tylor_edward.jpg Det er på 1800-tallet vi får fremveksten av den profesjonelle vitenskap, med ”vitenskapsmenn” som en egen gruppe mennesker. Det er også da teorien om en antagonistisk relasjon mellom religion og vitenskap begynte å få fotfeste.

Vi kan se spor av den i etiologisk myteteori.

Det er som nevnt mange måter å lese fortellinger om guder, helter og store hendelser på, og det er fortsatt en slik myteforståelse vi befinner oss innenfor når vi ser på teorier om myter som årsaksforklaringer – etiologisk myteteori. Selv om denne måten å tenke på har vært populær i ulike sammenhenger tidligere (og fortsatt er det i folkelig bruk) ble den først systematisk teori mot slutten av 1800-tallet.

Her ble myte fremstilt som drevet av samme trang som vitenskap, og ble tolket som – i forhold til vitenskap – direkte konkurrerende versjoner av virkeligheten. Myter skulle leses og forstås bokstavelig, som forsøk på å forklare verden ved hjelp av overnaturlige, personifiserte makters inngripen. Det var på samme tid en pre-vitenskapelig forløper for vitenskap og en anti-vitenskapelig levning fra et tidligere evolusjonært stadium.

Hvilket selvsagt plasserer etiologisk myteteori i klassisk sammenheng (det finnes nyere varianter som er mindre imperialistiske og bedre begrunnet) inn i en evolusjonistisk kontekst, nærmere bestemt en psykologisk og intellektualistisk orientert variant. Som hos Edward Burnett Tylor.

Tylors antagelser om at myter var forsøk på å forklare verden som sto i konflikt med vitenskapen var ikke drevet primært av samtidsobservasjoner. Vi kan observere slike tendenser i samtidig kreasjonisme, og Tylor kan ha brukt teoriene delvis polemisk i slik sammenheng han også. Men det er kanskje ikke hovedsaken. Hovedsaken er hans underliggende menneskesyn: Alle mennesker til alle tider deler felles, grunnleggende menneskelighet.

Til den menneskeligheten, tenker Tylor seg, finnes trangen til å forstå og til å vite. Derav presentasjoner som får det til å se ut som religion springer ut av individuelle resonnement: De er tenkt ut av ”primitive filosofer”, ut fra de redskap og de data de hadde tilgjengelig. Selv om Tylor deler menneskeheten i ulike utviklingsnivå, er det ”mest primitive” mennesket forbløffende likt viktorianske empirister.

Problemet var selvsagt at de ikke hadde redskaper eller utviklingsnivå til å lage gode forklaringer. Derfor spant de fortellinger om personlige vesen i stedet. Naturen ble forstått som samfunnet, som forklart av intensjonelle handlinger, for menneskenes livsverden er gjennomtrukket av egen psyke. Mennesker lager lyder med sine gjerninger og konsekvenser ved sine handlinger: så også gudene. Fordi alt man har er forståelsen av intensjonelle vesen, blir Tor med hammeren forklaringen som blir spunnet ut av de mange observasjonene av torden.

Både Tylor og Andrew Lang så religion og myter som uttrykk primært for menneskets intellektuelle søken etter «causes at work in each event he witnesses». Robert Segal setter det på spissen, når han uttrykker at for denne form for myteforståelse, så blir myten en vitenskapslignende hypotese som tilfeldigvis tar form av en fortelling fordi intet annet språk er tilgjengelig.

Vi kan finne et og annet fellestrekk her med den senere fenomenologiske forståelsen av myter, som hos blant annet William Paden. Begge forståelsesformer er opptatt av at myter genererer beretninger om årsaker og om tilblivelse for en rekke fenomen, og av at dette er ett av de vesentligste aspekter ved myter. Men der opphører også likheten. For Paden og fenomenologene er mytens språk og tenkesett radikalt forskjellig fra vitenskapens, og for tenkere som Eliade og andre nostalgikere, er ”de primitives” tenkesett radikalt forskjellig fra vårt. (Et punkt der Paden og Eliade skiller lag.) For Tylor og Lang er mytens språk og fortidens mennesker tvertimot prinsipielt lik vår egen tid. Myten er som resten av fortidig religion, primært forklaring, basert på induksjon, men «unlike the rest of religion, myth does so in the form of stories, which are in part the product of imagination», oppsummerer Robert Segal i Theorizing About Myth.

Det er også viktig, spesielt for Tylor, at myten skal leses bokstavelig. Det er en del av hans kritikk mot andre samtidige teorier at de ikke gjør det, og det er samtidig en årsak til at han setter myter opp mot vitenskap: Det er ikke, sier han, ”poetic fancy and transformed metaphor” som er basis for mytene; det er en konsistent og alvorlig ment filosofi om naturen.

Samtidige kritikere som ikke tar mytene alvorlig som forklaringer, projiserer bare sin egen vantro tilbake i tid og over i kultur: ”De kan da umulig mene dette seriøst?” Dette er anakronisme, mener Tylor. Tylors ”primitive empirist” er en filosof – bare en filosof som har personifiseringen som det sentrale verktøyet. De bruker sine øyne og ører, observerer, noterer og resonnerer seg frem – til fortellingen om årsaken i personifisert form.

Det er ikke helt uanvendelig. En del myter har utvilsomt etiologiske moment, men det ville være misvisende å si at vi har sagt alt om en gud når vi har sagt at han ble brukt som forklaring på torden, lyn og regn. Eller jordskjelv. Og noen fortellinger er nok atskillig mer egnet til å brukes som årsaksforklaringer enn andre. I våre dager er det for eksempel ikke så vanskelig å se både det årsaksforklarende, det bokstavelige og striden med vitenskap i kreasjonisters lesning av 1.Mosebok. Og det er nok av andre fortellinger også – og gjerne skapelseshistorier – som brukes på samme måte. Men det er knapt hele historien.

Én av dem som tok Tylor svært alvorlig og samtidig beveget seg langt i andre retninger for å inkludere både mer symbolske lesninger og en mer (ironisk nok) ”kontekstorientert” teori om myter var hans mest berømte elev: James George Frazer.