En gang for lenge siden var det kjemper i blant oss. Store menn og store kvinner gjorde heltedåder og oppfant ting små mennesker som oss ikke er i nærheten av. De reiste over hav på balsaflåter og koloniserte fremmede land, de erobret Skandinavia fra Asia og var i det hele tatt som guder. Derfor gjorde andre mennesker dem til guder.
Det er gjennomgangsmelodien i evhemeristisk myteteori: Mytene er (ofte lett forvrengte) fortellinger om reelle hendelser, og fortidens og andre fortellingers guder er slike store menn og kvinner, hvis dyder og dygder er gjort større enn virkeligheten. Det har vært en populær tanke i mange perioder, med tildels store variasjoner i uttrykk fra Snorre til Heyerdahl og von Däniken, fra Spencer til Freud.
Navnet ”evhemerisme” går tilbake på Evhemeros av Messene (ca. 340-260 fvt.), som foreslo at beretnigner om de olympiske guders aktiviteter og mesterverk egentlig gikk tilbake på beretninger om glemte, men reelle mennesker og deres heroiske gjerninger.
Han utviklet ”teorien” i opposisjon til stoikernes moralsk-allegoriske tolkninger av fortellinger om guder. (I denne typen teori er ’myte’ forstått som fortellinger om guder og til nød heroer som er nær guddommelige.) Det skjedde i den fantasifulle fortellingen Hiera anagraphê, der en sjøfarende kommer over et tempel med inskripsjoner laget av Zevs selv. Der kunne Zevs avsløre at – riktig gjetet – guder og gudinner hadde vært mennesker som utmerket seg spesielt, og som senere var blitt opphøyd av andre: Afrodite hadde vært den første ”kurtesane”, dyrket som en guddom av sin elsker Cinyras.
Slik kunne man lage ”rasjonelle tolkninger” av det meste, forteller Edward Tylor i Primitive Culture: Zevs som knuser titanene med tordenbolten er Zevs som ”konge av Kreta” som knuser et opprør; Prometheus som skaper mennesker av leire, er kunstneren som lager leirefigurer; Helios kjerre som reiser over himmelen en fargerik beskrivelse av en nasjonal helt.
Det er med andre ord en ”sekulær” teori både om religionens opphav og om mytene som blir presentert, en ”just so”-fortelling om hvordan menneskene laget seg religion med alle dens fantasifulle fortellinger.
Og det slo an. Ikke minst var det en populær intellektuell øvelse i kristen middelalder. Det var én av mange strategier for å forklare andres religion. Det kunne også brukes til å legitimere mer antikvarisk virksomhet, som hos Snorre Sturluson (”den yngre Edda”). Her var grepet med å plassere de norrøne gudene som tidligere tiders mennesker (dog ikke videre gjennomført) en legitimering av det å kunne omtale, skrive om og videreformidle tradisjonelle fortellinger, store dikt og eldre dikterkunst.
Sånt er ikke fullt så enkelt å få til hvis man bruker en av de andre forklaringsformene på gammel eller andres religion, nemlig at de er djevelske fordreininger og demoniske påfunn.
Det betyr på ingen måte at evhemerisme var den eneste teorien, eller at den ikke var omdiskutert. Mangfoldet i historien er like stort som debattene var levende.
Med oppfinnelsen av antropologi og religionsvitenskap kom evhemerisme fort til å bli klassifisert og diskutert som teori. Edward Tylor diskuterte for eksempel teorien i første bind av Primitive Culture, som én av flere mis- eller halvanvendelige forståelser av hvordan ”de primitive” virkelig tenkte. For ham var de primitive bokstavelige, konkrete forsøk på å forstå verden: fortellinger om naturen, handlet om naturen. For evhemeristene handler ikke mytene om gudene og verden, men om menneskene og verden – det er bare de troende som innbiller seg at fortellingene har et annet fokus.
Og menneskene, det er forfedrene, som historien har innhyllet i glemsel og samtidig opphøyd.
