan det var i det gamle Hellas. En grundigere gjennomgang av religionshistorikeren Bruce Lincoln i den aldeles utsøkte boken Theorizing Myth viser hvordan vi kan finne skillet allerede tidligere i gresk litteratur. Da er det imidlertid ’mythos’ som står for det sanne, kraftfulle og mandige, mens ’logos’ står for det veike, kvinnelige og svikefullt forøreriske. Men bruken endres og valørene skifter.
Poenget er her, som så ofte ellers når man forteller om historien, ikke å si noe om det historiske, men å si noe om moderne bruk. Her er en arv fra denne fortiden godt synlig, i det én variant av bruken av «myte» nettopp går i retning av myte som uverifiserbare og ofte feilaktige beretninger om hvordan noe forholder seg.
‘Myte’ inngår i en del sammenhenger som på den ene siden av et skille: mellom sant og usant («mange tror dette, men det er en myte»), mellom rasjonelt og irrasjonelt, oss og dem. Betegnelsen ‘myte’ kan således ikke minst være et retorisk våpen, et grep for å stemple andres beretninger, og pr. implikasjon dem selv, som «primitive» og «prelogiske», sier McCutcheon.
Altså: En måte å bruke begrepet ‘myte’ på, er som opposisjon til logos, til rasjonell kunnskap.
Et av de andre sentrale skillene der ‘myte’ inngår, går langs samme linje. Det er skillet mellom myte og historie. Begge anses i denne sammenheng å gi beretninger om fortiden. Men mens den ene typen fortidsforståelse er fantasifull og inndrar overnaturlige krefter, er den andre rasjonell, naturalistisk og forholder seg kun til verifiserbare eller i det minste sannsynlige menneskelige handlinger. Skillet mythos-logos og myte-historie dreier seg begge om en modernistisk fortelling om verden som den virkelig er på den ene side, og verden som den blir (feil)representert på den annen.
Ikke alle er like begeistret for skillene eller valørene. Både antropologer og religionsfenomenologer har forsøkt å valuere annerledes, ved å vektlegge det positivt tilstedeværende, heller enn det angivelig fraværende i mytebegrepene sine. Likevel ender de som regel opp med å forhold seg til samme form for todeling, som en slags anti-moderne eller postmoderne modernitetsreaksjon. Dermed er det disse dikotomiene også fenomenologene forholder seg til, og tildels virker til å understreke selv der de avviser dem. Men de står altså i flere kontekster, som med ordet.
En annen historisk sammenheng til ordet myte har vært at ‘myte’ står for ordet, der vi bruker rite for handling. Jeg skal si mer om myte-rite skolen senere.
Et annet problem som forskningshistorien har stått overfor, er avgrensning: Religionsfenomenologen William Paden avgrenser beretninger primært etter funksjon. Myter, mener han, er hellige ord og modeller for menneskelige liv, ord som beretter om de grunnleggende krefter i tilværelsen og hvordan de skaper og ordner tilværelsen. Disse beretningene er prototyper for menneskelige handlinger.
Fortellinger med en bestemt funksjon, og som klassifiseres eller frembringer en følelse av noe udefinert som han kaller «hellig» (som også ser ut til å være en sosial funksjon), er med andre ord ’myter’. De oppleves som spesielt sanne.
Andre har vært mer fokusert på at myter er beretninger, at de derfor (!) må være en genre av beretninger, og hvordan kan man så skille mellom ulike genre? I en slik forståelse står myte i relasjon og opposisjon til legender, sagn, eventyr og historie. Hver betegnelse dekker en rekke beretninger som har fellestrekk og mulige steder der man kan trekke grenser mellom dem. Her kan man skille mellom genrebetegnelser ut fra om fortelleren angir at denne fortellingen skal tros, om den kun er for underholdnings skyld, om de involverer bestemte typer aktører eller en rekke andre kriterier.
Myteteoretikeren G.S. Kirk trekker for eksempel på det han mener er den klassisk greske oppfatningen (muthoi ble brukt om «traditional tales of gods and heroes») når han sier at myter primært er å forstå som en klasse av tradisjonelle beretninger i en kultur. Nå er ikke, fortsetter han, alle tradisjonelle beretninger myter (hvorfor de ikke er det blir et mer komplisert spørsmål han egentlig ikke besvarer), og han går så over til å forsøke å skille mellom ulike typer tradisjonelle beretninger («historie», «fabler», «folktales»). Diskusjonen avsluttes med at han oppgir forsøket på å finne enkle skillelinjer mellom myter og andre beretninger: «On the whole I feel that the attempt to isolate some central specific quality of myths is misdirected.»
Kirk vil istedet insistere på det noen sider ved sin valgte pseudodefinisjon «tradisjonelle fortellinger»: fortellinger insisterer på at myter er beretninger, historier med en dramatisk struktur og et klimaks: en begynnelse, en midt og en slutt. De som lager myter, lager fortellinger. «Tradisjonell» impliserer at en fortelling har klart noe spesielt, nemlig å bli videreført over lengre tid. De er suksessrike beretninger, beretninger som mennesker over flere generasjoner har funnet det i sin interesse/interesse i å videreformidle (og brodere videre på). Slike beretninger er ofte «overdeterminert», mener Kirk – de har i utgangspunktet et eller flere interessante emner, og de kan også ha flere former for funksjoner etter sammenheng.
Det er åpenbart, sier Kirk, ikke bare ett slikt karakteristikum – som f.eks. hellighet i en eller annen form, men en hel rekke muligheter som gir en myte den kvalitet som gjør at man velger å fortelle den videre. I The Nature of Greek Myths, skriver han:
Often … a tale has both narrative power and some additional interest, for example in offering an explanation for some important phenomenon or custom, palliating in some way a recurring social dilemma, recording and establishing a useful institution, or expressing an emotion in a way that satisfies some need in the individual. Then, too, it might reinforce a religious feeling or act as a powerful support or precedent for an established ritual or cult practice.
Kort sagt: Myter kan ha mange trekk som gjør dem interessante og formidle. Myter kan også være/er plastiske – de kan endres – og deres betydning kan endre karakter.
Myter, tradisjonelle beretninger, sier Kirk, er multifunksjonelle. De har ikke én årsak, én funksjon, én betydning. Når forskere snakker om ‘myten’ i entall, som fellesbetegnelse, så begår de universalistiske teorier som nok kan si noe om noen av de beretninger man velger ut, men som velger bort andre beretninger, andre betydninger og funksjoner.
Men det var bare en liten introduksjon til en debatt, hvor et av poengene er et vanlig innenfor humaniora: Vær sikker på at du vet noenlunde hvilken språkbruk forfatteren legger seg på til enhver tid. En manns myte er en annen manns historie, eller i enkelte tilfeller, reklamefoto – eller mye annet.
Neste gang skal jeg se (veldig kort) på en av de ”preteoretiske” myteteoriene, nemlig euhemerisme. Den er interessant fordi den spiller så stor rolle i en del kultarkeologi.