Det betyr at for evhemeristene kan ikke mytene være moralske allegorier, fordi de blir sett på som å omhandle noe historisk. De kan heller ikke være forsøk på å forklare hvordan verden henger sammen. Det er det siste Tylor er opptatt av. Han er enig i at det ikke er moralske allegorier. Helios – solskivens – daglige reise over himmelen kan ikke være en moralsk allegori over betydningen av arbeidsomhet og flid, fordi det skal forklare noe i verden, nemlig solens gang. Av samme årsak må det ikke være om en prangende historisk skikkelse – en helt – som reiser.
Det betyr ikke at Tylor fullt ut avviser at Evhemers tolkning i alle tilfeller. Hvilket er klokt. I noen tilfeller kan vi se mytologiseringen skje i levende live. I moderne tid kan vi f.eks. mytologiseringen og guddommeliggjøringen av f.eks. Elvis Presley, og om vi ser på norrøn mytologi har det vært bestemte mistanker om at ”ekstraguddommen” for poesi, Brage, er en guddommeliggjort skald. (Siden Odin allerede er den definitive guden for skaldskap – hva skal man med én til?)
En av dem som tok opp igjen denne tråden i moderne tid, var evolusjonismens ideologiske fanebærer (som ideologi – ikke som vitenskap), Herbert Spencer. I Spencers religionsteori er det forfedrekult og forfedrenes gjerninger – reelle forfedre, ikke Eliade og Padens mytiske – som etter en lengre periode med gradvis glemsel er basis for forestillinger og fortellinger om guder. Forfedrekult er roten til all religion, sa Spencer, og myter var både bevis og tilgang til de historiske røttene til religion.
Noe lignende kan vi se i en nokså annerledes variant hos Sigmund Freud, i tilbakeføringen av monoteismen og ”Ødipus-komplekset” til en historisk hendelse, nemlig det postulerte drapet på ”urhordens” flokkleder av de sjalu sønnene. Siden Freud tenkte seg at sønnenes anger blir arvet, sammen med den påfølgende angerens guddommeliggjøring av ”urfaren”, får vi en evhemeristisk variant. (For å forstå denne forvrøvlede freudianske myte- og historiekonstruksjonen måtte vi innom en lang og komplisert historie om blant annet Freuds tyskbaserte Darwinresepsjon via vitalisten Haeckel. Men det er en annen historie.)
I moderne tide er teorien jevnt over forlatt av akademiske forfattere. Det som er igjen er primært et fokus på historiske kontekster for fortellinger. Selv om enkelte historier fortsatt med fordel kan leses med blikk for at deler eller hele av en myte eller en mytesekvens er uttrykk for eller forsøk på fortellinger om historiske hendelser (fra bestemte ståsteder), så er det vesentligste unntaket kultarkeologi.
Fra norsk sammenheng kjenner vi Thor Heyerdahls nokså pinlige forsøk(pdf) på å forfølge blant annet Snorres evhemeristiske moment i en konstruksjon av nordisk forhistorie. Det later til å ha vært resultatet av en nokså konsekvent innstilling til historiske myter for hans vedkommende. Fra Tiki til Odin går en linje av resepsjoner farget av en vilje til å lese historiske hendelser inn i det hele.
Og det er en lesning vi i høyeste grad kan følge på populære fjernsynsprogram fra rimelig sekulære som Discovery og National Geographic til de direkte esoterisk pseudovitenskapelige programmer.
Noe lignende er i aller høyeste grad også synlig i Erich von Dänikens forsøk på å tolke ulike mytologier som uttrykk for forhistoriske kulturers møte med utenomjordiske. I det hele tatt finnes det et helt kompleks med tolkninger av ulike mytologier som møter med ”ancient astronauts” som i sitt vesen tilhører en evhemeristisk skole.
Her er riktignok tolkningen del av en remytologisering og resakraliserende tendens snarere enn den ”sekulariserende” vi finner i eldre evhemerisme. Hvilket bare viser hvor fleksible ikke bare mytene er, men også de tolkningsstrategiene vi anlegger på dem.
Hva gjelder evhemerisme, er spørsmålet helst når det gir god mening å anvende et slikt perspektiv. At det ikke fungerer på alt er åpenbart. Men det betyr ikke at det ikke kan være med av og til, sjelden på hele, oftere på deler av fortellinger.
Akkurat hva og når er et empirisk spørsmål. Det er der kultarkeologene feiler så monumentalt.
